På midten av 1800-tallet vokste fornorskningspolitikken fram på bølgen av norsk nasjonalisme.

Fornorskningspolitikk blir brukt om politikken som norske myndigheter førte fra 1850 og drøyt 100 år framover for å fornorske samer, kvener og norskfinner.

I en nylig publisert artikkel viser forsker Tore Johnsen ved Kirkelig utdanningssenter nord på VID vitenskapelige høgskole hvordan såkalt grundtvigiansk teologi ble en ideologisk leverandør for rasebasert fornorskingspolitikk i Norge.

Tanker om et rasehierarki

– At fornorskningspolitikken ble legitimert av rasistisk tankegods, er vel kjent, men da primært forklart som sosialdarwinisme, sier Johnsen. Han mener dette er en for snever analyse.

Sosialdarwinisme er en fellesnevner for teorier for sosial utvikling, knyttet til prinsippet om naturlig utvelgelse. Altså ideer om at samfunnet enten utvikler seg eller går til grunne i konkurranse med andre samfunn.

Johnsen mener forskningen har oversett hvordan grundtvigianismen innebar tanker om et rasehierarki med germanerne som et «hovedfolk» i historien.

Forestillingen om «Nordens kjempeånd» som skulle vekkes hos de danske og norske bøndene, var uttrykk for dette.

De siviliserte og de usiviliserte

Helt opp til nylig har Grundtvigs formulering «menneske først, kristen så» blitt regnet som et uttrykk for en entydig positiv anerkjennelse av det menneskelige og folkelige, uavhengig av hvor man hører til.

Det er bare en halv sannhet, hevder Johnsen.

Grundtvigs vekt på «Nordens kjempeånd» knytter seg samtidig til teologiske forestillinger om at Gud leder «det menneskelige» til modenhet gjennom historien. De som er øverst på sivilisasjonsstigen leder så og si an i historiens sluttfase.

Dermed peker Grundtvigs teologi i forskjellige retninger avhengig av hvor i rase- eller sivilisasjonshierarkiet man befinner seg, hevder Johnsen.

– For de som allerede tilhører de «siviliserte», betyr «menneske først, kristen så» en kristendom som bekrefter og står i forlengelsen av den menneskeligheten de allerede eier, forklarer Johnsen.

For de «usiviliserte» langt nede i rasehierarkiet, derimot, kunne dette utsagnet bety at man først må strekke seg mot kolonistenes menneskelighet. Grundtvig formulerte ikke dette eksplisitt, men noen av premissene hans inviterte helt klart til å tenke slik, mener Johnsen.

Kirkeministeren drevet av teologisk syn

I sin studie sannsynliggjør Johnsen at presten Christopher Bruuns «norskdom og kristendom»-grundtvigianisme fikk innvirkning på fornorskningspolitikken gjennom prester, maktpartiet Venstre og folkehøgskolene.

På denne tiden var ikke grundtvigianismen bredt anlagt i den norske kirke. Derimot var denne teologiske ideologien tungt inne i partiet Venstre, blant annet gjennom stortingspolitikeren og biskopen Vilhelm Andreas Wexelsen.

Johnsen mener dette er et sentralt poeng som ofte blir oversett når man snakker om samenes historie og Wexelsens fornorskingspolitikk.

– Så langt jeg kjenner til, har ingen undersøkt om det finnes en mulig forbindelse mellom Wexelsens grundtvigianske teologi og hans holdning til fornorskningen, sier Johnsen.

Han mener det er nærliggende å tro at Wexelsen var ideologisk drevet av Grundtvigs og Bruuns grundtvigianske grunnsyn.

– Fortsatt blir Wexelsen først og fremst omtalt som politiker i historisk sammenheng, mens hans geistlige tilknytning og teologiske ballast blir oversett, forklarer Johnsen.

Fornorskingen fikk dramatiske konsekvenser

Som kirkeminister 1898–1903 ledet Wexelsen fornorskningspolitikken over i sin mest intense fase.

I 1898 sto Wexelsen bak et av fornorskningspolitikkens mest berømte dokumenter, den såkalte Wexelsen-plakaten.

Instruksen strammet kraftig inn på bruk av samisk og kvensk i undervisningen.

Han innsatte skoledirektør i Finnmark, dedikert til fornorskingspolitikken i fylket og fikk etablert ordningen med skoleinternat for å få fart på fornorskningen i Troms og Finnmark.

Historien viser at fornorskingsprosessen, skoleinternatene og undervisningen fikk dramatiske konsekvenser og alvorlige ettervirkninger for både samer og kvener.

Trenger en teologisk avkolonisering

Norge trenger et oppgjør med koloniseringen av samene, også når det gjelder teologi. Det er et behov for avkolonisering av luthersk teologi i lys av samisk historie, mener forskeren.

– Avkolonisering handler da om å erkjenne at slike dominante tenkemåter bidro både til å legitimere og kamuflere den koloniale prosessen. Det kan se ut som om i alle fall deler av grundtvigianismen bidro til å trygge et koloniserende norsk samfunn i forståelsen av at fornorskningspolitikken og samfunnsforholdene den skapte var legitime, naturlige og nærmest ufrakommelige.

Med sin forskning bidrar Tore Johnsen til å sette søkelys på behovet for teologisk avkolonisering i Norge på måter som har relevans både for forskningen på rasisme og for samfunnsaktørene.

– Jeg håper den pågående Sannhets- og forsoningskommisjonen, der også kirkens og teologiens rolle i fornorskningen granskes, kan føre til et vendepunkt i så måte, sier Johnsen.

Referanse:

Tore Johnsen: «Menneske først, kristen så». Om teologi, rasisme mot samer og behovet for avkolonisering. Kirke og kultur, 2021. Sammendrag.

Artikkelen er produsert og finansiert av VID vitenskapelige høgskole

VID vitenskapelige høgskole er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER