Vi har tatt oss opp på et fjellplatå 106 meter over havet på øya Leka i Nord-Trøndelag. Øya er kåret til Norges geologiske nasjonalmonument. Her troner steinen og sjømerket Lekamøya rett over oss, som en sterk, krumbøyd kvinne, 20 meter høy.

- Det er svært mye spennende geologi i denne vesle kommunen, forklarer forsker Fredrik Høgaas ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Han er ikke det minste forundret over at øykommunen med 574 innbyggere for noen få år fikk sin gjeve geologiske status. Nå er han her for å kartlegge løsmassene, som jord, sand og leire, og for å vise oss hvordan det spektakulære landskapet har utviklet seg gjennom de siste 15 000 årene.

Sagnomsust

Ifølge sagnet, flyktet Lekamøya sørover da hun ble begjært av Hestmannen, som skjøt en pil for å stanse henne. Pilen traff imidlertid Torghatten, mens Lekamøya kom seg i land på Leka før hun, sammen med de andre kjempene, ble til stein da sola rant.

I virkeligheten var hun for lenge siden bare en del av berggrunnen. Mot slutten av siste istid ble landhevingen og tilbakesmeltingen av storisen avbrutt av en brutal kuldeperiode. I noen iskalde hundreår rykket breene fram igjen, sjøisen slo og bølgene banket inn over land. Det preget fjellsidene med vannrette hakk langs store deler av Lekas østside.

Strandlinjer

- Slik ble Lekamøya meislet ut i landskapet og slik kan vi finne tydelige spor i terrenget etter strandlinja fra denne perioden for om lag 12 000 år siden, forteller Fredrik Høgaas.

Strandlinja markerer altså ikke det høyeste nivået der havet gikk etter siste istid, men nivået der de geologiske kreftene fikk arbeide lengst. 

Også andre steder på øya ser vi hvordan utviklingen har forløpt etter siste istid. Støypet, en salformet strandvoll med rullesteiner 90 meter over dagens havnivå, ser ut til å være vasket i en vaskemaskin. Bit for bit er avsetningene her blitt slipt ned og polert av utallige bølgeslag til perfekt rundede steiner.

- Steinaldermenneskene fant boplasser rike på mat i dette området, men da stormene raste som verst må det ha vært fryktelig ugjestmildt her, mener Høgaas. 

I grenseland

Leka ligger i et geologisk grenseland. På yttersida reiser det seg nakne og gulrøde fjellformasjoner, som i et goldt landskap fra amerikanske westernfilmer. Trær og blomster er nærmest borte, bergartene inneholder få næringsmineraler for vekst.

Vi går på en eldgammel havbunnsskorpe, en ørliten rest av jordskorpa som ble presset opp da den amerikanske jordskorpeplaten kolliderte med den europeiske for 400-500 millioner år siden. Da de to skilte lag, hadde verden blitt snudd opp-ned på Leka.

Havbunnsskorpen, som egentlig hører hjemme flere kilometer nede i jordkloden, la seg på overflaten og åpnet samtidig for et glimt helt ned til mantelen.

Etter to kilometer gange over karrig gulrødt månelandskap, kommer vi til Moho, det geologiske bakvendtlandet hvor geologer med trente øyne kan se snittet mellom havbunnsskorpe og mantel i Jordens indre.

Kartlegging

- Kunnskapen om Lekas natur og geologi er samlet inn gjennom mange tiår og forvaltes som et felles gode, slik det blir gjort med all geologisk kartlegging og forskning, forklarer Fredrik Høgaas.

- Kunnskapen er viktig for blant annet arealplanlegging, utbygging og turisme. Jeg tror for eksempel ikke at det er mange turstier i verden som er skiltet til Jordens indre, sier han.