Homeopati er mye brukt i mange land, også i Norge. Forskning har vist at foreldres bruk av homeopati til sine barn økte 3 ganger i årene 1985-1998.

Ofte vender de seg til homeopat fordi de er engstelige for bivirkninger av konvensjonell medisin, eller også fordi barnet ikke har fått noe behandlingstilbud av legen.

Generelt er alternativ og komplementær medisin mye brukt i Norge. Halvparten av befolkningen hadde i 2007 brukt en eller annen form for dette i løpet av de siste 12 måneder.

Mangler dokumentasjon

I offentligheten blir det reist økende kritikk fra representanter for konvensjonell medisin mot homeopati og andre alternative eller komplementære behandlingsformer, sist av legen Jørgen Skavlan i Aftenposten 4. mars.

Spesielt pekes det på lite vitenskapelig dokumentasjon. Krav om gode effektstudier som grunnlag for behandling av sykdom er høyst forståelig og i tråd med dagens helsepolitiske og helsevitenskapelige paradigme.

Vitenskapelig grunnlag for behandling er viktig, både for den enkelte pasient, for behandlere og for samfunnet. Jeg kan ikke klare passivt å observere at profesjonelle behandlinger baserer seg på ubekreftede teorier, personlige erfaringer, overbevisning eller intuisjon.

Måling av behandlingsresultater

Dessverre er ikke kontrollerte kliniske forsøk særlig verdifulle å bruke til å måle effekt av homeopati. Nærmere 300 randomiserte kontrollerte kliniske forsøk er utført, men det har ikke kommet spesielt mange oppmuntrende resultater fra disse.

Grunnen er selvsagt at man i slike studier oftest er tvunget til å stille forskningsspørsmål som ikke egner seg for å evaluere effekt av en holistisk behandlingsmetode. I kontrollerte kliniske forsøk måler man effekt av en ny behandling i forhold til en bestemt diagnose, i motsetning til å måle holistiske behandlingsresultater.

Den trange forståelsen av utkomme i kontrollerte klinisk forsøk passer ikke til måling av utkomme fra helhetlige intervensjoner. Man behøver en realistisk og korrekt måte å kunne svare på spørsmålet om homeopatisk behandling gir en effekt på det den faktisk tar sikte på å gi. Begrep som kunne bidra til å definere målsetting for behandlingsformer som bygger på holistiske perspektiver er underutviklet.

Styrking av hele helsen

Når man behandler med homeopati tar man ikke sikte på å påvirke kun en avgrenset medisinsk diagnose. Man tar i stedet sikte på å styrke pasientens helse generelt, og bygger på teorier om hvordan en varig og vellykket helbredelse foregår.

Helseutkomme må derfor forstås som en effekt som dreier seg om at behandlingen har styrket organismens selvhelbredelse. Man har ikke pr i dag en metode som egner seg til å måle effekt av homeopati og andre holistiske behandlinger.

En kontrollert klinisk studie har imidlertid vist interessante resultater. Denne undersøker effekt av homeopati ved kronisk utmattelsessyndrom (ME). All den tid homeopatisk behandling tar sikte på å bidra til å øke pasientens vitalkraft (generelle helse / styrke) virker det lovende at pasienter i et utvalg på 103 har vist en svak bedring av sykdommen etter kun 6 mnd behandlingsforløp.

For øvrig har en annen type forskningsmetode; en longitudinell studie vist lovende resultater. En stor longitudinell studie av 3900 kronisk syke mennesker i Tyskland har vist at pasienter som søker homeopatisk behandling ofte opplever en vesentlig forbedring av sin helsetilstand. Men man er ikke i stand til å skille ut hva som har effekt, bare at effekten gjelder de som søker slik behandling.

Effektstudier på homeopati og andre holistiske behandlinger må ta utgangspunkt i de teoriene som ligger til grunn for behandlingen for å kunne kjenne igjen en eventuell effekt. Man behøver å ta hensyn til de behandlingsmålene som blir definert i sammenheng med behandlingsmetodens syn på helse og helbredelse. Utfordringen er å komme frem til en tilstrekkelig klar definisjon på hva målet med behandlingen skal være ut fra de teoriene man bygger på.

Selvhelbredelse

En teori om helbredelse i homeopatien, Constantine Herings teori om helbredelsens retning, legger som premiss at en hvilken som helst behandling kan fremme eller hemme den syke organismens selvhelbredelse. Det omfatter da både konvensjonell medisin og homeopati. Dette innebærer at behandlinger av mindre alvorlige sykdomstilfeller kan ha negativ innflytelse hos den enkelte pasient i forhold til utvikling av alvorligere sykdom senere.

Teorien innebærer dessuten at tidligere gjennomgåtte helseplager kan dukke opp igjen mens pasienten er under behandling og tilfriskner av en alvorligere sykdom, og at sykdom kan flytte seg fra et organsystem til et annet, for eksempel fra hud til lunge/luftveier.

Dersom Herings teori finner støtte i vitenskapelige studier vil man kunne designe en forskningsmetode for effekt av et holistisk helseutkomme. Behandlingsmålet ut fra denne holistiske teorien vil være at sykdommen beveger seg i en positiv retning, som fra lunge/luftveier til hud og derfra eventuelt at pasienten blir helt frisk.

Sykdom i bredere perspektiv

En metode som måler helseutkomme i et holistisk perspektiv vil trolig komme helse- forskningen generelt til gode. Eventuell bekreftelse av Herings teori vil få betydning ved at sykdomsforløp og helbredelsesforløp i fremtiden kan tolkes i et bredere perspektiv.

Man kan da ikke fortsette å se enkeltdiagnoser uavhengig av hverandre. Og man vil bli i stand til å prøve ut effekt av homeopati på en vitenskapelig gyldig måte.