Prabhjot Kour har forsket på hvordan personer med innvandrerbakgrunn og ROP-lidelser blir møtt av helsetjenesten. En kombinasjon av ruslidelse og psykisk sykdom kalles ROP-lidelser.

– Vi ville utforske både hvordan pasientene opplevde å bli møtt av behandlerne og hvordan innvandrerbakgrunnen påvirket ønskene deres i behandlingen, sier hun.

Kour har nylig avlagt doktorgrad knyttet til Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP) ved Sykehuset Innlandet. Hun har intervjuet både helsepersonell og ti menn med ROP-lidelser og innvandrerbakgrunn.

– Vi ville ha et helhetlig blikk på fenomenet. Vi valgte derfor også å intervjue helsepersonell som hadde erfaring med å jobbe med innvandrere. Vi ville undersøke hva utfordringene besto av når de møtte denne pasientgruppen.

Dobbeltliv

De siste tiårene har andelen av befolkningen med innvandrerbakgrunn økt kraftig. Samtidig er denne gruppen i økt risiko for å utvikle rus- og psykiske lidelser. En av utfordringene ligger i de små og nært knyttede nærmiljøer.

– Vi undersøkte selvfølelsen til pasientene og hvordan nærmiljøet og samfunnet som helhet, påvirket hvordan de så på seg selv, sier Kour.

Å få støtte fra venner og familie er viktig for dem som står i fare for å falle utenfor. Men for noen blir nærmiljøet enda et problem.

– Å ha et rusproblem eller en psykisk lidelse er stigmatisert i mange innvandrermiljøer. Mangelen på støtte gjorde at de ikke kunne være åpne om lidelsene, noe som også forverret dem, sier Kour.

I kulturen pasientene kom fra, var det ofte en helt annen forståelse av rus- og psykiske lidelser

– Familiene til pasientene slet med å akseptere at dette var en sykdom som kan behandles i utgangspunktet. Det oppsto en kulturkonflikt hvor familiene kunne tenke at pasientene bare var gal eller at det var noe overnaturlig på gang.

Siden behandlingen er så langvarig, måtte noen pasienter lyve til familien sin om hvor de skulle. De opplevde det som en byrde å leve et dobbeltliv.

– Å ha psykiske lidelser eller rusproblemer ble ofte ikke godtatt i det hele tatt, slik at flere pasienter løy til venner og familie om hvor de skulle under behandlingen.

– Miljøene er også ganske små hvor alle kjenner alle. Rykter kunne fort spre seg og gjøre at pasientene følte seg avvist av venner og familie.

Kunnskap, kommunikasjon og kultursensitivitet

Når pasientene kom til behandling, møtte de nye utfordringer med diskriminering og rasisme.

– Pasientene opplevde ikke at behandlingen var tilpasset dem, og at den ikke var kultursensitiv. Behandlingen imøtekom ikke behovene, og dermed falt mange også av. Det var også ofte uenighet mellom pasientene og behandlerne om hva behandlingen skulle omfatte.

– Det var en mangel på kunnskap, kommunikasjon og kultursensitivitet som kunne gjort behandlingen bedre.

Kultursensitivitet i hjelpearbeid handler om å være bevisst kulturelle likheter og forskjeller mellom bruker og hjelper, og aktivt jobbe for å forstå egne og andre personers utgangspunkt. 

Noen behandlere var ivrige til å forstå og hjelpe, og noen hadde også lignende bakgrunn. Samtidig rapporterte pasientene at migrantperspektivet manglet fra det langsiktige behandlingsløpet.

– Den psykiatriske behandlingen skal vare i ni måneder og opp til to år. Likevel ble de for eksempel ikke spurt hvorfor de begynte å ruse seg i utgangspunktet.

Språk- og kulturbarriere

Behandlerne opplevde problemer med kommunikasjon på grunn av språkbarrierer.

– De fleste gruppeterapitimene var på norsk, og deltakerne som ikke snakket godt nok norsk fikk lite utbytte av denne behandlingen, sier Kour.

Bruk av tolk og tolketjenester var også sjeldent og sjeldnere godt nok.

– Tolk var lite tilgjengelig på grunn av kostnadene. Tolkene manglet også kunnskap om lidelsene til pasientene og klarte ikke kommunisere tydelig hva pasienten ga uttrykk for.

Behandlerne opplevde det som et problem at de sjeldent fikk samme tolk til samme pasient igjen.

– Hyppig utbytting av tolk skapte en følelse av å starte helt på nytt hver gang. Det ble krevende å etablere tillit mellom pasientene, behandlerne og tolkene med ny tolk i hver time. Dette førte til mistillit og feilkommunikasjon som igjen førte til at flere pasienter falt av behandlingen.

– Deltakerne rapporterte også at behandlerne unngikk å ha dem som pasienter på grunn av den ekstra arbeidsmengden knyttet til deres utfordringer. Samtidig var det flere behandlere som var interessert i de unike utfordringene og forsøkte å lære mer om situasjonen.

Veien tilbake

Etter endt behandling slet pasientene med å komme seg tilbake til samfunnet.

– Hvis de skulle søke jobb, opplevde de å ikke få samme muligheter hos NAV som andre. De ble heller bedt om å komme tilbake på et senere tidspunkt igjen og igjen. De ble veldig demotiverte og følte seg sett ned på.

– En pasient rapporterte å ha besøkt en psykiater hvorpå det første spørsmålet han fikk, var om han var voldelig. Det er ikke et godt første spørsmål å stille til noen som er der for å få hjelp.

Samme pasient rapporterte at de fikk lite oppmerksomhet på rehabiliteringssenteret sammenlignet med norske pasienter.

– Han ble gitt antidepressiva og angstdempende medisiner med liten oppfølging, forteller hun.

Det var et gjentagende tema at pasienten etterspurte å bli sett som individer og ikke bare som diagnosen og sykdommen.

– Helsepersonell starter med sykdomsbildet og ikke med en samtale som får dem til å føle seg sett og respektert. De etterlyste i det hele tatt mer kunnskap og forståelse for deres bakgrunn.

– Studien viser hvor viktig det er for pasienten å bli sett som et helt menneske. Samtidig er det svært viktig med ettervern. Flere pasienter beskrev at de manglet støtte etter endt behandling. Det førte til at de hadde tilbakefall, sier  Prabhjot Kour.

Referanse:

Prabhjot Kour: Through the eyes of immigrants and health professionals: Coping and treatment experiences of men of immigrant background living with co-occurring substance use and mental health problems in Norway.  Doktoravhandling ved Universitetet i Sørøst-Norge, 2023.

Fakta om ROP-lidelser

Pasienter med alvorlig ruslidelse har ofte samtidig psykisk sykdom, og pasienter med psykisk sykdom har mye hyppigere ruslidelse enn gjennomsnittet i befolkningen. Kombinasjonen ruslidelse og psykisk sykdom har fått kortnavnet ROP-lidelser. Rusmisbruk kan ødelegge den psykiatriske behandlingen, og den psykiske sykdommen kan stå i veien for rusbehandlingen.

Kilde: NHI.no

Artikkelen er produsert og finansiert av Sykehuset Innlandet HF

Sykehuset Innlandet HF er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Sykehuset Innlandet HF?

• 

  Slik kan bygdefolk med psykiske lidelser få bedre behandling

• 

  Tre ganger så mange døde under pandemien, men ikke av korona: – De ville ikke være en byrde

• 

  Forskere håper dette kan gjøre ryggkirurgi mer vellykket

• 

  Enslige kan oppleve kreft­behandlingen som vanskeligere

• 

  Norske sykehus gjør seg avhengig av utenlandsk blodindustri

• 

  Eldre bør vurderes grundig før de får strålebehandling mot kreft: – Norge ligger etter

Les flere saker fra Sykehuset Innlandet her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER