Og sektstoff blir ofte presentert på en så sexy måte at det er grunn til å tro at mange leser det når Osloavisen Avis1, som blant annet distribueres i stativer foran sentrale T-banestasjoner, nå har brukt et par forsider på slike saker. Avisens oppslag om nordmenns sektvaner er perfekte eksempler på hvilke sjablonger som brukes når mediene skal dekke bevegelser med verdensbilder som virker merkelige på dem av oss som står utenfor.
Sist torsdag “dokumenterte” Avis1 at Høyskoleforlagets bok Fra bønn til magi, som er ment å brukes av lærere i KRL-faget, er skrevet i samarbeid med de nyreligiøse bevegelsene den omtaler. Dette forholdet presenteres som en sjokkerende avsløring, selv om Fra bønn til magi ikke legger skjul på at boken er laget i samarbeid med bevegelsene den skriver om. Boka har dessuten vært tilgjengelig siden 1999.
For noen uker siden kunne en artikkel under krigstypene “Sekt-Norge vokser - og stadig flere lar seg lokke” blant annet by på en alfabetisk liste over sekter i Norge. Her ble alt fra scientologer til Ahmadiyya-islam presentert på like fot.
En sekt som sjelden dukker opp i slike lister ble grunnlagt av en mirakelmann som hevdes å kunne gå på vannet og få døde til å stå opp fra graven. For å minnes ham gjennomfører tilhengerne magiske ritualer med kannibalistisk tilsnitt.
Du skjønner hvor jeg vil, ikke sant?
Kristendommen var jo opprinnelig en jødisk sekt (et ord som forresten defineres av de amerikanske religionssosiologene Rodney Stark og William Sims Bainbridge som en utbryterbevegelse fra en religiøs tradisjon som er veletablert i kulturen). Og den senere tidens avsløringer av seksuelle overgrep i den katolske kirken viser tydelig at det ikke nødvendigvis er de små sektene der guddommelig autoritet brukes for å begå uhumskheter.
Dette er forslitte poenger. Men de blir ikke mindre viktige for det. Merkelige forestillinger kan virke skremmende når de er uvante. Det gjør at det blir lett å svartmale små og marginale religiøse bevegelser, mens de store slipper unna og sogar beskyttes av lovparagrafer som hindrer blasfemiske utsagn om deres tro.
Det er ingen tvil om at sekter kan være farlige. Å skape et miljø som er lukket for innsyn, og der enkelte menneskers ord får guddommelig autoritet, og der enigheten kan være kvelende for individets evne til å tenke kritisk, kan være en tikkende bombe. Tragedier som masseselvmordet til den amerikanke UFO-kulten Heaven’s Gate og enda verre tilfeller tjener som skarpe advarsler om slikt.
Men de fleste sekter fungerer i mye større grad som svingdører der (stort sett) unge mennesker kommer innom, prøver ut både fellesskapet og budskapet, for så å vandre videre til en annen trosretning - eller gi opp sin religiøse eksperimentering for godt. Noen blir igjen i sekten, og grunnen til at sekten overlever må nødvendigvis være at de som er med i den får noe ut av medlemskapet sitt.
La oss derfor leke Djevelens (eller Guds) advokat en stund, og sette opp en liten liste med kritiske innvendinger mot de vanlige journalistiske grepene som brukes hver gang sektalarmen går.
Påstander om at sekter bedriver hjernevasking dukker sjelden opp fra seriøse sektkritikere. For eksempel understreker Avis 1s sektekspert at han nødig vil bruke begrepet. Men det insinueres gjerne at det likevel foregår en påvirkning og manipulasjon som legger press på deg til å følge de normene som gjelder i fellesskapet. Og det gjør det nok. Tusenkronerspørsmålet blir om dette konformitetspresset er sterkere enn i resten av samfunnet. For der er det også et press, selv om man kanskje ikke merker det før man skiller seg ut på noen måte (som for eksempel ved å tilhøre en sekt).
Et annet vanlig grep er intervjuer med mennesker som kom ut av sekter som psykiske vrak. Dette er mennesker man skal ha sympati med. Men det kan være nyttig å ha i mente at en del av dem som tiltrekkes av sekter ikke er dem som har mest sjelefred i utgangspunktet. Dette gjør at opplevelsen i sekten kan bli smertefull (også for andre sektmedlemmer, faktisk), og hvis samfunnet rundt avhopperne i tillegg forteller at de har kastet bort flere år av livet sitt i sekten, kan løsrivelsen bli ekstra smertefull.
Man må også huske på at en del av dem som bryter med (eller blir kastet ut av) sekter, gjør det etter konflikter med sektens ledelse eller andre medlemmer. Dette gjør dem ikke til uhildede vitner.
Dessuten er det unektelig et kjennetegn ved noen sekter at de deler verden inn i “oss” og “dem”, der sistnevnte, de som ikke har sett Lyset, står bak mye som er vondt og leit. Når man så forlater sekten, kan det bli en god støtte i en overgangsperiode i livet å fortsette å tenke på verden med den samme todelingen, men bare bytte om på rollene. Slik blir det sekten som plutselig blir Satan.
Et annet klassisk journalistisk grep er intervjuer med foreldre som føler at de ikke lenger kjenner igjen barna sine etter at de ble med i sekten “X”. En delforklaring her er at unge mennesker ofte driver med sin religiøse eksperimentering i en periode der de prøver å finne seg selv og frigjøre seg fra foreldrene. Grunnen til at mamma og pappa “ikke kjenner igjen sin lille jente lenger” kan være at jenta i mellomtiden har gått hen og blitt voksen. Hvis hun i tillegg har fått et fundament som kan innebære å stille spørsmålstegn ved opphavets verdier, kan det være vanskelig å takle for mange foreldre med ambisjoner på barnas vegne.
Den omvendte situasjonen oppstår når mennesker som har vokst opp i sekter bryter med barnetroen. Hvis disse har psykiske problemer, finnes det en omfattende antisektlitteratur som kan lære dem at disse problemene må skyldes sektens destruktive påvirkning.
Man bør også være oppmerksom på at antisektvirksomhet kan være en innbringende business, eller drevet av sin egen agenda. Tilhører sektkritikerne en religiøs gruppering selv, og har interesse i å svartmale produktene til konkurrerende aktører på livssynsmarkedet?
I USA finnes nå den bisarre situasjonen at antisektbevegelsen Cult Awareness Network ble kjøpt av Scientologikirken, og da spørs det hvor mye man skal stole på CANs publikasjoner…
Slike momenter gjør at det alltid er lurt å lese litt mellom linjene når media slår på stortromma og advarer mot det meste som ikke tilhører Statskirken.
Hvis vi ikke holder hodet kaldt når vi konfronteres med det som virker annerledes og skremmende, og klarer å skille mellom skitt og kanel, kan det få følger vi ikke vil være stolte av.
I Frankrike har redselen for sekter ført til en situasjon der harde antisektlover gjør det veldig vanskelig å tilhøre et lite trossamfunn. Dette har stygge konsekvenser ikke bare for religionsfriheten, men også for selve retten til å tenke selv.
Og er det ikke nettopp den friheten sektkritikerne påstår seg å ville hegne om?
