T-celle-terapi, en form for immunterapi, kan gi kreftpasienter en ny sjanse hvis standardbehandlingen mot føflekkreft ikke virker.
Det viser en ny studie som nettopp har blitt publisert i The New England Journal of Medicine.
I 2014 startet overlege og professor Inge Marie Svane fase tre-forsøket med T-celle-terapi sammen med det nederlandske kreftsykehuset Netherlands Cancer Institute i Amsterdam.
Det innebærer at man tar ut noen av de hvite blodlegemene som heter T-celler (se også faktaboksen lenger ned).
I laboratoriet aktiveres immuncellene, og i noen tilfeller manipuleres de genetisk før de igjen sprøytes inn i pasientens blod. Immunterapi gjør T-cellen i stand til å drepe kreftceller.
– Vi har vært i gang i åtte år, og ingen hadde forestilt seg at det skulle gå så bra, sier Svane, som er leder av Nationalt Center for Cancer Immunterapi på Herlev og Gentofte Hospital.
– Det er det største jeg har opplevd som lege og forsker.
«En epokegjørende studie»
Inge Marie Svane forklarer at det er veldig sjelden at man som forsker opplever å starte opp i eget laboratorium for så å lykkes med det store fase tre-forsøket og kunne tilby pasienter en standardbehandling.
– Som forsker går man som regel og sysler i laboratoriet; man gjennomfører kanskje tidlige forsøk i første og andre fase, før ting blir overlatt til et legemiddelfirma med økonomi til å gjennomføre fase tre-forsøk. Eller man deltar kanskje i forsøkene til legemiddelfirmaene. Derfor er dette det største jeg har opplevd, sier Svane.
Og det forstår Henrik Schmidt, overlege og klinisk førsteamanuensis ved Aarhus universitet.
– Det er en epokegjørende studie, sier han.
– Forskerne har vært med hele veien. Det er en mye større jobb, for det er ikke et stort legemiddelfirma som står bak. Det er helt spesielt når forskere selv løser problemene, forteller han.
– De kommer med noe som viser seg å være virkelig ha effekt. Og det er fantastisk.
20 prosent ble kreftfrie
Men det er selvfølgelig ikke bare en seier for forskerne. Det er det absolutt for pasientene også.
168 danske og nederlandske pasienter har bidratt i forsøket der T-celle-terapi har blitt sammenlignet med standardbehandling med det immunregulerende legemiddelet Ipilimumab. Da forsøket startet i 2014, var dette den eneste registrerte typen immunterapi til føflekkreft med spredning.
I forsøket opplevde nesten 48 prosent av pasientene i T-celle-terapien en effekt – med andre ord: Metastasene ble mindre, og det betyr at immunsystemet nedkjemper kreftsykdommen.
Og mer oppsiktsvekkende: Hos 20 prosent av pasientene forsvant metastasene fullstendig. I gruppen som fikk Ipilimumab, skjedde det bare med sju prosent.
– Skanningene viser en varig effekt. Det betyr at vi antagelig er i stand til å helbrede pasienter som før ble regnet som uhelbredelige, sier Inge Marie Svane.
– De 20 prosentene kan kanskje bli helt helbredet. Flere av pasientene vi behandlet tidlig i forsøket, lever fortsatt uten tegn til sykdom åtte-ti år senere, sier Svane.
Om T-celle-terapi
T-cellene kommer fra pasienten selv og finnes i kreftsvulsten, der de antagelig angriper kreftceller – men uten hell.
For å få T-celle-terapi, må det være mulig å fjerne minimum en kubikkcentimeter friskt vev fra kreftsvulsten.
I laboratoriet kuttes kreftvevet opp og behandles med signalstoffer som får T-cellene til å søke ut av kreftvevet.
T-cellene formerer seg og aktiveres via en prosess som tar fire til seks uker. I løpet av den perioden blir én million T-celler til 100 milliarder.
Pasienten legges inn en uke før T-cellene er klare. I den uken får pasienten høydose-cellegift som fjerner alle andre immunceller.
Så snart T-cellene har blitt sendt tilbake i kroppen, får pasienten en vekstfaktor som heter interleukin-2 som fremmer veksten og effekten av T-cellene. Så får T-cellene patruljere i pasientens kropp mens de leter etter kreftceller de kan destruere. Forsøket startet i 2014.
T-celle-terapi gjennomføres bare én gang for hver pasient, men det er tøft for dem. I forsøket fikk alle pasientene bivirkninger i en eller annen grad, og det samme gjaldt 96 prosent av pasientene som fikk Ipilimumab.
Bivirkningene oppstår vanligvis ikke på grunn av T-cellene, men på grunn av cellegiften og vekstfaktoren interleukin-2.
Behandlingen kan i en kort periode føre til organpåvirkning og risiko for infeksjon. Det er derfor at pasientene legges inn på sykehuset i to til tre uker.
Ifølge Henrik Schmidt er resultatene fremragende.
– Det er en ganske stor del av pasientene som får komplett respons. Det vil si at all synlig sykdom, metastasene, forsvinner, sier Schmidt.
– Omkring 20 prosent av pasientene ser ut til å være helbredet, og det er veldig flott – også sammenlignet med kraftigere immunterapi enn Ipilimumab, forklarer han.
Øker livskvalitet
Resultatene viser også at pasientene som ble behandlet med T-celle-terapi, har en bedre livskvalitet enn dem som ble behandlet med Ipilimumab.
De har det bedre fysisk og følelsesmessig, og de lider mindre av utmattethet, smerter og søvnløshet.
– T-celle-terapi er en behandling med mange bivirkninger i de to-tre ukene den varer. Men studien viser at pasientene raskt kan gjenoppta sine daglige aktiviteter og leve et vanlig liv, sier Inge Marie Svane.
Behandlingen må godkjennes
Svane og hennes nederlandske kolleger tar nå sikte på at behandlingen blir godkjent av det europeiske legemiddelbyrået (EMA), og det blir «enda et fjell som skal bestiges», sier hun.
– Det vil ta tid, sier hun.
Men fordi resultatene er så overbevisende, har hun og hennes nederlandske kolleger søkt myndighetene om å gi tidlig adgang til behandlingen i Danmark og Nederland, der utstyr til behandlingen allerede eksisterer.
– Pasienter kan bli behandlet under strukturerte forhold mens vi samler informasjon og sørger for at alt går som det skal, sier Svane.
Første skritt mot å bli en standardbehandling
Inge Marie Svane har allerede fått støtte til et tidlig adgangsprogram med mulighet for behandling utenfor rammene av et klinisk forsøk.
– Det er neste skritt mot en standardbehandling, sier Svane.
– Jeg forventer at vi får en ytterligere behandlingsmulighet mot føflekkreft.
Ifølge Henrik Schmidt bør myndighetene vurdere om dette bør bli en ny standardbehandling.
– Men det er en avansert behandling som krever anlegg som ikke alle har. Så det er ikke en behandling som blir opprettet i hver kreftavdeling i ulike land. Den blir nok sentralisert etter hvert, sier han.
Referanse:
Tumor-Infiltrating Lymphocyte Therapy or Ipilimumab in Advanced Melanoma, The New England Journal of Medicine (2022), DOI: 10.1056/NEJMoa2210233
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.
Faser i kliniske forsøk
Fra ideen om ny medisin oppstår til den kan testes på mennesker, ligger det flere års arbeid i laboratoriet.
Det første trinnet er å bevise virkningsmekanismen i et laboratorieforsøk, et såkalt in vitro-forsøk. Denne fasen kan ta flere år. Ved overbevisende resultater går skrittet videre til in vivo-forsøk, der medisinen testes i forsøksdyr.
Hvis man har kunnet påvise en tilstrekkelig virkning, og det ikke er sett uakseptable bivirkninger, kan man gå videre til tester på mennesker.
Før medisinen testes for første gang på mennesker (som kalles en «first in human» – studie (FIH)), vurderer myndighetene resultatene fra laboratorieforsøk og ikke-kliniske forsøk.
Første fase av kliniske studier (fase I) kan være et FIH, men også et forsøk der velkjent medisin testes på en ny sykdom eller pasientgruppe. I fase I testes medisinen ofte bare på noen få personer.
Ved positive resultater kan man fortsettes til fase II. Her testes medisinen på flere personer med den sykdommen som medisinen skal virke overfor (om lag 100 personer). Nå er det pasienter i stedet for friske som får medisinen. Hovedformålet er å undersøke effekten. I fase II undersøkes også medisinens sikkerhet og hvilken dose som er effektiv.
Neste fase er fase III, der medisinen testes på en stor gruppe pasienter under mer realistiske forhold for å bekrefte effekten. Denne fasen gir et mer detaljert bilde av virkningen og de mulige bivirkningene. En fase III-studie varer vanligvis flere år og kan inkludere flere tusen personer.
Fase IV begynner etter at medisinen har blitt godkjent til markedsføring. Studier av medisinens terapeutiske bruk går bredere enn den tidligere påvisningen av sikkerhet, effekt og effektiv dose. Disse forsøkene har ofte en stor betydning for å forbedre bruken av medisinen og oppdage mulige bivirkninger som for eksempel kan oppstå hos pasienter som får behandling med flere typer medisiner.
Kilde: Lægemiddelstyrelsen
