Denne artikkelen er produsert og finansiert av Sintef - les mer.

Forsker Amaia Igartua i Sintef Ocean med noe av plastmaterialene som var med i forskningsprosjektet.
Forsker Amaia Igartua i Sintef Ocean med noe av plastmaterialene som var med i forskningsprosjektet.

Forskerne ble overrasket da de undersøkte hvor giftige oppvask­hanskene var

Forskere har undersøkt hvor giftig 50 vanlige plastprodukter, som plastposer og barneleker, kan være for små dyr i havet. – Vi bør ha som mål å redusere bruken av plast, sier en av forskerne bak studien.

Plast inneholder en rekke kjemikalier som kan lekke ut i naturen når plasten havner i vann. 

Dette skjer både før og underveis i nedbrytningen av plasten. Selv om det kan ta lang tid før plastprodukter ender opp som mikroplast, vil kjemikalier lekke ut fra første stund.

Nå vil forskere finne ut mer om disse lekkasjene er farlig for dyr – og kanskje for oss mennesker.

Egentlig skulle jeg bare plukke ut klassiske plastprodukter, men jeg falt for fristelsen å ta med noen som også er laget av av gummi. Det viste seg å være lurt, sier hun.

Lisbet Sørensen, forsker i Sintef Ocean

– Vi valgte ut femti produkter og ting som er en del av hverdagen vår, sier forsker Lisbet Sørensen.
– Vi valgte ut femti produkter og ting som er en del av hverdagen vår, sier forsker Lisbet Sørensen.

– Vi har undersøkt effekter av kjemikalier fra plast på organismer i havet. Vi har derfor studert ulike marine arter, og startet med to mikroorganismer, bakterier og mikroalger – også kjent som fytoplankton. Disse er enkle å jobbe med og gir oss raske svar som vi kan bruke til å bestemme veien videre, forklarer forsker Lisbet Sørensen i Sintef Ocean.

Deretter analyserte de egg og larver av torsk. For fisk er, i likhet med mennesker, mest utsatt for effekter av forurensning i starten av livet.

Undersøkte femti ulike hverdagsprodukter

– Det er jo umulig å teste alle plastproduktene vi omgir oss med, så vi valgte ut femti produkter og ting som er en del av hverdagen vår, sier forskeren.

De gjorde forsøkene med plastposer, engangskopper, oppvaskhansker, engangshansker, bildekkgranulat, barneleker og ballonger. For å nevne noe.

– Egentlig skulle jeg bare plukke ut klassiske plastprodukter, men jeg falt for fristelsen å ta med noen som også er laget av av gummi. Det viste seg å være lurt, sier hun.

Alt går i oppløsning – hva da?

Et internasjonalt forskerteam med biologer og kjemikere har deltatt i prosjektet, som har navnet MicroLEACH (Microplastics – Long-term Effects of plastics and Additive Chemicals on marine organisms.

Laboratorieanalyser ga forskerne oversikt over hvilke kjemikalier som finnes i de ulike produktene – og mengden av dem.

– Vi ble veldig overrasket over hvor mange ulike kjemikalier vi fant i disse produktene. Kun 30 prosent av de kjemiske forbindelsene vi identifiserte kunne vi finne i to eller flere av produktene. Det var også et stort antall kjemikalier som vi ikke kunne sette en sikker identitet på, fordi de ikke finnes i etablerte biblioteker. Dette viser oss hvor lite vi vet om produktene vi omgir oss med til enhver tid, sier Sørensen.

Målet er å se hvor giftige disse produktene er for levende organismer når materialene havner i miljøet. 

Kjemikaliene kommer før mikroplast

Plastproduktene som slites ned og forvitrer blir til små biter, kjent som mikroplast. Men allerede lenge før denne prosessen er fullbyrdet kan kjemikaliene som er inne i plasten lekke ut i naturen.

– Det var denne problemstillingen vi ville jobber med her. Hvor giftig er kjemikaliene som finnes i helt vanlige plastprodukter på det norske markedet, og er kjemikaliene mer eller mindre problematiske enn selve mikroplasten?

Det sier sjefforsker Andy Booth i Sintef. Han har jobbet med forurensing av hav i en årrekke og har også forsket på hva som skjer med nanopartikler som havner i havet.

Forskerteamet bak studiene: Fra venstre: Stefania Piarulli, Amaia Igartua, Andy Booth og Lisbet Sørensen.
Forskerteamet bak studiene: Fra venstre: Stefania Piarulli, Amaia Igartua, Andy Booth og Lisbet Sørensen.

Naturlig gummi er ikke ufarlig

Forskerteamet undersøkte effekten av kjemikalier som lekker ut i sjøvann fra mikroplast og gummipartikler.

– Produkter som enten består av eller inneholder mye gummi er de verste for de små organismene vi brukte i forsøket vårt. Det var litt overraskende, ikke minst fordi naturgummi blir sett på som et naturlig produkt – men var altså noe av det mest giftige for de små organismene vi så på, sier Booth.

Aller verst var kjemikaliene som lekket fra gummihansker.

– Det er verd å merke seg at kjemikalier tilsatt i naturgummien som brukes i oppvaskhansker viste seg å være det som var mest giftig for de små dyrene. Dette er et stoff som er å finne i fire av de femti produktene, nemlig oppvaskhansker, bildekk, gummiballonger og engangshansker, sier Booth.

Deformerte fiskebarn

Produkter av mye gummi var de verste for de små organismene i forsøkene, ifølge Andy Booth, sjefforsker i Sintef.
Produkter av mye gummi var de verste for de små organismene i forsøkene, ifølge Andy Booth, sjefforsker i Sintef.

I prosjektet ble små torskeembryo og nyklekkede torskebarn utsatt for både kjemikaliene som forskerne fant i plasten – og for mikroplast – samt kombinasjonen av de to plast og kjemikalier, da disse i et reelt scenario ikke lar seg skille fra hverandre. 

Resultatene er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Hazardous Materials.

Forskerne hentet ut de giftige kjemikalier fra de ulike plasttypene og testet effekten av disse på marine mikroorganismer.

– Det vi så var at noen kjemikalier rett og slett hindret egg i å klekkes, mens andre kjemikalier hadde større effekt på selve torskebarna. Vi fant at fiskebarna utviklet noen fysiske deformiteter i ryggsøylen som kan minne om det vi kjenner som Skoliose, sier Stepania Piarulli, biolog i Sintef.

Er mikropartikler eller kjemikalier verst?

Er det selve partiklene, mikroplasten, som er farlig? Eller er det kombinasjonen av de små partiklene og kjemikaliene som lekker ut av mikroplasten som er giftig? 

Forskerne sammenlignet effekten av partikler og kjemikalier, bare kjemikalier og bare partikler. Litt uventet fant forskerne ut at kjemikaliene var nødvendige for effekt.

– Det som var spesielt med dette forsøket er at vi utviklet en metode som vasket ren mikroplasten for kjemikalier. Dette er helt nytt – og den eneste metoden for å kunne si noe sikkert om effekten av mikroplastpartikler, forklarer Piarulli.

Med andre ord: Forskerne fant ingen giftig effekt av de fysiske partiklene så lenge de ikke inneholdt kjemikalier.

Elastisk plast skilte seg ut

De fant at ikke alle plasttypene er giftige. Men det er altså kombinasjonen av ulike plastprodukter som avgjør giftigheten. De elastiske plastproduktene var blant de verste.

– Dette gjør at vi nå vet at det er mulig å redusere giftigheten i en rekke produkter med å ganske enkelt velge andre kombinasjoner av polymerer når man skal lage produktet, sier Andy Booth.

Polymerer er kjedeformede molekyler og hovedkomponenten i plastprodukter.

Hva med pattedyr og mennesker?

Forsker Stefania Piarulli er den i teamet som var ansvarlig for forsøkene med de marine organismene.

– Er det grunn til å tro at dyr som vi spiser,  som fisk, kylling, svin og storfe, inneholder mange av disse kjemikaliene? 

– Både dyr og mennesker eksponeres stadig for plast, både på mikro og makro-skala, og dermed også kjemikaliene. Det er naturlig å anta at vi også eksponeres for plastrelaterte kjemikalier gjennom maten vi spiser. Men hvor mye som kommer via kjøttet – og hva som kommer fra emballasjen må det forskes mer på, svarer Piarulli og legger til:

– Selv tenker jeg at vi usettes for flere kjemikalier gjennom bearbeiding og matlaging enn fra plastemballasje, og at vi utsettes for kjemikalier fra plast på mange andre måter i tillegg.

Forskerkollega Lisbeth Sørensen legger til at de minst problematiske plastproduktene heldigvis var de som er laget for oppbevaring eller konsum av mat. 

– Vi bør redusere bruken av plast

Såkalte «matkontaktmaterialer» er underlagt et strengt regelverk når det gjelder innhold av kjemikalier, både de som er identifiserte og de som ikke er identifiserte.

– Det er mer bekymringsverdig at andre plastprodukter som vi omgir oss med i hverdagen, inkludert enkelte barneprodukter, ikke gjorde det like godt i testene våre. Men det skal også understrekes at vi ikke har studert effekter som er direkte relevante for mennesker i dette prosjektet, sier Sørensen.

– Hvilket råd har dere som forskere til oss som forbrukere når det gjelder plast og mat?

– Historisk sett har vi vel aldri vært utsatt for mer forurensing enn nå. Vi bør derfor ha som mål å redusere bruken av plast. Vi vet at plast har negativ effekt, men vi vet også at det sannsynligvis er effekter vi ikke vet noe om – også rent miljømessig for både vann, hav og landjorda, sier Stephania Piarulli.

Forskeren mener at plast er en utrolig nyttig oppfinnelse som er helt nødvendig i mange sammenhenger, som for eksempel innenfor medisin og enkelte former for emballasje. 

– Men det er helt klart også brukt i mange sammenhenger som er helt unødvendige, som i tekstiler og overemballering. Det viktigste er kanskje å unngå bruk av plast når vi kan – og bruke forbrukermakt når vi handler, sier hun.

Referanse:

Lisbet Sørensen mfl.: Organic chemicals associated with rubber are more toxic to marine algae and bacteria than those of thermoplastics. Journal of Hazardous Materials, 2023. Doi.org/10.1016/j.jhazmat.2023.131810 

Om forskningen

    Forskningen er gjort i prosjektet MicroLEACH (Microplastics – Long-term Effects of plastics and Additive Chemicals on marine organisms). NTNU har også bidratt.

  • Varighet: 2019-2024
  • Resultatene viser at plast og gummi avgir en rekke stoffer som er giftige for små organismer i naturen, i forsøk med marine mikroorganismer (bakterier og alger) og torskeembryo. Mens noen kjemikalier førte til død, førte andre til skader som for eksempel deformasjon av ryggsøyle.
  • Partnere: NIVA (prosjektleder Tânia Gomes), SINTEF Ocean, Vrije Universitet (Nederland), Universitetet i Plymouth (England), Universitetet i Queensland (Australia) og Universitetet i Barcelona (Spania). 
  • Finansiering: Forskningsrådet.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS