Den digitale, elektroniske verden åpner for raske leserinnlegg på en helt annen måte enn de tradisjonelle leserbrevene i papiravisene, på godt og vondt.

En titt i de store avisenes nettutgaver viser mest vondt; innleggene er preget av usaklige spontansynsinger etter innfallsmetoden og følelsesladde rabuleringer under anonymitetens skjul. De fleste innleggene er det bortkastet tid å lese, for de bringer ingen nye vinklinger og ingen ny informasjon inn i saken. (Men for noen har disse innleggende en primitiv form for underholdningsverdi.)

Leserkommentarer på sitt beste kan bidra med fornuftige utdypninger og supplementer, relevante korrektiver og oppklaringer, samt viktige tilleggsopplysninger. De gode bidragene er poengterte og tydelige, velskrevne og tankevekkende, og de ansporer til et rikt ordskifte.

Nettinnlegg og bloggbidrag kan saktens ha en lavere terskel enn papirutgavenes leserinnlegg, det er jo litt av poenget, men tidvis blir terskelen så lav at hele debatten blir uinteressant og meningsløs. Et godt hovedoppslag får et useriøst haleheng som svekker helhetsinntrykket. Det blir som fy-rop og piping fra bakerste benk etter et velforberedt foredrag eller anonyme telefoner til personer som har opptrått i media.

Hva preger de mest usaklige og ureflekterte innleggene?

• de er skrevet anonymt
• det er ofte ikke foretatt en enkel språkvask
• de preges av personrettede og tendensiøse utfall mot de andre debattantene (tar mannen i stedet for ballen)
• påstander blir ikke grunngitt eller utdypet, og verden males i svart-kvitt.
• formuleringene er ofte vulgære, flåsete og primitive, skjellsord brukes hyppig (dust, idiot, tørr bak ørene)
• det fordomsfulle og intolerante florerer
• innleggende er kaotiske og mangler en rød tråd
• de holder seg ikke til saken og bringer inn helt irrelevante momenter; gjerne oppkok av kjepphester. 

Spørsmålet er; skal nettbaserte leserinnlegg være tekst-verdenens svar på tagging¸ eller skal den tilsvare forseggjort grafitti og gatekunst?

Jarle Aabø skriver i Aftenposten 18.04.07:

”Erfaringene så langt har vært så ille at jeg for et halvt år siden valgte å be redaktøren om å få skrive mine kommentarer uten etterfølgende nettdebatt, noe han aksepterte. Allerede for to år siden raste debatten internt i pressen om anonyme innlegg på nett. Redaktørforeningens meninger vant over Norsk Journalistlags synspunkter. Kanskje temaet fortsatt er så viktig at det bør debatteres av flere enn redaktører og journalister?”

Argumentene for en mest mulig fri nettdebatt er følgende:

1. Meninger som ikke normalt slipper til, får anledning til å bli luftet
2. Det kan være gode grunner til å opptre anonymt (hevn fra arbeidsgivere, frykt for å dumme seg ut, faren for å bli personlig hetset)
3. Sensur i en hver forstand er udemokratisk, og anonyme innlegg er åpenhetens pris.

Rasistiske ytringer, nazistisk propaganda og injurier er regulert av lovverket, slik at en eller annen form for styring er påkrevd. Redaksjoner bruker ulike metoder for regulering av nettdebatter.

Ingen har presseetisk og uinnskrenket rett til å uttale seg på et nettsted som de ikke selv eier. Aviser og nettsteder har ingen moralsk plikt til å være mikrofonstativ for en hver ytring. Vil personer fremme bisarre, ekstreme eller usaklige synspunkter, kan de opprette sitt eget nettsted eller dele ut flygeblad.

Arena for de med sterke og tendensiøse meninger

Av og til må personer beskyttes mot seg selv. Også mennesker i mental ubalanse står og roper fra balkongen sin. Men det er en hårfin balansegang mellom det selvdestruktive og friske ytringer.

Alle har møtt mennesker med sterke og tendensiøse meninger som ytres i korridorene og bakrommene. Straks det er et formelt møte, straks det skal utformes et felles og kritisk skriv eller simpelthen at det er flere til stede, blir de tause og tilbaketrukne. Dårlig styrte nettdebatter er en arena for disse menneskene.

Andreas Andersen skriver i E24 07.03.08: 

”Dassveggen” er åpen, skriv hva du vil, hos oss flyter dritten fritt! Virkeligheten er trolig litt kjedeligere og mer kynisk: Nettdebatten er for omfattende til å kunne forhåndsredigeres, og for lønnsom til at man vil lukke den. Så til tross for at alle er enige om at mobbing, sjikane, anonym ryktespredning og rasisme ikke har noen berettiget plass i den offentlige debatten, har den slags likevel god plass å boltre seg på hos flere av landets største nyhetsformidlere. Som regel vil det verste bli fjernet etter hvert, men først når avisens medarbeidere blir gjort oppmerksom på den, hvilket kan ta litt tid. Tid nok til å gjøre ubotelig skade. Avisenes rolle som arena og pådriver for en bred offentlig debatt er ved siden av kritisk gravende journalistikk fundamentet for pressens særstilling i samfunnet.”

Personer som har noe på hjertet og har gode grunner til å være anonyme, kan ta kontakt med en journalist eller en organisasjon som målbærer ideene. En grovfiltrering av nettinnlegg betyr ikke knebling av ytringsfriheten.

Ikke en gjøglerspalte

Skyteskiven for mange anonyme synsere er en innbilt sammensvergelse av politisk korrekte 68-ere, sosialdemokrater, de rødgrønne, maktmennesker, klima-alarmister, byråkrater og islam-tolerante.

”Geir” skriver i Aftenpostens nettutgave:

”Norge er et samfunn gjennomsyret av politisk korrekthet, gruppepress, jantelov og tabuer. Et fucked-up sosialdemokrati som driver med offentlig hjernevask gjennom den tvungne skolen med sentraliserte læreplaner med politisk motivert innhold. At nettdebattene har bidratt til å løse opp i dette er fantastisk, og de må få lov å fortsette. Det er med på å styrke demokratiet og individets verdighetsfølelse til de grader.”

forskning.no bør i all fall bestrebe seg på at kommentarfeltet ikke blir til en gjøglerspalte. Et vitenskapelig orientert nettsted som ønsker å bli tatt på alvor og ha forskningspolitisk innflytelse, må sørge for det. Hvis kommentarfeltet blir seriøst nok, vil flere bidra og hele nettstedet forsterker sin posisjon.

PS. Nettstedet debatewise.com er morsomt; en internasjonal konkurranse i nettbaserte debatter.