– Jeg er overrasket, dette ventet jeg ikke, medgir professor Ketil Hylland på Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

I Oslofjorden, nærmere bestemt utenfor Drøbak, har han og en kollega fra samme institutt, Agathe Bour, hentet opp sedimenter fra mellom femti og åtti meters dyp.

Sediment er en blanding av sandstrand og mudderbunn.

– Det meste av verdenshavene har slik myk bunn. Her lever et rikt mangfold av organismer, ja, tusenvis av ulike arter. Sediment er faktisk det habitatet det er mest av på jordkloden. Derfor er vi spesielt interessert i hvordan livet på bunnen påvirkes av ulike typer forurensning, sier Hylland.

Forskerne har undersøkt to ulike arter av muslinger som lever langs hele norskekysten og spiller en viktig rolle i økosystemene på havbunnen – som i Oslofjorden.

Den ene er Ennucula tenuis, eller nøtteskjell på norsk. Den andre, Abra nitida, som mangler et norsk navn.

– De to artene har ulike måter å ta opp føde på. Nøtteskjellet, som lever nede i sedimentet, er utstyrt med en velutviklet fot som den strekker ut av skallet og bruker til å bevege seg og grave etter organisk materiale med.

Abra nitida, derimot, beveger seg mindre selv om den også lever nede i sedimentet. Til gjengjeld har den et langt rør som er knyttet til munnen, en såkalt sifon. Med denne velger den ut små partikler på overflaten av sedimentet som den har lyst til å spise.

Hvor blir plasten av?

Muslingene lever midt oppi sitt eget matfat. På de uendelig mange og ørsmå sand- og mudderpartiklene på havbunnen, finnes organisk materiale som gjør muslingene mette. Men de senere årene har noe annet kommet til, noe som til forveksling likner på mat – plast.

Vi vet at produksjon og bruk av plast har økt eksponentielt de senere årene. En stor andel havner i vannveiene og til slutt i havet – millioner av tonn hvert år. Mer enn 5 000 000 000 000 plastgjenstander flyter i vannoverflaten, ifølge beregninger (2010). Plast brytes svært langsomt ned. Noen plasttyper nær sagt aldri.

– Det eksisterer et stort gap mellom det vi vet vi tilfører havet og det vi finner igjen. Ja, ifølge anslag kan vi bare gjøre rede for under én prosent av plasten vi slipper ut i havet, påpeker Hylland.

Mange plasttyper har en tetthet som er mindre enn vann og derfor flyter. Men etter hvert vil organismer som plankton, bakterier og miljøgifter feste seg til plasten.

– Vi forventer at plasten synker til bunns og ender opp på og i sedimentet. Det betyr at selv plast med lav tetthet, som polyetylen, vil havne på bunnen. Og når den er der, brytes den enda langsommere ned, for dit ned når lite lys og oksygen som trengs i nedbrytningsprosessen.

Likevel er den minste plasten et kanskje enda større miljøproblem. En plastbit mindre enn fem millimeter – på størrelse med et sandkort, kalles mikroplast. Mikroplasten i havet kan stamme fra større plastbiter som er revet opp i møte med naturens krefter og UV-lys. Men mikroplasten kommer også fiks ferdig fra land – i størst mengde fra veibanen og slitasje fra bildekk, men også fra for eksempel kosmetikk og rengjøringsmidler.

– Vi vet ikke sikkert, men trolig vil de ørsmå plastpartiklene klumpe seg sammen og med tiden synke ned i sedimentet, tror Hylland.

Han og kollegene har i tilknytning til forskningsprosjektet sitt gjennomført en generell overvåkning av Oslofjorden. – Vi har naturligvis funnet plast i alt som er der. Om det er bunnlevende dyr eller fisk – ja, så er det plast i dem.

Uheldig påvirkning

Sedimentene som forskerne hentet opp fra Oslofjorden, bruker de i forsøk for å finne ut hvordan plasten polyetylen påvirker organismene som lever der. De tilfører ulike mengder mikroplast for å undersøke eventuelle effekter på ulike arter.

– I en studie vi nylig gjorde, fikk vi et spesielt resultat: Konsentrasjoner av mikroplast – som er svært nær det vi finner i kystområder – påvirker organismene. Selv små mengder plast endret på metabolismen til de to muslingartene vi undersøkte, forteller biologiprofessoren.

– Sedimenter er partikler av ulik størrelse, så hvorfor skal det bety noe at det kommer noen flere partikler til – men at de er av plast? spør han.

– Vi gjennomførte studiet fordi vi mener det er viktig å vite, men jeg er litt overrasket over at vi fant påvirkning på muslingene i det hele tatt.

– Hvordan tolker du det?

– At muslingene foretrekker plast framfor andre partikler. Den ene muslingarten bruker en rørformede sifon til å velge ut akkurat det den vil spise, mens nøtteskjellet beveger seg rundt og smaker etter om det finnes organisk materiale på partiklene. Det må bety at muslingene velger ut de sjeldnere plastpartiklene framfor sedimentpartiklene med organisk materiale. De forveksler plast med mat.

At selv små mengder plast ser til å påvirke organismer i sedimentene, mener Hylland bør ha konsekvenser for samfunnet.

– Når vi vet at det aller meste av plasten i havet trolig ender opp på bunnen, gir det grunn til ettertanke.

Et håp

Etter hvert som tiden går, vil all plast i havet brytes ned til mindre og mindre biter. At alt til slutt havner på havets bunn er kanskje det miste av flere onder, tross alt. Der pågår det nemlig en sedimentasjonsprosess: Nytt materiale, sand og mudder, legger seg hele tiden oppå det gamle.

Ketil Hylland minner om at mikroplastproblemet fortsetter å vokse – selv om vi forbyr all produksjon av plast i dag.

– Om det fremdeles finnes mennesker om fem hundre år, vil de kunne observere et lag med plast en halv meter ned i sedimentet. Da kan de peke og si: «Dette er perioden da forfedrene våre brukte plast. Heldigvis sluttet de.»

– Vi kan jo håpe på det.