Kontrollen i samfunnet har blitt mer finmasket, og politikere blir stilt mer til ansvar for sine liv og handlinger enn noen gang før, skriver Aksel Kjær Vidnes.
Kontrollen i samfunnet har blitt mer finmasket, og politikere blir stilt mer til ansvar for sine liv og handlinger enn noen gang før, skriver Aksel Kjær Vidnes.

Kommer vi til å se flere plagiatsaker i politikken?

KOMMENTAR: Plagiatkontroll har blitt mer nøyaktig og tilgjengelig med inntoget av kunstig intelligens. Det innebærer at anklager om plagiat lettere kan bli et verktøy i politiske kamper, skriver ansvarlig redaktør i Forskning.no.

Fredag 19. januar trakk Sandra Borch seg som forsknings- og høyere utdanningsminister. I løpet av to dager hadde masteroppgaven hennes i juss fra UiT Norges arktiske universitet fått en oppmerksomhet hun ikke kunne tåle som statsråd.

En student på X (tidligere Twitter) og E24 hadde omtalt og dokumentert at oppgaven hennes hadde flere passasjer som var identiske med deler fra andre masteroppgaver. Dokumentasjonen tyder på at hun har gjort seg skyldig i plagiat. Det er svært alvorlig innen forskning og høyere utdanning. For studenter kan det føre til at de får oppgaven sin underkjent, og at de blir utestengt fra å studere i et år.

Kunne Sandra Borch ha blitt sittende?

Det er statsråden for forskning og høyere utdanning som har det politiske ansvaret for plagiat i akademia, enten det er studenter eller forskere som gjør det. Det som ble avdekket var klart uforenelig med rollen til Sandra Borch.

Kunne hun ha blitt sittende? Vi har sett nok av statsråder som har prøvd. Noen har måttet trekke seg på mer uklart grunnlag enn dette.

Ved hver nye regjering er det bare å sette seg ned å få kunstig intelligens til å finne feil i politikernes fortid, og se statsråder falle.

Så kan man spørre seg om alvorsgraden i plagiatet som fremkommer på X og i E24 var stort nok til at det hadde vært umulig å bli sittende. 

Ja, det er alvorlig å plagiere, men det er forskjell på plagiat, og det kan diskuteres om det som har fremkommet velter hele hennes akademiske arbeid.

Hvordan denne saken hadde blitt håndtert dersom Borch ikke var statsråd for det regelverket som hun nå er rammet av, kan vi bare spekulere på. Men det er klart at plagiatet vokser i alvor nettopp på grunn av rollen, ansvaret og tilliten hun måtte forvalte.

Forskning og høyere utdanning lider under to ministertap

Sandra Borchs raske håndtering av saken taler til hennes fordel. Tidligere kolleger av henne som har trukket seg i statsminister Jonas Gahr Støres regjering har prøvd å hindre sine sortier. Det har vist seg å være lite lurt. Avgangene blir ikke mindre brutale av å strekkes ut i tid.

Nå hviler det på Støre å få på plass en forsknings- og høyere utdanningsminister som raskt kan tiltre og følge opp det viktige arbeidet Borch var i gang med. Forskningssektoren har stått i en storm med denne regjeringen. Og forskning og høyere utdanning i Norge lider under to ministertap. Sektoren trenger stabil styring og politisk fokus.

Ola Borten Moes forvaltning av sektoren var brutal, men han begynte å samle trådene før han trakk seg. Sandra Borch har vist seg som en noe mer samlende statsråd, selv om hun også har hatt et distriktspolitisk utgangspunkt i sin tilnærming ikke alle kan si seg enig i.

Plagiatanklager som politisk verktøy 

Denne saken peker også på en annen utvikling: Plagiatkontroll har blitt mer nøyaktig og tilgjengelig med inntoget av kunstig intelligens, som også andre har vært inne på. Og det innebærer at anklager om plagiat lettere blir et verktøy i politiske kamper. Det kan det menes mye om.

Plagiat er uforenelig med tillit i politikken og i forskningen. Men jo mer finmasket nettet blir, jo mindre blir også fiskene man fanger. Derfor er det bra at UiT vil gjennomgå denne saken. 

Det blir også nødvendig å få en diskusjon om hva slags plagiat som reelt sett utgjør brudd på forskningsetikken. Hva slags plagiat velter reelt sett beviset på at man har tilegnet seg kunnskap på det nivået man søker å få dokumentert? Og har det noe å si, eller er en hver form for plagiat, i et hvilket som helst omfang, det samme enten man er student eller forsker?

Hvor går balansen?

Regelverket er strengt. Det kan være behov for en diskusjon om regelverket også bør være mer finmasket når kontrollen blir mer finmasket. Saken om selvplagiat som har versert i rettsvesenet det siste året er et eksempel på at regelverket ikke har vært tydelig nok. 

Sakene kan riktig nok ikke sammenliknes, men de tydeliggjør behovet for å diskutere plagiat. 

Balansen vi må oppnå er mellom et regelverk som er mulig å opprettholde, som drar i retning av mindre finmasket tankegang, og et regelverk som tar inn over seg hvor marginale feil det er blitt mulig å oppdage.

Og så må samfunnet ta inn over seg at dette er saker som åpenbart kommer til å bli brukt i politikken. Ved hver nye regjering er det bare å sette seg ned å få kunstig intelligens til å finne feil i politikernes fortid, og se statsråder falle. Det er enkelt å mene det er bra, at politikere blir stilt mer til ansvar for sine liv og handlinger enn noen gang før.

Det er også mulig til å mene at det er problematisk. For hvem har aldri sneket på bussen eller gjort noe de ikke burde? Men så søker ikke alle å styre landet heller.

Powered by Labrador CMS