Celleterapi er et av de største gjennombruddene i moderne kreftforskning. Det er i ferd med å redde livet til Morten Hansen.

Oslo lufthavn, mandag ettermiddag 2. januar 2023

Et fly står klart til avgang med snuten mot Amsterdam. Om bord er en beholder med 60 milliliter ferskt blod tappet samme dag fra en 59 år gammel fortvilet og fullstendig utslitt sørlending.

Det er en usedvanlig verdifull last – mer dyrebar enn 59-åringen selv kan ane.

I januar året før satt en svulst på 30 x 21 centimeter i Morten Hansens buk.

– Som en to-liter med melk, sier pasienten og rammer inn kartongen med hendene mens han rister vantro på hodet.

Han ante det ikke selv da han nok en gang ble fraktet til sykehuset. Denne gang med blålys.

At han var kreftsyk, var han riktignok smertelig klar over. Det hadde han vært fra den første kulen dukket opp i lysken i 2018. To andre plommestore svulster bulte fram året etterpå. Behandlingen hadde virket begge ganger; lymfekreften var av det mildere slaget.

Men da han en høstnatt våknet av et smell i bakhodet, som om en influensa i tiende potens reiv og sleit i kroppen, skjønte han ikke at det var kreften som var tilbake.

Og han nektet å tro det samme var tilfelle da han nyttårsaften 2020 knapt klarte trappene til andre etasje før rakettene over Skarnes-himmelen ønsket velkommen til 2021.

Morten var dødssyk.

Amsterdam tirsdag 3. januar 2023

Pasientens blod har ankommet laboratoriet. Nå skiller ekspertene ut immuncellene og setter inn et kunstig gen i dem. De neste ukene skal millioner celler dyrkes og mangedobles. Og bli til kraftfull kreftbehandling.

Helt hjelpeløs

– Gidder du hente et tørk til meg er du snill?

Morten sitter nedsunket i en behandlingsstol på Radiumhospitalet og henvender seg med vennlig bass til sin samboer Elisabeth. Det kommer noen tårer når han tenker tilbake på de to siste årene. Han har blitt slått ned av cellegift og stråling, sunket sammen på badegulvet ute av stand til å reise seg, fått sykeseng i stua, havnet i rullestol, hengt på en rullator, kommet seg på beina, sakte flyttet føttene de 700 meterne til postkassa og tilbake igjen.

Og blitt slått i bakken på ny.

Han er en lun fyr med plass til en spøk, men det skjuler ikke alvoret som fyller livet og har lagt seg over ansiktet hans. Stamcelletransplanstasjonen i fjor førte ikke fram. Transplantasjon med celler fra donor måtte utelukkes; svulsten var for stor.

Det betydde mer cellegift, men snart ville heller ikke den bite på Mortens kreftceller.

– Vi hadde spilt ut alle kortene våre, sier Alexander Fosså, overlege ved Lymfomseksjonen.

Radiumhospitalet mandag 6. februar 2023.

Mortens omprogrammerte topptrimmede immunceller er tilbake til Norge. Nå føres de inn i den nedbrutte kroppen de ble høstet fra noen uker tidligere. Der skrider de straks til verket.

CAR-T-celleterapi

18. oktober 2022 kan vise seg å bli den viktigste datoen i Mortens liv. Da godkjente myndighetene CAR-T-behandling for hans type aggressive og hurtigvoksende lymfekreft.

Fulle av begeistring kastet Fosså og kollegaene seg rundt for å sette seksjonen i stand til å gi den nye behandlingen. 6. februar var det Mortens tur, som tredje pasient her til lands.

– Vi har gitt immuncellene nye øyne. Ved hjelp av genteknologi har vi gjort dem i stand til å gjenkjenne kreftcellene mye mer effektivt, forklarer Fosså.

I kroppen til Morten skal de fortsette å spre seg, finne lymfekreftcellene og gå til angrep på dem på en mye sterkere måte.

Immunresponsen kom umiddelbart. Bare timer etter behandling satt Morten i foajeen og skalv som et aspeløv – helt etter planen. Noen uker senere viser prøvene at behandlingen virker som den skal.

– Morten kan håpe på varig helbredelse. Det er det vi går ut fra. Det er det i vi jobber for, sier Fosså.

Ser mot sommeren

En høyreist sørlending sitter og myser mot sola i husveggen på Skarnes med lua godt trukket nedover ørene.

Behandlingen har slitt på nervene; han har blitt en skikkelig frossenpinn. Kalde gufs fra fortiden må han kanskje venne seg til, men blikket er vendt framover, mot vår og sommer.

– Jeg kjøpte den i fjor da jeg syntes synd på meg selv, sier Morten og nikker mot båten som står på tunet.

Han forteller at til sommeren skal han ta båten på hengeren, tøffe ut i skjærgården, gå i land på favorittøya si, sette seg på svaberget og kjenne kroppen bli varm til margen. Vite at antallet T-celler fortsetter å vokse der inne og kjenne at også håpet om en lang framtid sakte vokser seg sterkere.

Artikkelen er produsert og finansiert av Kreftforeningen

Kreftforeningen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Kreftforeningen

• 

  Gjennombrudd i kampen mot analkreft

• 

  Hvorfor er så mange leger og forskere på kreft også dyktige musikere?

• 

  Stian har livstruende lungekreft: – Jeg er beviset på at forskning nytter

• 

  Kreft i spiserøret: Skarp brødskorpe reddet Øystein

• 

  Dette superteamet skal løse våre største kreftutfordringer

• 

  Kreftlege Olav Dajani nøyer seg ikke med å bare behandle svulster. Han tar også hensyn til hvordan pasienter faktisk har det

Les flere saker fra Kreftforeningen her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER