forskning.no er en uavhengig nettavis som redigeres etter Redaktørplakaten, og følger derfor vanlige retningslinjer for kritisk journalistikk. Sentralt i dette oppdraget ligger et krav til flerkildejournalistikk; med andre ord at flere syn på samme sak skal komme fram. Selvsagt ligger det et skjønn i dette, ikke minst i forskningsjournalistikken der det også bør være faglige kriterier til grunn.

De som tror at jeg nå skal avdekke at forskning.no har et politisk standpunkt eller en agenda i klimadebatten, må dessverre gå skuffet ut i den andre enden av denne kommentaren.

Sunn kritisk holdning?

Vårt mål er - og har alltid vært - å skrive om forskning for en målgruppe fra 15 år og oppover. I den forbindelse mener vi det er viktig å formidle at det finnes svært få absolutte sannheter, og at det ikke skader å ha en sunn kritisk holdning til virkeligheten rundt seg. Og forskning er som kjent en del av denne virkeligheten.

Når forskning.no derfor bruker noen artikler på “den andre fløyen” innenfor klimaforskning - de såkalte klimaskeptikerne - så er ikke dette et ledd i en “kampanje” eller noe “korstog” mot den etablerte fløyen. Det er snarere et forsøk på å avdekke at det finnes flere synspunkter hos forskerne i klimadebatten.

Man kan selvsagt forfekte at mange av disse klimaskeptikerne har en politisk agenda, og at beslutningstakere kan tolke resultatene etter partiprogrammet (blant annet gjorde forskere opprør mot George Bush tidligere i år). Men gjør det at forskerne ikke er meningsberettiget? Vi synes ikke det. Imidlertid bør åpenbare koblinger og agendaer forsøkes avdekket.

Balansert fremstilling?

I en artikkel på forskning.no sist fredag, berører doktor i journalistikk, Harald Hornmoen, et viktig tema. Han sier nemlig at forsøk på å være objektiv og på å balansere historien, i seg selv kan bidra til å gi et skjevt bilde, fordi det gis inntrykk av at partene har like mye tyngde og troverdighet, samtidig som sammenhengen og opprinnelsen til uenighetene utelates. Og han fortsetter:

Og i klimadebatten ble jo hovedoppfatningen, slik for eksempel Cicero presenterte den, framstilt så å si uten motforestillinger. Da motforestillingene endelig kom, ble de voldsomt omfavnet. Problemet er balanseidealet: Journalister tenker ofte at sannheten ligger et sted midt imellom, og hvis man henter litt herfra og litt derfra, vil man til slutt nærme seg noe som er riktig. Så glemmer man å synliggjøre hvor kildene står i fagmiljøet

Det er vel liten tvil om at dette er poenger som berører forskning.no, og som vi har et øye til hele tiden. At den perfekte balansen omtrent er umulig å finne, er ikke noe godt argument for ikke å forsøke.

Omtrent 95 prosent av sakene om klima på forskning.no handler om den “etablerte” fløyen innen klimaforskning.

Samtlige artikler på forskning.no som er skrevet av eller om klimaskeptikere er imøtegått av denne etablerte fløyen innenfor klimaforskning, og forskning.no har gitt spalteplass til alle faglig kvalifiserte innspill.

Man kan ikke unngå å lese om klimaskeptikerne Christy og Lindzen uten å få med seg motforestillinger fra fremstående skikkelser i klimaforskningen som Sigbjørn Grønås, Eystein Jansen og Pål Prestrud, for å nevne noen. Andre kronikkører som er uenige med Christy og Lindzen er selvfølgelig velkommen til å sende inn kronikker til forskning.no.

Å tilskrive noen meninger

At forskning.no slipper til synspunktene til noen klimaskeptikere betyr absolutt ikke at forskning.no deler deres syn. Skal man følge en slik logikk, så skulle man jo kunne slå fast at Klassekampen deler Fremskrittpartiets grunnsyn, all den tid de gir spalteplass til partiets representanter.

Flere har også slått fast at forskning.nos fagredaktør Erik Tunstad og journalist Kristin Grønli har tatt et politisk standpunkt i klima- og energispørsmål. De har imidlertid en like kritisk holdning overfor klimaskeptikere som den etablerte fløyen. Det er derfor de jobber i forskning.no.

Imidlertid har herværende ansvarlig redaktør sans for subjektiv innspill og meningsutveksling, og åpnet for dette både gjennom kronikker og diskusjonsforum. Dette er imidlertid meninger som står for den enkeltes regning, noe som også er markert gjennom merkelappene “kommentar” og “kronikk”. Det er ikke akkurat noe nytt fenomen i norske og utenlandske medier, og jeg håper jeg slipper å ansette en journalist som ikke har en egen mening.

Tendensiøs journalistikk?

Klimaforskning er et felt hvor det er mange tær man kan komme til å tråkke på, og det er liten tvil om at den stormfulle debatten kan få begge sider til å lese forskning.no som fanden leser Bibelen.

Når man blir konfrontert med tegnsetting - det være seg bindestrek eller komma - som et bevis på bevisst tendensiøs journalistikk, så kan det være lett å trekke på smilebåndet. Jeg ler imidlertid ikke av slikt.

Hvorfor?

Én ting er selvsagt at et spørsmålstegn her og et komma der virkelig kan gjøre forskjell. Langt viktigere er signalet om at noen faktisk sjekker dette så grundig - og da spør jeg meg selvsagt hvorfor en sak om klimaforskning får denne grundige behandlingen, mens artikler om alternativ medisin (som forsåvidt er et like “betent” område) får seile sin egen sjø.

Det kan selvsagt være slik at noen er redd for at forskning.no - Nordens største nettsted for forskning og vitenskap - har satt seg som mål å mistenkeliggjøre og bekjempe deres forskning, med de konsekvenser det måtte få for økonomi, anseelse og troverdighet.

Det er noe jeg kan avkrefte her og nå.

Det kan også være slik at noen misliker at hegemoniet til den etablerte fløyen av klimaforskere blir utfordret, og dermed finner det opportunt å bruke håndsopprekking som argument for å slå i hjel meningene til mindretallet.

Man trenger ikke være kjøpt og betalt av industri og næringsliv for å ha noe som ligner på en agenda. Selv “det godes tjeneste” er en form for agenda, og historien kan vise til voldsomme mengder med gråsoner. Man kan spørre seg om det i det hele tatt er mulig å være uten en agenda, selv om den kan være aldri så hederlig ment.

Litt av hvert

Personlig tror jeg svaret er noe mer kjedelig; nemlig at det er en blanding av mange faktorer. Litt redsel for sitt fagfelts hegemoni her, litt irritasjon av at forskere som tar “feil” får spalteplass der. Kanskje tror noen at forskning.no kan manipuleres av interessegrupper, og kanskje tror noen at vi prøver å smyge inn en egen agenda.

Klima er et svært viktig felt å forske på, ikke minst fordi endringer i klimatiske forhold kan få store konsekvenser, for å si det mildt. Derfor er det så viktig å opparbeide sikker kunnskap innenfor feltet. Når det fortsatt finnes så mange nisjer med usikkerhet klimaskeptikerne og andre kan gjemme seg i, så er det lett å mistenkeliggjøre sendebudet fordi de bringer budskapet.

forskning.no tar mer enn gjerne i mot innspill til hvordan dekningen av klimaforskningen kan korrigeres og nyanseres. Vi forbeholder oss imidlertid retten til å kunne bringe alle aspekter ved forskningen. Det er vanskelig å forsvare en knebling av et mindretallssyn når det finnes så mye usikkerhet på et område.

Sannhet i dag, løgn i morgen

forskning.no sitter ikke på tribunen og heier på ett spesielt hovedsyn i klimadebatten, og vårt mål er faktisk å synliggjøre BÅDE forskjellige synspunkter OG i hvilken grad disse syn har støtte i forskerkretser. Hvis noen skulle ha interesse av det, synes jeg personlig at det er vanskelig å bagatellisere teorien om at klimaendringene er menneskeskapte. Imidlertid er det ikke så interessant hva jeg mener, men å få fram forskningen på feltet.

Selv om vi har kommet langt i å avdekke hvordan virkeligheten ser ut omkring oss, er det fortsatt mye vi ikke vet. Det som er “sannhet” i dag kan fortsatt bli til “løgn” i morgen. En nettavis skal derfor ikke neglisjere synspunkter etter flertallsmetoden, men gjerne fortelle hvilket syn flertallet har. Å ikke fortelle hva et kompetent mindretall mener er en direkte tjenesteforsømmelse.

For selv om vi noen ganger kan vri oss i irritasjon fordi noen sier noe vi mener er feil, unyansert eller direkte manipulerende - og dermed inntar rollen som forskningsfeltets brønnpisser - skal vi være svært forsiktig med å opphøye oss til ufeilbarligheten selv.

Det er tross alt ikke mer enn noen hundre år siden vi truet forskere til taushet med tortur - fordi de hadde avvikende meninger i forhold til andre vitenskapsfolk.

Selv om de hadde rett.