Vi mener bestemt at det foregår en indoktrinering om klimaendringer i norsk skole, det vil si det er lærestoffet som er indoktrinerende. Dette er hovedanliggendet i vår kronikk For frisk tekst om klima for elever 7. mars 2011.

Heftet ”KLIMA - Alt henger sammen med alt” føyer seg godt inn i det mønsteret en av oss (EB) kjenner godt når det gjelder lærebøker i skoleverket. Dette gjelder læreboka Tellus 10 (for ungdomskolen), og for eksempel kursmaterialet til Klimaklok-kurset ledet av dr.student Siri Kalvig. Her er indoktrineringen åpenbar. Dessuten kjenner vi litt til en av bøkene som blir brukt i videregående skole (Nexus 1Vg). Og at alt dette er indoktrinerende tekst kan det ikke være noen tvil om.

Internt kunnskapsbehov?

Da er det påfallende at Øyvind Christophersen/Klima- og forurensningsdirektoratet (Klilf) i sitt svar til oss 14. mars 2011 peker på behovet for kunnskapsheving i den norske befolkning! Det virker noe virkelighetsfjernt og behovet for en umiddelbar oppgradering av klimakunnskaper er nok størst blant regjeringens medlemmer.

Et par eksempler: Under klimamøtet i København (COP15) holdt utenriksminister Støre sammen med nobelprisvinner Gore et foredrag om katastrofal minking av drivisen i arktiske farvann. En time etter foredraget var denne fremstillingen slaktet som useriøs i The Times, London.

Miljøminister Erik Solheim tar nok allikevel ”kaka”’ her, med sin kobling av tsunamier og klimaendringer, i Dagsnytt Atten onsdag 16. mars. Departmentet har nylig foreslått en klimalov. Dette virker lite betryggende med åpenbare mangler i grunnleggende klimakunnskaper hos minister Solheim. Det skulle nærmest medføre en lov mot at jordskjelv oppstår, ut fra hans uttalelser i Dagsnytt Atten.

Bekymringsmeldinger

Klif er grunnleggende bekymret for menneskeskapte utslipp av klimagasser, som vår tids største miljøutfordring. Vi vil anbefale Klif å holde klima- og miljøspørsmål som to atskilte saker. Da er det enklere for myndighetene å forvalte utfordringene, og det vil være langt enklere for skoleelever å forstå hva samfunnet må gjøre for å ordne miljøet.

Klimaet er det uansett langt vanskeligere å påvirke i noen særlig grad – det har vært i forandring i minst 500 millioner år, slik det fremgår av mange geologiske og paleontologiske studier. Da er i hvert fall ikke bekymringsmeldinger i lærestoffet veien å gå. Elevene trenger kunnskap om klima og klimaendringer. Hvilke faktorer som kan påvirker klimaet – både de naturlige og de menneskeskapte. I hvilken grad de påvirker klimaet og styrkeforholdet mellom dem. Det er dette vi har kommentert på, klimastoff tilrettelagt for skolebruk.

For vår del er vi grunnleggende bekymret for ensidig og dels feilaktige klimafremstillinger i for eksempel Hælbeks klimahefte. Vi savner spesielt et resymé over klimautviklingen de siste 2000 år i heftet, det vil si en tidsepoke med liten global befolkning og tilnærmet null kunstige CO2-utslipp.

IPCC og dommedagsprofetier

I sitt innlegg skriver Christophersen/Klif: FNs klimapanels arbeidsgruppe 2 slo i 2007 fast at klimaendringer kan påvirke hele nasjoners evner til å oppnå bærekraftig utvikling. I samme rapport slår klimapanelet fast at klimaendringer de neste femti årene kan bli avgjørende for om verden når tusenårsmålene eller ikke.

Vi kan jo sitere fra IPCC AR4 WG1s rapport (Chapter 2), der det kommenteres på klimaendringer og klimapådriv. Der heter det ”low level of scientific knowledge”. Andre steder i sitt innlegg forteller Christophersen at våre kunnskaper om klimaendringer er mangelfulle. Dette til tross nøler ikke han og hans meningsfeller med bokstavelig talt å male fanden på veggen, det vil si predikere katastrofale havnivåendringer, oversvømmelser, ørkenfremvekst og slutten på naturens mangfold slik vi kjenner det i dag. Alt uten vitenskaplig basis for sine spådommer. For forskere, om enn ikke for astrologer, er det banalt at en ikke kan forutsi fenomener en ikke forstår.

Vi får også vite at avtagende lemenpopulasjon på Hardangervidda skyldes klimaendringer, likeledes mindre spekktykkelser på vågehval. Men igjen, minister Solheim er suveren i denne gjetteleken: Vi vil få flere tsunamier i fremtiden på grunn av klimaendringer. Det som forundrer mest i denne sammenhengen er tap av troverdighet og personlig integritet ved slike vrøvlete utsagn. Seriøse aktører utsetter seg normalt ikke for slik renoméskadelig virksomhet.

Befolkningsveksten

I følge Christophersen/Klif ignorerer slett ikke IPCC økningen i jordas befolkning, men tvert i mot uttaler hvor sårbar jordas befolkning vil være med tanke på vann- og matmangel. Dette som følge av at denne veksten er stipulert til totalt 9 milliarder ved år 2050.

Greit nok, men utad er det kun snakk om CO2-utslipp og kommende klimakatastrofer fra IPCC. Trusselbildet er gjort meget omfattende i dag: vi får våtere og villere vær, syndefloder og ørkenutbredelser, havisen både i Arktis og Antarktis forsvinner. Knytter vi i stedet eventuelle klimaendringer til befolkningstilveksten, får vi et helt annet bilde: Vesten (Europa og Nord-Amerika) med cirka 1 milliard mennesker i dag og nær det samme i år 2050, mens resten av verden har cirka 6 milliarder i dag og økende til 8 milliarder i år 2050. De sistnevnte vil stå for brorparten av CO2 utslippet.

Legges slike analyser frem for offentligheten blir nok lysten til å betale store avgifter på fly- og bilbruk i Vesten, som så skal overføres til den 3. verden ytterst begrenset. Tilliten til argumentasjonen fra våre klimaaktivister er da også fallende, ikke bare i Norge men også i mange andre land.

Epilog

Christophersen/Klif avslutter sitt svar til oss med følgende utsagn:
“Forskningens rolle er å være kritisk – og det er vi i Klif glade for. Vi vil alltid kunne forske mer, bringe fram mer kunnskap – og det trenger vi. Vi setter derfor pris på at folk engasjerer seg i miljødebatten og kommer med konstruktiv kritikk som bringer forskningen og miljøarbeidet framover. Mye kan forbedres.

Men det er også viktig å sette seg inn i temaet før man kritiserer. Det er for eksempel viktig å skille mellom FNs klimapanel og FNs klimakonvensjon. Klimapanelet sammenfatter forskningsresultater. FNs klimakonvensjon er myndighetenes arena for å finne politiske løsninger på klimautfordringene, slik som på klimatoppmøtene i København og Cancun. Vi har stor tiltro til at elever og lærere som bruker heftet både skal klare å skille mellom forskningen og politikken – og å beholde sin kritiske sans.”

Ingen vil være uenig i det første avsnittet, forskningen dør uten de kritiske spørsmålene. Deretter gjentas det at Klif har satt seg inn i temaet. Med andre ord: Christophersens innlegg formidler en usvikelig tro på IPCC. For som det sies, ”de sammenfatter forskningsresultater”. En viktig del av formidlingen fra IPCC har vært hvor sikre prognosene deres har vært, nær 90 prosent sannsynlighet. Men hva sier Klif når det viser seg at den sannsynligheten er basert på håndsopprekking i plenum?

På spørsmål, mente 9 av 10 ”klimaforskere” i IPCC-prosessen (ved hands up) at de trodde på IPCC. Er det dette som gir Klif en klippetro på IPCC’s fortreffelighet? Deretter fortsetter han doserende at vi ikke skiller mellom panel og konvensjon. I følge Klif er det bare konvensjonen som er politisk. Mon det. Representantene til FNs-klimapanel blir oppnevnt av de respektive lands myndigheter og dermed får vi en sammenblanding av fag og politikk.

Dette er nettopp hovedtemaet i vår kronikk – heftet til Hælbek blander jo nettopp de ulike deler av klimaspørsmålet sammen til et politisk holdningsfremmende kampopprop. Dette er kjernen av indoktrineringen, som staten bidrar til, og som vi føler plikt til å rope et varsku om.

Klimaklok-kurset Siri Kalvig bidrar til å forsterke denne indoktrineringen – det gir mer av det samme. Gang på gang kan vi høre miljøminister Erik Solheim uttrykke: ”IPCC er det beste vi har”, som forsvar for sin holdning. Men miljøminister Erik Solheim: Hva så når det beste ikke er godt nok?

Så Christophersen/Klif, den største utfordringen når det gjelder kunnskapsløftet er nok internt!