I norske medier, og i Vesten for øvrig, møter du oftest på islamister når du leser om Den islamske stat (IS) eller andre islamistiske terrorister. Men disse utgjør bare en liten og radikal del av den islamistiske bevegelsen. At islamismen har vært en viktig moderniserende kraft i den arabiske verden, er det færre som kjenner til.

Dette vil professor Bjørn Olav Utvik rette opp i sin bok om islamismen i Midtøsten og Nord-Afrika, som nå lanseres i ny utgave.

– I Midtøsten har islamistene vært helt sentrale i å bygge opp sivilsamfunnet. Derfor er de også utsatte, i den autoritære kontrarevolusjonen som foregår nå, sier han.

I boken trekker Utvik fram linjer fra islamismens begynnelse, via modernisering av de arabiske statene, til den arabiske våren og helt fram til i dag.

Viktige for modernisering

Islamisme er kort forklart en bevegelse som ønsker å basere politisk og sosialt liv på religionen islam. Bjørn Olav Utvik forsker på Midtøsten og Nord-Afrika, hvor islamismen oppsto og fortsatt er en viktig kraft.

– Islamismen er tett knyttet til det moderne gjennombruddet i regionen, som fremveksten av en utdannet middelklasse og et sivilt samfunn. Islamistene har ivret for utdanning og helsetjenester, økonomisk modernisering og entreprenørvirksomhet.

Ofte kobles islamisme til det kollektive. Utvik understreker at islamistene legger sterk vekt på fellesskapet av muslimer, ummaen, men at de også fremmer både individets ansvar og dets rettigheter. Dette er typisk for modernisering av samfunn.

– Samtidig forsvarer islamistene islamsk identitet mot vestlig innflytelse, sier han.

Mainstream islamisme

Det er forskjeller mellom sjiaislamisme og sunniislamisme, og mellom ulike land. På verdensbasis følger opp mot 90 prosent av alle muslimer sunniislam. Innen sunniislamisme peker Utvik på tre hovedretninger:

1. Mainstream islamister: Representeres særlig av Det muslimske brorskap. Dette er den eldste islamistiske organisasjonen og har forgreninger i mange land. Er engasjerte i politikk og mener folket skal velge sine ledere.
2. Salafister: Mer sosialt konservative og bokstavtro i sin tolkning av koranen. Disse har ofte holdt seg utenfor politikken, og hevdet at en god muslim må adlyde den til enhver tid styrende herskeren. Særlig etter 2011 har flere salafistgrupper engasjert seg politisk.
3. Jihadister: Representeres av for eksempel IS og al-Qaida. Ser væpnet kamp mot de vantro og mot frafalne herskere som eneste riktige strategi. Står salafistene nær i sin fortolkning av islam.

Uten islamismen, ingen arabisk vår

Til tross for at islamister ofte forbindes med konservativ religion, understreker Bjørn Olav Utvik at islamismen først og fremst må forstås i sammenheng med moderniseringen av Midtøsten.

– Islamistene er sentrale i brede sosiale bevegelser. I mange land i regionen var islamisme det første som fantes av organiserte massebevegelser.

Under «Den arabiske våren» i 2011 demonstrerte innbyggerne i nesten alle arabiske land mot autoritære styresmakter.

– Bildet i media var at liberal, venstreorientert ungdom gikk ut i gatene og demonstrerte, og at islamistene kapret opprøret deres. Det er et falskt bilde. Det var ungdom, men blant dem var mange islamister, sier Utvik.

Han påpeker at mange sto sammen på tvers av ideologiske skillelinjer.

– De ville ha frie valg og få slutt på myndighetenes korrupsjon og trakassering av folket gjennom politi, sikkerhetsstyrker og byråkrati. Folk følte seg undertrykt og hundset og krevde verdighet.

I noen land ble opprørene etterfulgt av frie valg. Islamistenes politiske partier vant flere av dem, blant annet i Egypt.

– Islamistene var en hovedkraft i det sivilsamfunnet som gjorde opprør. Da var det bare å forvente at islamistene fikk en viktig plass i det politiske landskapet når det åpnet seg, sier Utvik.

Kontrarevolusjon: «Alle islamister er terrorister»

Optimismen fra den arabiske våren er vanskelig å spore i dagens Midtøsten. Islamistenes situasjon har endret seg radikalt.

Fra å være en viktig del av den frihetssøkende opprørsbevegelsen, forfølges de og stemples som terrorister av de autoritære herskerne.

– I vestlige medier kan vi lese om regimenes kamp mot terrorisme og IS. Men under dekke av kampen mot terrorisme foregår en omfattende undertrykking av opposisjonelle krefter. Især rettes skytset mot Det muslimske brorskap, forteller Utvik.

De autoritære monarkiene rundt Den persiske gulf, som Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, så den arabiske våren som en katastrofe.

Islamistene ble utpekt til hovedfienden og etter få år startet altså en kontrarevolusjon.

– I Egypt var det helt konkret, for der var Muhammad Mursi fra Det muslimske brorskap president. I resten av regionen var også holdningen at det ville være mest effektivt å få bukt med kravet om demokrati og åpenhet ved å ta ut islamistene, fordi de var den sterkeste kraften i den arabiske våren.

– En fordel var at de autoritære kreftene kunne spille på spenninger mellom islamister og mer sekulære liberale og venstreorienterte bevegelser.

Massiv undertrykkelse

I 2013 kuppet militæret makten i Egypt. Sammen med gulfmonarkiene er dette regimet en sentral del av det Utvik kaller den autoritære tilbakevendingen, hvor islamistene er hovedfienden.

– De har stemplet Det muslimske brorskap som en terrororganisasjon, forbudt dem og fengslet dem. Det foregår en massiv undertrykkelse av menneskerettigheter, særlig i Egypt, og det skjer uten at vestlige myndigheter eller opinion reagerer.

En av grunnene til dette, mener Utvik, er oppfatningen vestlige myndigheter har om at autoritære regimer gir stabilitet og fred.

– De godtar da at disse regimene slår alle islamister i hartkorn med IS og terrorisme.

Etter terrorangrepene 11. september 2001 skjedde noe av det samme. Mubarak i Egypt og andre ledere i Midtøsten støttet USA i kampen mot al-Qaida, men plasserte samtidig fredelige islamister i samme bås.

– Dette har blitt forsterket etter den arabiske våren, og ikke minst etter den syriske borgerkrigen hvor IS vokste frem, sier Utvik.

Kvinnekampen kommer

Bjørn Olav Utvik mener bildet av islamister som terrorister er feil. Men han er tydelig på at bevegelsen har en patriarkalsk og konservativ side.

– Det er en spenning mellom moderniserende impulser på den ene siden og konservative elementer på den andre siden. Det gjelder særlig i synet på kvinners stilling i samfunnet, sier han.

Landene i Midtøsten og Nord-Afrika har sterke patriarkalske tradisjoner. Men mye er i endring. Selv i land som Saudi-Arabia og Iran har kvinner lenge vært i overvekt på universitetene, og deres yrkesdeltakelse vokser, selv om den er lav i internasjonal sammenheng.

– Islamistene er tilhengere av fulle politiske rettigheter for kvinner og støtter deres tilgang til utdanning og i økende grad også arbeidsliv. Men de holder fast på at mannen er overhodet i familien, en familie de ser som kjernen i samfunnet. Slik er de med på å begrense kvinners frihet.

Samtidig inntar kvinnelige islamister viktige politiske posisjoner. I land som Marokko og Tunisia er de ministre, parlamentspolitikere og borgermestere.

– I den grad en historiker kan spå om framtiden, er jeg sikker på at en kamp for kvinners rettigheter vil presse seg fram i regionen. Det blir en utfordring for islamistene hvordan de skal stille seg til det, sier Utvik.

– Utenfor og delvis innenfor de islamistiske bevegelsene utvikles det en mer feministisk fortolkning av islams hellige skrifter. Men det finnes sterke motkrefter som vil forsvare mannsmakta.

Referanse:

Bjørn Olav Utvik: Islamismen. Nyutgivelse (3. utgave) på Fagbokforlaget, 2020. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Oslo?

– Konflikter har løftet religion tilbake til dagsorden

Håper datateknologi skal gi bedre svar på hvem som blir terrorister

Norske bedrifter velger bort religiøse jobbsøkere