Nylig trakk FNs klimapanel tilbake en påstand om forventet utvikling av breene i Himalaya. Påstanden manglet vitenskapelig dekning.

Denne episoden framkaller rimeligvis noen spørsmål. Finnes vitenskapelig grunnlag for å beregne langsiktig utvikling av sentrale klimastørrelser som global middeltemperatur og havnivå?

Har panelet fulgt vanlige prinsipper og brukt respektable prosedyrer? Mer spesifikt: Kan vi feste lit til innholdet i kapittelet “Global Climate Projections” i rapporten Climate Change: The Physical Science Basis fra år 2007?

I nevnte kapittel refereres studier publisert i anerkjente tidsskrift, studier basert på resultater fra klimamodeller. Nødvendig inngangsmateriale til slike modeller er tall for hvordan utslippene vil utvikle seg de neste hundre årene.

Tallene, brukt i rapporten, kommer fra FNs klimapanel sine egne beregninger for utslippsutviklingen, publisert i en spesialrapport år 2000.

I sistnevnte publikasjon framheves, naturlig nok, at utslipp i første rekke avhenger av tre utviklingsforhold: Teknologi, befolkning og økonomi. Om økonomisk utvikling har forfatterne følgende å meddele (kap. 3.3.3): ”no long-term economic-development scenarios are available in the literature”.

Kapittelet om “Global Climate Projections” bygger altså på størrelser som det ikke finnes god litteratur på. Så panelets grunnleggende prinsipp, om at rapportene skal bygge på publiserte resultater, er ikke etterfulgt.

Uten pålitelig litteratur

At det ikke eksisterer pålitelig litteratur om verdensøkonomiens utvikling de neste hundre årene skyldes neppe manglende interesse for temaet – eller manglende forskning på økonomisk utvikling.

Tvert imot, tilhørende tema har vært sentralt i økonomifaget i flere århundrer – og danner fortsatt fokus for mye forskning. Men til tross for all kunnskap etablert hittil, er man ennå ikke i stand til å formulere klart informative utsagn om utviklingen langt inn i framtiden. Ikke uten grunn sier J. K. Galbraith at ”The only function of economic forecasting is to make astrology look respectable.”

Når FNs klimapanel, i forbindelse med utslippsrapporten, har behov for kunnskap som det ikke finnes noen litteratur på, må panelet ta et valg.

Én mulighet er å konkludere med at vitenskapen foreløpig ikke er i stand til å levere gode utslippsprognoser for de neste hundre årene. En annen mulighet, den som ble valgt, var å selv sette tall på hvordan verdensøkonomien vil utvikle seg fram mot år 2100.

Det siste synes problematisk av flere grunner. Én er at arbeidet da blir organisert under et panel opprettet av Verdens meteorologiorganisasjon og FNs miljøprogram tuftet på temaet klima. Det mangler ikke på institusjoner som har bedre kunnskap om økonomiske spørsmål.

Forskning eller ikke

Et annet problem er at FNs klimapanel proklamerer at de selv ikke driver med forskning. Hvis de likevel vurderer sin egen rapport som forskning, bør de i det minste framheve at de bryter mot egne prinsipp.

Tallene som ble produsert for langsiktig økonomisk utvikling, og som ble brukt til å lage klimaframskrivninger, ville ikke innfri de metodekrav som stilles i økonomiske fagtidsskrift. De ville bli avvist der.

Likevel finner mange forskningsmiljøer klimapanelets framtidsbilder interessante. Det har de selvsagt full rett til. Men å kolportere materialet for allmennheten og politiske myndigheter som vitenskapelig velfundert, det synes kritikkverdig.

Det er ikke akademias oppgave å svare autoritativt på spørsmål – uansett hvor betimelige de måtte være – når spørsmålene ikke har gode nok svar.