Apoteket Hjorten startet opp i 1856 og lå på Grønland i Oslo. I 1963 skulle det moderniseres, og interiøret ble gitt til Norsk Farmahistorisk Museum. Krukken på benken er for oppbevaring av blodigler, som fortsatt brukes i mikrokirurgi og på sår som ikke vil gro, ifølge Gjertrud Sæter.

Apotekene var elegante, døgnåpne og litt mystiske

Tidligere ble nær halvparten av legemidlene som ble solgt fra norske apotek, også produsert der. I dag er det under én prosent, ifølge Gjertrud Sæter på Norsk Farmahistorisk Museum.

Nina Kristiansen
journalist

Det første apoteket kom på slutten av 1500-tallet. Det var i Bergen, som den gang var Norges største by. Så ble apotek etablert i flere byer utover landet. 

I 1850 var det 44 apotek i hele Norge. 

Når du kom inn i døra på et apotek den gangen, møtte du tung eleganse i mahogni og fliser. Lukten fra tørkede urter og ukjente stoffer blandet seg med såpe. Kanskje sto apotekeren selv bak disken, en mann godt skolert i datidens legekunster. 

Hadde døgnåpent hele året

Apotekeren var en viktig mann i byen og landet. Han kunne tjene mye penger, men var også tilgjengelig døgnet rundt.

Det var ikke hvem som helst som kunne bli apoteker eller starte opp medisinutsalg.

Kongen utstedte bevillingsbrev, som ga rett til å drive apotek i en by eller et område. Det sikret den utvalgte apotekeren mot konkurranse, men bevillingen forpliktet også. 

– Apotekeren var ansvarlig for bygningen, inventaret, varebeholdningen, regnskapet og kundebehandlingen, sier førstekonservator Gjertrud Sæter. Hun har ansvaret for Norsk Farmasihistorisk Museum, som ligger på Norsk Folkemuseum.  

– Ordningen krevde også at apoteket hadde døgnåpent gjennom hele året. Det var gjerne læreguttene som ble satt til å holde vakt om natten, og da sov de i apoteket.

Henrik Ibsen var apotekerlærling.

Kjent læregutt

Henrik Ibsen er den meste kjente apotekerlærlingen. Da familien hans fikk økonomiske problemer, skaffet faren den 16 år gamle Henrik jobb og en sikker framtid på apoteket i Grimstad. 

Det var lange arbeidsdager og nattevakter, med både miksing og salg av medisiner, ifølge Ibsenmuseet. Han måtte lære latin og hva urtene og legemidlene hjalp mot. Etter fem år tok han farmasøytisk eksamen og fikk lønn. 

Vår verdensberømte forfatter kunne ha blitt apoteker, men sluttet året etter for å skrive. 

Ole Tønnesen Tuxen valgte derimot apotekeryrket. Han var dansk  og sønn av en kaptein i marinen. I 1810 tok han eksamen i kjemi og farmasi, og dro så til Oslo for å jobbe på Elefantapoteket. 

Etter hvert fikk han bevillingen på Løveapoteket i Arendal. 

Sæter viser fram Tuxens bevillingsbrev fra 1813. Det er utstedt av kong Fredrik den sjette av Danmark-Norge. 

Gjertrud Sæter valgte et kongelig bevillingsbrev for apotekdrift da forskning.no ba henne om å finne fram en spennende ting fra samlingen.

Enker giftet seg med ny apoteker

Også sønnen til Ole Tønnesen Tuxen ble apoteker.

Johan Tuxen var lærling i farens apotek før han også utdannet seg i farmasi og tok seg jobb på apotek i Tyskland. Da faren døde, kom han hjem og drev apoteket i Arendal sammen med moren. I 1858 fikk han selv kongelig bevilling - også kalt privilegium.

– Privilegiene kunne arves eller selges. Arvelige privilegier innebar blant annet at enker kunne arve apotek og videreføre driften. Det er eksempler på enker som giftet seg med en ny farmasøyt som kunne drive apoteket videre, sier Sæter.

Det skjedde i Arendal noen år etter at Johan Tuxen døde uten arvinger. Apoteket ble solgt for 20.000 spesidaler. Det tilsvarer rundt 6 millioner kroner i dag, for bygningene, inventaret og varebeholdningen. 

Den nye eieren døde etter noen få år. Enken giftet seg med en av læreguttene i apoteket, som overtok bevillingen. 

Etter hvert ble de arvelige privilegiene erstattet av personlige privilegier som gjaldt ut apotekerens levetid.

Apotekene het gjerne Bien, Uglen, Ørnen, Hjorten, Løven og Svaneapoteket. Å bruke dyrenavn er en gammel, europeisk tradisjon. Skikken kan stamme fra merking av hus før folk kunne lese og før gatene fikk navn. Det var enkelt å finne huset med en ugle på. Dessuten var navnet lett å huske og tok seg bra ut på skilt og vegger.

Medisinene kom fra utlandet

Helt fra starten har apotekene solgt mer enn medisiner.

– Privilegiet ga dem enerett på salg av flere varer, som gift, alkohol og kjemiske preparater, sier Sæter.

I tillegg solgte de såpe, karameller, konfekt, lakris, tannbørster og mye annet. I en periode hadde apotekene enerett til å selge sukker.

Røtter, frø og alger var blant råstoffene som ble brukt til å lage medisiner. Det var streng kontroll med apotekene. – De hadde det som ble kalt visitasjon. En lege kom for å sjekke at de hadde det de skulle av legemidler og at de hadde orden i bøkene. Visitator skulle blant annet gjennomgå apotekets giftprotokoll, undersøke lager av legemidler, påse at gjeldende priser ble overholdt og rapportere om antall medhjelpere og lærlinger, forteller Gjertrud Sæter.

Medisinene var likevel grunnlaget for driften. 

Råstoffene, kalt droger, til medisinene kom fra utlandet. Drogene måtte kjøpes hele, for det var forbudt med import av oppdelte råvarer. 

Det var røtter, knoller, løk, urter, ved, blomster, frukter, frø, alger, tang, lav og sopp. Det kunne også være hele eller deler av dyr, som spanskflue, skjoldlus og bevergjel - et stoff med sterk lukt fra en kjertel ved rumpa til beveren. 

Legen fortalte hva han trengte og apotekeren mikset sammen. Det ferdige pulveret eller pillene ble lagt i forseggjorte esker og konvolutter.

Apotekene lagde selv sine piller, pulvere og eliksirer. 

Håndlagde medisiner

 Hver medisin var håndlaget.

– Før legene startet med å skrive ut resepter til pasientene, gikk de på apoteket og fortalte hva de skulle ha. Så blandet apotekeren sammen de ulike ingrediensene og la medisinen i en flaske eller eske. Pasienten fikk deretter medisinen av legen, forteller Sæter.

Til tross apotekernes store kunnskap om de medisinske råvarene, hadde legemidlene liten virkning, ifølge Norgeshistorie.no. 

Det forhindret ikke at medisiner var stor butikk. 

Hans von Selchier Ditten var hoffleverandør og pilleprodusent. Ditten-kvartalet ved Akersgata i Oslo er oppkalt etter ham.

Noen apotekere startet med masseproduksjon av medisiner og solgte til andre apotek.

Hans Selchier von Ditten var en av dem. Han gikk i lære på Kongsberg apotek i seks år, var amanuensis på Universitetet i Oslo og feltapoteker i hæren, før han fikk bevilling som apoteker på Rikshospitalets apotek i 1858.

Dittens apotek lagde hostedråper og avføringspiller. 

«Norge står på høyde med utviklingen verden over. Vi anbefaler i dag et norsk avføringsmiddel», sto det i annonsene. «Dittens piller kan tas hver dag - gjerne hele livet», reklamerte de med.

– Ditten var den første som ansatte kvinner i apotek. Hos ham jobbet såkalte pillejomfruer, som satt på bakrommet og trillet piller, sier Sæter.

Kvinnenes inntog skapte misnøye blant andre apotekere, men det tok ikke lang tid før de selv ansatte kvinner i pilleproduksjonen.

Hvert apotek sin urtehage

I tillegg til råvarene som kom fra utlandet, hadde mange apotekere også urtehager.

Apotekene hadde urtehage, som her på Norsk Farmasihistorisk Museum. Blomkarse skulle hjelpe mot solbrenthet og bleieutslett. Koriander skulle legges på sår og vonde ledd. Selleri var bra for ryggen.

– Den gang var medisinene basert på planter og urter. De var basert på gammel kunnskap som var utviklet over tid. Legemidlene i dag blir for det meste framstilt syntetisk, forteller Sæter.

Apotekeren var forpliktet til å ha en mengde produkter tilgjengelig, og de var underlagt streng offentlig kontroll, ifølge Sæter.

Apotekerne fikk opplæring i apoteket, men på 1800-tallet ble farmasi en utdanning i København. Først på 1930-tallet kunne man studere farmasi i Norge.

– Tidligere måtte de kunne latin. Det, sammen med interiørene, krukkene og glassene, ga nok apoteket en eim av mystikk. Folk hadde nok ærbødighet for apotekeren, sier Sæter.

Mange apotekere var kjemikere og jobbet på laboratorier og universiteter. Ellen Gleditsch var lærling på apotek og tok eksamen i farmasi. Så startet hun på en lang karriere som forsker i kjemi. Blant annet jobbet hun som assistent for Marie Curie i Frankrike.

Fra én privilegert mann til kjeder

Oppskriftsbøker på medisiner, såkalte farmakopéer, kom etter hvert. Fra 1800-tallet kom det stadig flere krav til hvordan medisinene skulle produseres og lages.

– Noen apotekere laget spesielle preparater som skulle være bra for alt fra revmatisme til magevondt. På slutten av 1800-tallet ble lovgivningen rundt dette streng. Da ble det lovfestet at alle stoffer i et legemiddel måtte oppgis, sier Sæter.

Så sent som i 1966 ble nesten halvparten av alle legemidler som ble solgt fra norske apotek, også produsert der.

– I dag er det under én prosent, sier Sæter.

I 2001 endret mye seg for apotekene. Da kom den nye apotekloven.

– Nå kan hvem som helst eie apotek, og kjeder er tillatt, sier Sæter.

Det var 460 apotek i Norge i 2001, ifølge regjeringen.no. De fleste var eid av apotekeren selv. 

I dag er mer enn 1000 apotek. De fleste er eid av tre store kjeder. 

Referanse: 

Jørgen W. Flood: Norges Apothekere fra 1588 til 1908, Kristiania 1908. 

Rettelse 5.10.23: I 1966 ble nær alle legemidler solgt fra norske apoteker, også produsert der. I en tidligere versjon sto det 1866. 

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!

historie medisin og helse medisiner kultur

Fra forsiden

Ledige stillinger

Vis alle stillinger

Powered by Labrador CMS