Ulv foretrekker skogen, og Norge ingen nasjonalparker med skog som er store nok til å romme bærekraftige bestander av dyra, skriver kronikkforfatterne. (Foto: NTB Scanpix)
Kronikk: Nasjonalparker vil ikke redde rovdyrene i Norge
Det er ikke til å unngå at mennesker og ulv lever sammen. Norge har ikke lenger uberørte villmarksområder som er store nok til å romme de store rovdyrene.
De siste dagene har en rekke norske biologer gått i bresjen for å tenke nytt om norsk rovviltforvaltning.
De foreslår å etablere store inngrepsfrie områder der menneskelige aktiviteter som beitebruk, turisme, landbruk og jakt må vike, og hvor rovdyr vil få lov til å gjenoppta en sterkere økologisk rolle i å regulere økosystemet.
Oppropet har flere gode poenger, men dessverre ignorerer planene mye av den kunnskapen vi har om store rovdyr i Skandinavia.
Rovdyrene er nemlig ikke så samarbeidsvillige som forslaget forutsetter. De bruker leveområder som er fra hundrevis til flere tusen kvadratkilometer store, og levedyktige bestander krever areal som omfatter en betydelig del av Skandinavia. Mennesker og rovdyr i de samme områdene er dermed ikke til å unngå.
Løsningene på konfliktene må derfor finnes over store deler av landet, i et landskap der mennesket tilpasser seg rovdyrene. I slike landskap vil det være rom for både skogbruk, jakt, husdyr, rekreasjon, biologisk mangfold, og store rovdyr.
Ideologisk utgangspunkt
Oppropet fra biologene representerer en tilnærming til bevaring av biologisk mangfold som kalles rewilding. Fremgangsmåten er gjenstand for diskusjoner både i Nord-Amerika og Europa. Den grunnleggende ideen er å gjenopprette økosystemer med minimal menneskelig påvirkning, der naturlige økosystemprosesser kan gjenoppstå.
I disse områdene er tanken at de store rovdyrene vil ha sterk innflytelse på planteetere, som i sin tur påvirker vegetasjon og det bredere biologiske mangfoldet.
Tankegangen er inspirert av en rekke studier, som for eksempel fra Yellowstone National Park i USA, der man hevder å se dramatiske effekter på hele økosystemet i de 20 årene etter at ulvene ble gjeninnført.
Rewilding representerer på mange måter en ny ideologi for bevaring av biologisk mangfold. Der man tidligere forsøkte å gjøre menneskers samspill med naturen bærekraftig, ønsker man ved rewilding å skape rom der naturen kan operere med minimal menneskelig inngripen. Ønsket om rewilding handler egentlig om etikk, og begrunnes gjerne med vitenskap. Vitenskapen det refereres til er ofte case-studier og teorier som er over-generaliserte som universelle økologiske regler.
Vil kreve enorme områder
Rewildingens talspersoner undervurderer ofte hvor stor plass disse økologiske prosessene faktisk trenger. Man skulle tro at nasjonalparker på størrelse med de vi har i fjellet i Norge i dag er en mulig arena for planene, men realiteten er at selv om alle husdyr ble fjernet fra alle norske nasjonalparker for å gi plass til rovdyrene vil de tilsammen kun omfatte helårsområdene til et fåtall jerv.
Gaupe, bjørn og ulv foretrekker skogen, og der har Norge ingen nasjonalparker som kan romme et rovdyrindivid.
Det å opprette et område som er stort nok til å støtte en levedyktig bestand av store rovdyr uten menneskelig påvirkning vil kreve et areal som omfatter store deler av Sør-Norge. For at dette skal fungere naturlig vil det videre kreve at myndighetene fjerner alle husdyr, og stanser høsting av naturen som skogbruk og jakt.
Dette krever ikke minst støtte fra hundretusener av mennesker som lever her og som har juridisk og hevdvunnen bruksrettighet til det meste av området.
Tidligere eksempler har vist at det kan være krevende nok å verne mindre områder, som det 150 kvadratkilometer store skogområdet Trillemarka i Buskerud. Dette er kun rundt en femtedel av størrelsen på et gjennomsnittlig leveområde for en gaupe eller en ulveflokk. Det kan derfor være lett å forestille seg at folk vil vise motstand mot å gjennomføre idéene i oppropet, som vil kreve uberørte areal flere hundre ganger større enn Trillemarka.
Mennesker og rovdyr i samme områder
Oppropet har noen gode poenger i sin kritikk av norsk rovviltforvaltning hvor de skriver at rovdyrbestandene er på et minimum av det som kreves for en bærekraftig forvaltning. Vi lever i et rikt land med Europas laveste befolkningstetthet og mye egnet habitat, men vi har fremdeles det laveste ambisjonsnivået i Europa når det gjelder store rovdyr.
Eksempelvis har Norge i dag et mål om å ha tre årlige ulvekull innenfor ulvesonen, mens Tyskland og Frankrike har mer enn 30 ulveflokker hver. Det er rom for større bestander av store rovdyr i Norge og de lever godt i utmarka om de ikke blir skutt.
Et sted å starte kan være å skape noen større skogsområder som er mindre påvirket av mennesker til fordel for arter som er truet av dagens moderne skogbruk. Videre kan man gi jerv forrang over husdyr i enkelte nasjonalparker der det er lovpålagte mål om å bevare et intakte fjelløkosystem.
Vår forskning peker mot at konfliktene rundt tap av beitedyr i mange rovviltområder kan løses ved at den utmarksbaserte sauenæringen endres til beitebruk bak rovviltsikre gjerder. Det er uansett viktig å fordele rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder ut fra rovdyrenes økologiske premisser, og ikke dagens politiske vedtatte administrative grenser.
I motsetning til hva mange tror, har Norge i dag ikke lenger uberørte villmarksområder som er store nok til å romme bærekraftige bestander av de store rovdyrene, slik man kan finne i nasjonalparkene i Nord- og Sør-Amerika, Afrika og New Zealand. Og det vil vi trolig aldri få igjen. Vi kan lage små områder som bevarer noen av naturforholdene, men dette vil bare være fragmenter. Det vil nok alltid være slik at rovdyrene er viktigere for nasjonalparkene enn nasjonalparkene er for rovdyrene.
