Roel Puijk syntes det var helt utrolig: Her skulle det største kringkastingsselskapet i Norge sende sju timer fra en togreise i beste sendetid – hele reisen uten tidsforkortende klipp.

Siden suksess-sendingen fra Bergensbanen for 12 år siden har medieviteren ved Høgskolen i Innlandet sett fenomenet bre om seg. Norske tv-seere har fått servert den ene minutt-for-minutt-serien etter den andre. Lange sendinger i sanntid, hvor det skjer veldig, veldig lite.

Da NRK2 sendte 134 timer direkte fra Hurtigruten i 2011, nådde de ut til 2,5 millioner nordmenn.

Senere har seerne fått være med på «Skibladner» og reinflytting, laksefiske og strikking og mye annet.

Noen av seriene har skapt rene folkefesten når tv-produksjonen har flyttet seg fra sted til sted.

En ny sjanger

På mange måter er sakte-tv en ny tv-sjanger skapt av NRK de siste årene, mener nederlandsk-fødte Puijk.

Minutt-for-minutt-produksjoner er ikke noe helt nytt. Tysk tv har blant annet tradisjon for å sende opptak av togreiser på nattestid. Forskjellen er at de norske programskaperne har kjørt full produksjon med flere kameraer, og sendingene har gått i beste sendetid.

– Ingen i verden har tatt sakte-tv så langt som NRK, og den norske allmennkringkasteren har fått internasjonal oppmerksomhet rundt produksjonene sine, sier Roel Puijk.

Nå er professoren klar med den første boka om mediefenomenet, «Slow TV. An Analysis of Minute-by-Minute Television in Norway», utgitt på det britiske forlaget Intellect.

Kontrastfylte medievaner

– Sakte-tv er et bemerkelsesverdig fenomen. Det er en motvekt mot utviklingen innen tv og media ellers, på sosiale medier og på YouTube, hvor alt går kjappere og kjappere.

Medieviteren mener norsk sakte-tvs suksess føyer seg inn i et bilde av medievanene våre som er kontrastfylt: Vi blir utålmodige om en video på sosiale medier varer i mer enn noen sekunder, samtidig «binger» vi eviglange tv-serier og lytter til lange og trege podkaster.

Gir et spesielt bilde av Norge

Gjennom NRKs sakte-tv har vi sett mange fjorder og fjell, innsjøer og elver, folk i bunad og busserull.

– De har jo vært nesten overalt i Norge – bortsett fra i byene, der folk flest bor. Det er påfallende. Dette har i veldig stor grad vært distriktenes tv og ikke særlig urbant. Det har vært veldig få personer med innvandrerbakgrunn å se.

Puijk skriver om hvordan den statseide allmennkringkasteren har framstilt Norge gjennom disse produksjonene og sammenhengen mellom nordmenns nasjonale identitet og produksjonenes suksess.

– Det nasjonale i Norge er veldig knyttet til det rurale med hytta, fjellet og fjorden. Nærhet til naturen er viktig for den hvite majoritetsbefolkningen i Norge.

Selv om andre kringkastere har forsøkt seg på lignende produksjoner, er sakte-tv fortsatt stort sett et norsk fenomen, 12 år etter produksjonen fra Bergensbanen.

Ingen har hatt samme omfang og bredde i sakte-tv sendinger som NRK.

Flest eldre seere

Den eldste delen av befolkningen ser mest sakte-tv, ifølge en spørreundersøkelse utført av Kantar TNS til denne boka.

De fleste seerne hadde bare tv-en i bakgrunnen og gikk fra og til sendingen eller de gjorde flere ting samtidig. Bare 15 prosent svarte at de var fullt konsentrert om det som skjedde på skjermen.

Av de som så på, oppga de fleste at de så på fordi de «liker naturbildene», at de «blir bedre kjent i landet» og at programmet «viser den nasjonale identiteten».

Og halvparten av befolkningen har ikke sett noe fordi de synes det er «uinteressant» eller «kjedelig».

Sjangeren utvikler seg

– Hurtigruten i 2011 står fortsatt som høydepunkt og var uten tvil det mest spektakulære programmet. I senere produksjoner har konseptet blitt vannet ut med profilerte verter og større kjendisfaktor. Lars Monsen ble mer som et talkshow i fjellet, mens de seneste sommersendinger preges av samtaler mellom vertspar.

Nå er Roel Puijk spent på sakte-tvs framtid – både i Norge og i andre land.

– Det var jo en gal idé i utgangspunktet, og det blir spennende å se hvordan sjangeren utvikler seg, sier professoren.

Referanse:

Roel Pujik: Slow TV. An Analysis of Minute-by-Minute Television in Norway. Bok utgitt på Intellect forlag, 2021. Sammendrag på forlagets nettsider.

Artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet

Høgskolen i Innlandet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Høgskolen i Innlandet:

• 

  Pandemi-språket: «Dugnad» virket som metafor

• 

  Mister Ap grepet om høyborgen Innlandet?

• 

  Slik kan barn lære å lese kart

• 

  Sju ting du kanskje ikke visste om påsken

• 

  Ramadan i klasserommet: Dette må du som lærer vite

• 

  Hver tredje kvinne utsatt for seksuell trakassering – hva gjør skogbruket?

Les flere saker fra Høgskolen i Innlandet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER