Kjenner du følelsen av en bit tape som ikke vil slippe fingrene?

Tapen sitter på tommelfingeren på den ene hånden, og uansett hvor mye du rister med hånden, slipper den ikke. Hvis du prøver å bruke fingrene på den andre hånden, sitter den irriterende nok bare fast der i stedet.

Det kan gå flere minutter hvor tapen skifter finger, og først når du tvinger den fast på kanten av søppelbøtta, blir du kvitt den.

Hvor limer limet så godt, mens andre klissete substanser, som for eksempel honning, ikke har samme egenskap. Hva er det som er så spesielt med lim?

Videnskab.dks spalte Spør Vitenskapen har kontaktet seniorforsker og limutvikler Markus Freiding fra Coloplast, som guider oss gjennom klistret.

Først: Litt historie

Lim er ikke noen nymotens oppfinnelse. Allerede for 200.000 år siden limte folk i det som i dag er Italia steinflak fast til trestokker for å lage spyd. Da var det tjære fra bjørkebark man brukte.

En lignende oppfinnelse ble brukt i Sør-Afrika for 70.000 år siden, der man brukte plantegummi og rød oker.

Egypterne videreutviklet teknikken for 6000 år siden, med lim av kokte hestetenner, som de brukte til å lime alt fra keramikk og møbler til elfenben og papyrus.

I Europa i middelalderen begynte man å bruke eggehvite til å lime fast blader av gull til pergament. Først i 1750 ble den første virkelige limfabrikken etablert.

Siden har man brukt en lang rekke materialer, blant annet fiskeskinn, knokler, gelatin og stivelse.

Definisjonen på et lim

Hvis man skal finne en fellesnevner for det vi kaller et lim, så er det – ifølge Markus Freiding – noe som har evnen til å holde sammen to overflater.

Det vil si at harpiks, tyggegummi og mørtel egentlig også kan betegnes som lim. Men ikke honning og sirup, som bare er klissete.

Derfor limer lim

Selv om det er mange forskjellige typer lim, er det tre egenskaper de har til felles:

Det må være så flytende at det kan komme ned i alle mikrostrukturene i overflatene.

– Hvis det skal fungere skikkelig, er det viktig at det har en stor kontaktflate med det som skal limes. Det vil si at limet må fylle ut alle mikrostrukturene i materialet.

- Man kan forestille seg overflaten som et landskap av små fjelltopper. Hvis man ikke kommer ned i områdene mellom fjelltoppene, holder man bare fast i selve fjelltoppene. Det er det som heter limets adhesjonevne, forklarer Freiding.

For det andre må limet kunne holde fast i seg selv. Ser vi på honning igjen, kommer det godt ned mellom alle fjelltoppene fordi det er så flytende. Men det fester ikke godt, så det et dårlig lim. Evnen til å holde sammen på seg selv kalles for limets kohesjonsstyrke.

Den tredje forutsetningen er kjemisk kjærlighet mellom limet og overflaten.

Forskjellige typer

Den kjemiske kjærligheten er grunnen til at vi har så mange forskjellige typer av lim. Trelim har ikke den riktige kjærligheten til metall og omvendt.

– Dette kan vi se hvis vi for eksempel heller vann på en teflonpanne. Vannet samler seg i små dråper i stedet for å flyte ut. Det er på grunn av overflatespenningene, som er feil mellom de to komponentene, sier Freiding.

Et annet eksempel er den biten “papir” som sitter på baksiden av en dobbeltsidig tape og forhindrer den i lime seg til ting i tide og utide.

Dette har heller ikke den riktige kjemiske kjærligheten med limet, og derfor slipper den lett når du skal bruke tapen.

Det er blant annet pH-verdi, kjemi og konstruksjon ellers som avgjør om et lim er kompatibelt med en overflate.

Slik lages lim

På Coloplast bruker Markus Freiding fire komponenter når han skal lage til lim blant annet stomiposer til bruk i operasjoner:

• Polymerer. Polymerer er lange mikroskopiske tråder av et gummimateriale, som man også bruker i tyggegummi. Polymerene gir elastisitet og styrke. De er hovedingrediensen i limet, og når de herder, låser de seg fast i overflatestrukturene på det som skal limes
• Olje. Freiding tilsetter olje som gjør polymerene mer flytende og klebende.
• Harpiks. For å få limet til å gripe fatt i overflaten tilsettes litt syntetisk harpiks.
• Absorberende partikler. På Coloplast tilsettes absorberende partikler til limet. De kan suge opp vann og svette fra huden, slik at du ikke får «mormorhud» under plastret.

På nettet finner man oppskrifter på hvordan man lim ut av ingredienser fra en vanlig husholdning.

–

Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.