Thomas Brandt, førsteamanuensis i historie ved Det humanistiske fakultet, NTNU, mener Forskningsrådet har mye makt.
– Når Forskningsrådet skal velge ut hvilke søknader som skal få støtte, stiller de krav om dokumentasjon, fagfellevurdering, og organisering av prosjektene. Dette systemet er ikke nøytralt, og det ensretter hva som er god forskning. Det å beherske selve søknadsprosessen blir viktig, og systemet kan være til hinder for nye typer forskning og for nye forskere, sier Brandt.
Da Forskningsrådet begynte å sette internasjonalisering som kriterie for å få penger til forskning, begynte forskere å skrive på engelsk, og skaffet seg internasjonale samarbeidspartnere.
– Det er ett eksempel på hvordan Forskningsrådet styrer forskningen, sier Brandt.
– Har Forskningsrådet for mye makt?
– Det er jeg ikke i stand til å svare på. Men trolig har Forskningsrådet relativt mye makt sammenlignet med enkelte andre råd i andre land. I Sverige, for eksempel, er det flere råd, og hvert enkelt har nok mindre innflytelse, sier Brandt.
Utålmodig Røttingen
Et annet eksempel er open access.
– Vi ser at det Forskningsrådet bestemmer her får stor innflytelse på forskernes hverdag. Når det gjelder open access tar Forskningsrådet lite hensyn til at det er store fagforskjeller og ulike meninger mellom forskerne. Dette kan være et tegn på at det ikke alltid er god nok kontakt mellom Forskningsrådet og aktørene i forskningssystemet, sier Brandt.
Han påpeker at direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, har hatt tydelige meninger i denne saken.
– Dagens ledelse, ved Røttingen, framstår som tydelig og utålmodig, og ønsker kanskje også å framstå slik – som en leder som ikke kan vente med å få norsk forskning opp og fram. Jeg er usikker på hvor heldig det er å framstå så utålmodig. Han springer et stykke foran feltet av forskere, sier Brandt.
Han bemerker at Røttingen ikke er den eneste forskningsråd-direktøren som har vært utålmodig og med tydelig agenda – uten sammenligning forøvrig. Rolf Skår, som var direktør i Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) fra 1990 til 1992, ville gi forskningspengene direkte til bedriftene.
– Han kom i klinsj med Sintef, og ble ikke med videre da forskningsrådene ble slått sammen, sier Brandt.
Beslutninger bygd på forskning
Thomas Brandt har skrevet en historisk bok om Forskningsrådet, sammen med tre andre historikere og en sosiolog.
– Tilsynelatende er Forskningsrådet et grått byråkrati som tikker og går. Men når man går bakenfor, slik vi har gjort, ser man et stort maskineri som forvalter rundt ti milliarder kroner årlig. De har nesten 500 ansatte, og sponser omlag 5.000 forskningsprosjekter. Forskningsrådet er en stor aktør, og det de gjør har stor betydning for svært mange, sier Brandt.
Boken, som straks kommer ut, heter Avhengig av forskning – De norske forskningsrådenes historie. Den ble til etter at Forskningsrådet selv lyste ut midler til å skrive om historien.
– Norge har blitt avhengig av forskning. Et kunnskapssamfunn som nesten ikke tar beslutninger uten at det ligger forskning til grunn. Og Forskningsrådet er motoren i dette systemet, sier Brandt.
Forskningens NAV
Men Forskningsrådets satsninger har ikke alltid vært like vellykket.
– Etter krigen var det fem forskningsråd, som hadde ansvaret for ulike felt. De samarbeidet dårlig om tverrfaglige prosjekter, som for eksempel miljøsaker, sier Brandt.
I 1993 ble Norges Forskningsråd etablert.
– De slo sammen forskningsrådene, fordi de trodde det var løsningen. Men det fungerte heller ikke så godt. Man kan kanskje kalle Forskningsrådet for forskningens NAV - akkurat som med NAV så gjorde man tiltak før man egentlig visste hva som var problemet, og det var ikke så heldig, sier Brandt.
– Hva er det som ikke fungerer så godt i Forskningsrådet?
– Forskningsrådet sliter fortsatt med mye av det samme som de fem rådene gjorde. Problemet er hvilke hensyn som skal bestemme – skal Forskningsrådet være forskerstyrt, eller administrasjonsstyrt? Skal grunnforskning eller industri prioriteres? Innad i Forskningsrådet er det fortsatt uenighet om dette, sier han.
Mange meninger om forskning
Stadig flere instanser har nå meninger om hva slags forskning som skal prioriteres i Norge.
– Vi ser at universiteter og industri jobber strategisk for å få gjennom den forskningen de mener er viktigst. Departementene ansetter folk med doktorgrad, og etterspør bestemt forskning fra Forskningsrådet. At vi har fått en samlet forståelse for at forskning er viktig, er bra. Men samtidig så blir Forskningsrådet møtt av kravstore departementer som bestiller anvendt forskning. Forskerne på sin side, ønsker mer til grunnforskning, sier Brandt.
– Hvordan ville det vært om Forskningsrådet ikke fantes?
– Noen mener at man bør fjerne Forskningsrådet, fordi det bare er et fordyrende mellomledd mellom departement og forskere. Jeg mener at Forskningsrådet har en viktig rolle når det gjelder å sørge for en armlengdes avstand mellom forskerne og de som betaler for forskningen. Slik kan Forskningsrådet transformere behovet fra departementene til noe forskerne kan være interessert i å forske på, sier Brandt.
– Min oppgave
Administrerende direktør John-Arne Røttingen kommenterer til Brandts uttalelser at som direktør i Forskningsrådet er det hans oppgave å være med på å få norsk forskning opp og fram.
– For at Norge skal omstilles, og for at vi skal klare å møte de store samfunnsutfordringene, må vi ta grep nå. Her er forskning og innovasjon en nøkkelbrikke. Samtidig er jeg selvsagt også svært bevisst på verdien av satsning på langsiktig og grunnleggende forskning, sier han.
Når det gjelder open access, er dette regjeringens vedtatte politikk og mål, påpeker han.
– Det er Forskningsrådets oppgave å følge opp denne politikken. Open access er blitt diskutert i Norge og resten av verden i over 20 år. Mye av engasjementet er kommet fra forskermiljøene selv. De aller fleste er enige om at åpen tilgang er et mål, men utviklingen mot å nå dette målet går for sakte. Rundt Plan S har vi også hatt mye kontakt med forskningsmiljøene og en åpen høringsrunde når det gjelder implementeringen av planen, sier han.
Han sier Forskningsrådet jobber med å bedre kunnskapsgrunnlaget om behovene for open access-kanaler i de ulike fagfeltene, og vil se på tiltak for å støtte overgangen til åpen publisering.
Opplever tillit
Røttingen sier han opplever at forskningsinstitusjonene har stor tillit til Forskningsrådets prosesser.
– Søknadsprosessen følger internasjonal praksis, og blir kontinuerlig evaluert og forbedret. I fagpanelene som vurderer søknadene til Forskningsrådet sitter det gode internasjonale eksperter med kunnskap innenfor relevante forskningsområder, som er godt i stand til å vurdere hva som er god forskning, sier Røttingen.
Han påpeker også at Forskningsrådet i fjor signerte DORA-erklæringen, som handler om at søkere skal vurderes på et bredere grunnlag enn hvor de publiserer.
Røttingen er ikke enig i Brandts uttalelser om at Forskningsrådet sliter med mye av det samme som før sammenslåingen.
– Da Forskningsrådet ble evaluert i 2012 var hovedkonklusjonen den motsatte: Forskningsrådet fungerer godt etter hensikten og bidrar til bedre måloppnåelse og mer koordinert forskningspolitikk. Vi har fortsatt denne utviklingen, sier han.
Denne saken ble først publisert i Universitetsavisa.
