Mange unge iranere har drømt en stund. Middelklassens sønner og døtre er velutdannet og velinformerte.

Tross iranske myndigheters frenetiske forsøk på å stenge nettsteder og aviser, forby parabol og blogging, så finner ungdommen tekniske veier rundt. De vil ha noe annet enn det den islamske republikken tilbyr dem i dag.

Derfor har de lenge presset på grensene. Hijaben dyttes bakover, de møter hverandre i smug i parkene og åpent hjemme, de trosser faren for piskeslag, skiller seg i hopetall og bruker internasjonal nettbasert populærkultur.

Men protestene har lenge vært passive. Selv om de har trosset islamsk kleskode gjennom å vise pannelugg og bruke åletrange frakker i gata på kvelden, går de behørig tildekt på universitetet og jobben.

Det har vært sporadiske opprør blant studentene de siste årene, men ingen brei bevegelse som har slåss for endring – slik vi ser i dag.

Desillusjon i foreldregenerasjonen

En viktig årsak til at middelklassens barn ikke har kommet noen vei, er på grunn av deres desillusjonerte foreldre. Da de var unge, brant Iran. En forhatt sjah skulle kastes, og de slapp det de holdt på med og flyttet ut i gatene. Noen dro hjem fra studier i utlandet. Landet skulle reddes, de måtte være der.

Så opplevde mange av dem et grusomt tap. Noen år etter revolusjonen i 1979 hadde religiøse fundamentalister tatt makta fra den brede alliansen med mange politiske avskygninger. Noen fortsatte å slåss, nå mot nye makthavere. De ble slått hardt ned. Andre rømte landet.

Men de aller fleste ble værende i et samfunn de ikke hadde ønsket seg, der konservative religiøse krefter dominerte og kvinneundertrykking ble begrunnet i Koranen.

Andre deler av de utdannede sjiktene sluttet helhjertet opp om det islamske regimet, men ble gradvis mer kritiske til manglende ytringsfrihet, demokrati og mangfold. De begynte å stille krav om reformer, men møtte veggen gang på gang.

Likevel skapte mange islamske reformister og sekulære intellektuelle seg et rom der de kunne jobbe, skrive og forske for forandring. Svært forsiktig, innenfor strenge rammer, med mange kompromisser og nederlag.

Vingestekkede reformister

Tjuefem år etter bodde jeg et halvt år i Iran, i 2003. Dette var etter at reformbevegelsen hadde vunnet flere valg og en bølge av optimisme hadde steget og lagt seg igjen. President Khatami og hans folk jobbet for forandring mot en mur av voktere som stoppet parlamentsvedtak og vingestekket reformistene - selv om disse formelt satt med både lovgivende og utøvende makt.

Jeg intervjuet forskere om deres arbeid, snakket med reformistene og med ungdom som jobbet for endring gjennom å skrive, snakke og organisere. De unge hadde håp om forandring, de voksne var fortsatt desillusjonerte og trodde ikke på endring gjennom protest. De var mest redde for at barna skulle gjøre seg synlige i sine protester, slik at myndighetenes lange armer fanget dem.

Siden den gang har jeg fulgt Iran nøye. Sett at den lille lomma av frihet som kom under reformistenes valgseier forsvant igjen. Mistet kontakten med forskere fordi kontakt med utlendinger igjen ble farlig.

Mange av forskerne jeg intervjuet den gang mente forskningsbasert kunnskap kunne føre til reformer. Men å jobbe som forskningsjournalist var vanskelig.

Dataene – statistikken og tallene – var greie: så mange kvinner opplever dette, så stort er dette fenomenet. Men analysen av dataene ble fort politisk – og dermed farlig. Ikke få artikler døde i sitatsjekken, selv om det skulle publiseres i Norge og det var eget forskningsarbeid de snakket om.

Å forstå de uforståelige

Nå er situasjonen endret dramatisk. Den konservative president Ahmadinejad og den reformvennlige Mousavi hevder begge å ha vunnet presidentvalget. Presidenten støttes av den øverste leder og er formelt erklært vinner.

Mousavis tilhengere er ute i gatene, sinte. Mange har sammenlignet dette med revolusjonens dager.

For meg var det ikke vanskelig å forstå forskere og studenter i 2003, hvordan de jobbet for endring og deres ønsker om mindre religiøs tvang. Tålmodigheten og forsiktigheten var det vanskeligere å skjønne, men historien og risikoen ved protest forklarte det godt.

Det var mye vanskeligere å forstå de som ikke tilhørte reformistenes rekker. Som da jeg intervjuet en leder for et kvinneforskningssenter som sa: Ayatollah Khomeini er min feministiske ledestjerne. Eller alle de som ivrig kunne forklare kvinnens naturlige underordnede posisjon. Eller de som med stolthet satte på niåringen sin hijab. Eller han som nektet kona si å jobbe.

For ikke å snakke om den skriftlærde som følte seg tolerant fordi han hadde vært i utlandet på konferanse med kristne og jøder og kommet til stor enighet med dem. Om hva: jo, at skilsmisser og kvinnefrigjøring var mot Gud.

Vi skriver om de vi kjenner

President Ahmadinejad har mange tilhengere. Noen forskere mener det faktisk er godt mulig han har vunnet valget, andre mener indisiene for at valgresultatet er forfalsket er overbevisende. Uansett hva som er tilfelle, utgjør Ahmadinejads tilhengere en viktig kraft i Iran - og vi skjønner dem ikke og forstår ikke at de kan være så mange.

Vi har heller ikke møtt dem i Iran-reportasjer i norske og vestlige medier. For vestlige journalister har stort sett hatt én rute i Iran: det er å reise til nord-Teheran, der middelklassen og de rike (og nordmenn og andre utlendinger) bor.

Der har journalisten møtt og snakket med de unge og endringsvillige, og tatt bilder av pannelugger og tegn på vestlig innflytelse. I tillegg oppsøker man organisasjoner som jobber mot brudd på menneskerettigheter og for reformer. Og dekker deres syn på det iranske samfunnet.

Fordi det er den utdannede, urbane og reformhungrige middelklassen vi identifiserer oss med. Det er deres språk og adferd vi forstår – og vi heier på dem. Derfor er det godt mulig at forskere, kommentatorer og journalister har overvurdert opposisjonens styrke og omfang. Vi liker dem så godt av vi blir litt blinde for alle de andre som også representerer folkets stemme i Iran.

At Europa er full av aktive og sinte eksiliranere som insisterer på en annen, ”egentlig” folkestemme enn det store, religiøse flertallet, gjør det enda lettere for oss å overse dem. De har ikke legitimitet hos oss.

Andre verdier enn våre

Det har vært færre intervjuer i vestlige media med representanter for store, religiøse ungdomsorganisasjoner, eller veldedige kvinneorganisasjoner som tror på kvinnens komplementære rolle, eller velorganiserte sivile organisasjoner som ikke vil ha endring, men styrke religionens grep ytterligere.

For disse kjenner vi ikke, vi forstår dem ikke og de representerer ikke verdiene vi selv står for.

Dessuten er heller ikke middelklassen enhetlig. Under forrige reformbølge og Khatamis presidenttid, var det som ble kalt reformistene alt fra ultrakonservative systemtilhengere med villighet til små endringer - til sekularister, feminister og sosialister. De siste hadde absolutt minst makt i reformbevegelsen.

De mange som støtter den sittende presidenten Ahmadinejad kommer i liten grad til orde i våre medier. Vi ser bilder av dem i et raskt glimt: Tilhengerne av valgresultatet har også en demonstrasjon.

Men kanskje er det de som er i flertall.

Stolte av å være annerledeslandet

Det er vanskelig å vite hva det iranske folket vil. Akkurat som det er vanskelig uttale seg generelt om ”det norske folket” eller ”folk i Bergen”.

En ting som slo meg på tvers av politiske og religiøse forskjeller i Iran, var at alle var stolte av Irans rolle i verden. Akkurat som vi i Norge er litt stolt-flaue av begrepet ”annerledeslandet”, så dyrkes annerledesheten i Iran.

De vil skille seg ut fra sine arabiske naboer. Flere av forskerne jeg intervjuet tilskrev negative samfunnstrekk arabisk innflytelse. De var stolte av sin opposisjon til USA, hatet Israel og dyrket sin egen storslåtte historie.

Det er mye som tyder på at det ikke finnes noe flertall som ønsker den islamske republikkens fall. Valgets taper og nåværende opposisjonsleder Mousavi er ikke akkurat radikal. Han er en del av systemet, men en mer reformvennlig versjon av det.

Og han slapp jo faktisk gjennom Vokterrådets utestenging av 471 av 475 kandidater som hadde registrert seg som presidentkandidater.

Hvor store endringer ønsker flertallet?

Avgjørende for utfallet av dagens krise, vil være om demonstrantene i gatene får støtte blant den store majoriteten av systemtilhengere. Hvor mange av disse ønsker reformer, mer demokrati og ytringsfrihet, mer spillerom for kjønnene, mindre dogmatisk tolkning av Koranen, slutt på henrettelser og politiske fengslinger? Vil de føle at den islamske republikken trues om de slutter seg til protestene, eller er endringsviljen stor også hos dem?

Hvor mange iranere – både systemtilhengere og –motstandere – vil våge å gå i mot den øverste lederen som har Gud på sin ene side og revolusjonsgarden på den andre?

Hvor mye er alle sammen villige til å risikere for å tvinge fram disse endringene i møte med opprørspoliti, fengsling, vold og drap.

Hvor mange i det store religiøse flertallet som ønsker endringer, er det vanskelig å si noe om – for de kjenner vi ikke godt. Men det er de som kommer til å avgjøre om folkeprotestene vil føre fram.

Middelklassen – med alle sine uenigheter og svake organisering – kommer ikke til å klare det alene. Til tross for utenlandsk støtte og våre heiarop.