Denne artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - les mer.
– Den norske vipebestanden har hatt en samlet nedgang på 75 prosent de siste 15–20 årene, forteller forsker Christian Pedersen.(Foto: Christian Pedersen)
Stadig færre viper på jordene
De første vipene har kommet til norske hekkeplasser, men det blir stadig færre av dem. Og de er ikke de eneste fuglene som går tilbake i antall.
Vipa er en av våre kjente og kjære trekkfugler. I Sør-Norge kommer den tidlig, gjerne allerede i februar eller tidlig i mars. Noen individer kan overvintre i milde vintre.
– Opprinnelig var vipa knyttet til næringsrike strandenger, forteller forsker Christian Pedersen i NIBIO. Siden starten av 1900-tallet har arten imidlertid spredt seg innover og nordover i landet. I dag er vipa særlig knyttet til åker, eng og beitemark i jordbrukets kulturlandskap.
Selv om utbredelsesområdet har økt, har dessverre hekkebestanden avtatt dramatisk de siste tiårene. På grunn av blant annet trusler fra kråke og rev og jordbruksdrift er de nye hekkeområdene mindre egnet enn de opprinnelige strandengene som i stor grad har forsvunnet.
– Den norske vipebestanden har hatt en samlet nedgang på 75 prosent de siste 15 – 20 årene, forteller Pedersen. I dag regner vi med å ha et sted mellom 7500 og 10 000 hekkende par. Arten er oppført i kategorien sterkt truet på den norske rødlista over truede fuglearter.
Christian Pedersen er prosjektleder for overvåkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap», også kalt 3Q-programmet.
– I perioden 2000–2017 ble vipa registrert hekkende på 61 av de 130 overvåkingsflatene våre, som er hekking på 46,9 prosent av flatene. Regelmessig hekking ble kun registrert på åtte prosent av disse hekkeflatene. Gjennomsnittlig antall hekkende par per flate gikk ned fra drøyt 1,1 hekkende par i 2000 til 0,34 par i 2017.
– Også utbredelsen av vipe har gått betydelig ned. I år 2000 fantes vipa på 27 prosent av flatene. Ved siste telling var tallet redusert til ni prosent, og det er ingen tegn til at nedgangen bremser. Dette er svært alarmerende, understreker forskeren.
Utvikling i bestanden for storspove, vipe, buskskvett og tårnseiler på 3Q-flatene i perioden 2000-2017.(Illustrasjon: NIBIO)
Enkle tiltak kan ha positiv effekt
– Vipas tilbakegang har nok flere årsaker, forklarer Pedersen. Etter hvert har vi fått en mer effektiv jordbruksdrift der mulighetene for skjul for ungene ble mindre. Økt bruk av giftstoffer kan også ha påvirket tilgangen på mat.
– Sannsynligvis har større bestander av kråkefugler og rev ført til mer reirpredasjon. Også i overvintringsområdene er det utfordringer. Vipa overvintrer i Sør-Europa, og både franskmenn og spanjoler jakter vipe i stor stil.
– Vi kan ikke løse vipas utfordringer i utlandet, men det er viktig at vi sikrer gode forhold på hekkeplassene her hjemme. I og med at vipa hekker på aktivt drevne jordbruksareal er reir og unger svært sårbare for landbruksmaskiner gjennom slått og tresking.
– Et tiltak som kan være effektivt, er å kartlegge arealene og merke områder der reirene befinner seg. Dermed kan man unngå å kjøre over reir og unger.
Pedersen forklarer at vipa legger reiret rett på bakken. Gjerne på vårsådd åker. Det er derfor viktig at bonden unngår å så alle arealene om høsten. Det tar om lag fem uker fra eggene klekker til ungene blir flygedyktige. Dersom slåtten skjer i denne perioden, er det viktig å slå innenfra og ut slik at ungene kan unnslippe.
På landskapsnivå er det viktig at det finnes gressmark eller beiter i nærheten av reiret. Etter klekking har vipa for vane å flytte ungene over på areal der de finner mer skjul.
Forskning viser at tilgangen på tilstøtende areal som ikke er i aktiv drift, eller gjennomgår vekstskifte, er fordelaktig for at vipa skal få gode levevilkår. Tilgang på kantsoner er også viktig.
– I likhet med flere andre arter har vipa behov for et variert jordbrukslandskap med tilgang til forskjellige arealtyper innenfor relativt små avstander, understreker Pedersen.
Annonse
Forenklet figur som viser sammenhengen mellom fordeling av arealtyper og variasjon i antall arealtyper. Det optimale landskapet for kulturlandskapets fuglearter befinner seg øverst til høyre i diagrammet med høy diversitet og romlig heterogenitet. Landskapsutforminger som befinner seg nederst og til venstre i diagrammet bør unngås dersom hensynet til biologisk mangfold skal ivaretas.( Illustrasjon: Ulrike Bayr)
Vipestriper testes ut i Rogaland
Fylkesmannen i Rogaland tatt nye grep for å redde vipa. Bønder som vil etablere en såkalt vipestripe kan få tilskudd til å pløye opp en sone rett ved eller inntil et innmarksbeite.
Tanken er at dette skal være et område der fuglene får være i fred. Pløyingen må derfor være unnagjort innen 10. mars. Deretter skal området ligge urørt fram til 1. juni.
For å få tilskudd må vipestripa ha et areal på minst to dekar, og det er mulig å søke støtte for områder opptil 20 dekar. Vipa er fylkesfugl i Rogaland og mer enn 50 bønder meldte i høst sin interesse for å etablere vipestriper i 2020.
Fylkesmannen i Rogaland har også arrangert egne fagdager der bønder, entreprenører, forvaltning og fugleinteresserte kan diskutere gode løsninger.
Fem av sju undersøkte fuglearter i jordbrukslandskapet sliter
NIBIO publiserte nylig en rapport som oppsummerer bestandsutvikling og utbredelse for sju fuglearter som hekker i det norske jordbrukslandskapet. Rapporten er en del av 3Q-programmet og inneholder data fra årene 2000–2017.
– Fem av sju undersøkte arter viser en negativ utvikling, forteller Pedersen. Dette gjelder buskskvett, gulspurv, sanglerke, storspove og vipe.
Pedersen tror menneskelig aktivitet er en viktig årsak til at disse artene går tilbake. De er alle avhengig av et variert jordbrukslandskap med beite, kantsoner og gressmarksareal.
Bruk av sprøytemidler kan redusere tilgangen på mat for flere av artene, og de er sårbare for tidspunkt for slått og måten det slås på.
Fakta om 3Q-prosjektet
Overvåkingsprogrammet «Tilstandsovervåking og resultatkontroll i jordbrukets kulturlandskap», populært kalt 3Q, har pågått i regi av NIBIO siden 1998. Målet har blant annet vært å overvåke arealbruk og arealendringer, samt å følge med på hvordan dette påvirker biologisk mangfold i form av fugler og karplanter.
Ved å sammenligne flybilder fra ulike år kommer endringene tydelig fram. Forskerne kan se hvordan antall og størrelse på åkerlapper endrer seg, hvordan nye veiprosjekter dukker opp, hvordan gårdstun og gårdsveier utvides, og hvordan kantsoner og gårdsdammer forsvinner fra landskapet.
De 130 overvåkingsflatene ligger fordelt i jordbrukslandskap over hele landet. Hver flate utgjør et område på 1 x 1 kilometer. På hver flate er det lagt ut ni punkter og innenfor en sirkel med 50 meter i diameter rundt hvert punkt registreres både antall hekkende par fugl og en del informasjon om vegetasjonen. På denne måten kan forskerne få en forståelse av hvilke arealkrav de forskjellige fugleartene har og hvilke landskapsutforminger som rommer høyest antall individer eller flest arter. Hver prøveflate blir undersøkt hvert tredje år, og over tid får forskerne en tidsserie der de kan se hvordan bestandsutviklingen er for de forskjellige fugleartene.
Referanse:
Christian Pedersen: Fugler i jordbrukslandskapet: Bestandsutvikling og utbredelse. Perioden 2000–2017. Rapport fra NIBIO, 2020. (Sammendrag)
