I 2013 blir daværende rektor Yngvild Wasteson på Norges veterinærhøgskole varslet om at noe er galt med en fersk doktorgradsavhandling. Det er en av de seks artiklene i avhandlingen, en studie på antibiotikaresistens hos nyfødte grisunger, som varsleren mener kan inneholde fabrikkerte resultater. Det kom hun fram til gjennom å sammenligne originaldataene med tallene i artikkelen.

Saken om mulig vitenskapelig uredelighet pågår så i seks år, med tre granskingsutvalg, en rekke vedtak og møter, en underkjenning av doktorgraden, en omgjøring av underkjenningen og til slutt en konklusjon om at avhandlingen oppfyller faglige kvalitetsmål uten at noen har undersøkt den.

Sjekk denne listen:

2013:
Veterinærhøgskolen gir granskingsoppdraget til to eksterne fagpersoner. Mandat: De skal gjennomgå hele avhandlingen med særlig vekt på artikkel fem, grisestudien.

De to granskerne konkluderer: Originaldataene stemmer ikke overens med tallene i artikkel fem. En av granskerne kaller endringene i datamaterialet fusk. Han tviler på gyldigheten av resultatene i flere av artiklene, men har ikke sammenlignet originaldataene med tallene i disse.

Utvalget for forskning og etikk på Veterinærhøgskolen anbefaler full gransking av hele doktorgradsarbeidet. Styret på høyskolen er enige og oppnevner et nytt granskingsutvalg.

2014:
Veterinærhøgskolen har blitt en del av NMBU, som gir oppdraget til to granskere.

Granskingsutvalg nummer to avgir rapport. Konklusjon: Originaldataene stemmer ikke med tallene i artikkel fem, grisestudien, men de kan ikke si om stipendiaten har gjort dette bevisst. De anbefaler at stipendiaten, veileder og medforfattere går gjennom avhandlingen, spesielt artikkel fem. Slik kan det avgjøres om det dreier seg om bevisst fusk eller faglig svakhet.

Medforfattere, veileder, ledere ved NMBU og granskeren møtes. Granskeren konkluderer fra møtet: Stipendiaten bør ikke få doktorgraden, fordi store deler av avhandlingen ikke holder kravene til god vitenskapelig framstilling og behandling av originaldataene.

2015: Rektor ved NMBU fatter vedtak: Doktoravhandlingen godkjennes ikke.

2016: Rektor gjør om vedtaket. Det viser seg at doktoravhandlingen ble godkjent av daværende rektor allerede på disputasdagen i 2013.

2017: En av medforfatterne ber om at saken tas opp igjen. Rektor gir Forskningsetisk utvalg mandatet: vurder om avhandlingen eller deler av den skal korrigeres eller trekkes tilbake.

2018:
Forskningsetisk utvalg konkluderer: Artikkel nr fem bør gjennomgås av medforfatterne og veileder. Øvrige artikler oppfyller kravet til doktorgrad gjennom omfang og faglig kvalitet.

Men nå vil ikke to medforfattere mer. De vil gå ut offentlig om det de mener er juks.

Mysteriet med seks artikler som blir til én

Det ble varslet om feil og mulig juks i én artikkel av seks artikler i doktorgradsavhandlingen til Leon Cantas. Hva gjør de ansvarlige?

Jeg vet i alle fall hva jeg ville gjort om noen meldte inn mulig juks i en artikkel av en journalist i forskning.no. Jeg ville gått gjennom absolutt alle artiklene denne journalisten har skrevet. Som ansvarlig redaktør er det mitt ansvar å sikre at det ikke er jukset med noe innhold hos oss. En gjennomgang ville enten renvaske journalisten eller få fjernet manipulert innhold som ville skadet forskning.nos omdømme.

Derfor skulle man tro at de ansvarlige ville sørge for at alle seks artiklene i denne doktorgraden ble gransket nøye. En slik gransking ville kunne frifinne stipendiaten og slippe god forskning ut i frisk luft, eller få stoppet forskning som ikke holder mål, som ikke ærer hverken institusjonen eller forskningen.

Det ser det ut til at de ansvarlige på Norges veterinærhøgskole, og seinere NMBU, ville gjøre.

Undersøk hele avhandlingen

Derfor fikk første granskingsutvalg i oppdrag å «lese hele avhandlingen for å danne seg et bilde av helheten i arbeidet».

Det gjorde de. Og avga en knusende dom: Dataene i grisestudien, artikkel 5, er manipulert. Dette ser ut juks. Hele avhandlingen bør granskes.

Granskingsutvalg nummer to fikk i oppdrag av NMBU å undersøke hele avhandlingen. Det er allikevel ingenting i deres rapport som tyder på at de har sammenlignet rådataene med tallene i artiklene, som er metoden for å finne juks. Men etter et møte med alle involverte i saken, var dommen ikke mindre knusende enn det første utvalget: Stipendiaten bør ikke få doktorgraden.

Så ble det bare en artikkel igjen

Den tredje granskingen ble utført av det forskningsetiske utvalget på NMBU. De starter sin rapport med å fortelle at mandatet deres hadde vært å se på hele avhandlingen, altså alle seks artiklene.

Men i løpet av utvalgets møter, intervjuer og undersøkelser, er det ingen tegn på at de har gransket hele avhandlingen og sjekket originaldataene opp mot tallene. Tvert i mot skriver de at med unntak av artikkel fem om grisestudien, oppfyller de øvrige artiklene det faglige kravet til en doktorgrad. Hvordan de kommer fram til den konklusjonen er vanskelig å skjønne.

Artikkel nummer fem om grisestudien har de derimot behandlet grundig, den bryter anerkjent forskningsetiske normer, men utvalget konkluderer ikke på vitenskapelig uredelighet. De sender den tilbake til stipendiaten, veilederen og medforfatterne for gjennomgang og korrigering.

I alle større mulige juksesaker skal Det nasjonale granskingsutvalget kobles inn. Heller ikke de ser ut til å bry seg om hvordan en mistenkelig artikkel førte til flere granskingsoppdrag på hele avhandlingen, alle seks artiklene, men allikevel endte opp med behandling av bare den ene.

Granskingsmandat, men ingen gransking

To journalister i forskning.no har gjennomgått av alle dokumentene i saken og snakket med granskere, medforfattere, veileder, opponent og andre aktører i saken. Det finnes ikke spor etter at noen har gransket hele avhandlingen, at noen har kontrollert resultatene som er presentert i artiklene opp mot rådataene fra forskningen

Flere utvalg og granskere, ledere og rektorer har vurdert saken. Den er på samme tid overbehandlet og underbehandlet.

Den er overbehandlet fordi mange har gjort samme jobb om igjen og om igjen. De har hatt et klart mandat om å undersøke hele avhandlingen og særlig artikkel fem.

Saken er underbehandlet fordi ingen har gjort en grundig nok jobb. Ingen har faktisk gransket hele avhandlingen.

Og det finnes en god grunn for det.

Mysteriet med de forsvunnede dataene

Forskere tar blodprøver, intervjuer folk, observerer fenomener, analyserer tekst eller graver etter ting. All denne aktiviteten ender opp i mengder med opptak, notater, tall og tekst. Dette er originaldataene, også kalt rådataene. De blir analysert og presentert i vitenskapelige artikler og bøker.

Forskere har plikt på seg til å ta vare på rådataene. For om det er mistanke om juks, eller om en annen forsker vil gjenta eller utvikle studien, er originaldataene viktig dokumentasjon.

Det har vært slurvet mye med hvordan forskere oppbevarer rådata. Tidligere var det lite kontroll, og bokser med opptak og notater kunne ligge på private loft og i fraflyttede kjellerboder. Men sakte, men sikkert har både bevisstheten om oppbevaring av rådata blitt større og rutinene for oppbevaring på institusjonene blitt bedre.

De første granskerne skulle vurdere hele doktorgradsavhandlingen, og da er tilgang på rådataene avgjørende. De fantes for grisestudien. Granskerne spurte stipendiaten om å få rådata for de øvrige artiklene. Da fikk de beskjed om at dataene lå på minnepinner, som var blitt ødelagt i en bilulykke. At dataene ikke fantes på servere på NMBU, er brudd på rutiner og forskerskikk.

Granskingsutvalg nummer to får ikke høre om bilulykken. De får derimot levert en banankasse med notater. Den har de første granskerne ikke hørt om.

I de mange dokumentene i denne saken står det ingenting om hva som faktisk finnes i esken, hvor mye av originaldataene som finnes der og hvor mye som gikk tapt i bilulykken. Det ser heller ikke ut som noen har brukt innholdet til å undersøke hele avhandlingen.

Tap av rådata, som i bilulykken i denne saken, er svært uheldig for en forsker som er beskyldt for juks. Han kan dermed ikke få renvasket seg. Det er ikke lenger mulig å vurdere om rådataene er korrekt presentert. Da kan saken kun avgjøres på tillit, og den er jo allerede i denne saken blitt rokket med da rådataene i grisestudien ikke stemte med tallene.

Dette skulle man tro ville fått oppmerksomhet av granskere, etikkutvalg, rektorer, veileder og andre som har vært involvert i saken. Men det gjør det ikke. Tapet av rådataene blir forbigått i taushet, ingen legger vekt på dette.

Mysteriet med saken som døde

Etter to granskingsutvalg hadde undersøkt varselet, anbefalte det siste utvalget at doktorgraden burde underkjennes. Det tok rektor på NMBU til følge og vedtok akkurat det: Leon Cantas bør ikke få doktorgraden.

Det fikk han beskjed om. Ikke en lett beskjed å få. Men så plutselig …..

I 2016 finner NMBU at stipendiaten allerede har fått doktorgraden av dem. En rutinemessig signering på disputasdagen holder juridisk vann. Da rektor på NMBU besluttet at han ikke fikk doktorgraden, hadde han allerede formelt hatt den i to år.

Med denne rektor-bommerten dør saken ut for NMBU. Men hvorfor det egentlig? Det må da være like viktig å finne ut av om en tildelt doktorgrad er basert på juks.

Juks eller slurv?

Har stipendiaten jukset? Fortjener han ikke doktorgraden han nå har?

Det vet ikke vi i forskning.no, selv om vi har lest dokumenter og snakket med svært mange av de involverte. Varselet om juks er ikke behandlet godt nok. Noe som er ganske absurd i og med at saken har vært behandlet i mange instanser over mange år.

Det er mye berøringsangst ute og går i juksesaker. Det er enklere for institusjonene å la sakene forsvinne enn å måtte offentliggjøre at veiledning, opplæring, bedømmelseskomiteer og disputaser ikke virker. Det er for mange erfarne forskere involvert i en doktorgrad til at skylden utelukkende kan legges på stipendiaten som eventuelt har jukset. Hele den vitenskapelige kvalitetssikringen har sviktet.

Spiller det noen rolle?

Forskningsetikkloven er tydelig på at granskingssaker skal være offentlige. Det er i samfunnets interesse at forskere gjør jobben slik de skal og at vi får innsyn i hvordan forskningsinstitusjonene håndterer mulig juks. Forskning foregår gjerne på offentlige midler. Resultatene er publisert og offentlig tilgjengelige.

Vi mener denne saken også er interessant fordi den viser hvor mye som kan gå feil om det mangler rutiner og prosedyrer for å behandle varsler om juks.

Leon Cantas får mange gode skussmål for sitt harde arbeid og stå-på-vilje. Midt oppe i granskingen av doktorgraden ved NMBU avla han i 2016 ny doktorgrad ved Near East University i Nicosia på Kypros. Han hadde vært tjent med å være mer aktiv i å rydde opp i den forrige doktorgraden. Han var ikke med på møter og tok ikke initiativ til å oppklare feil og mangler.

Men han har heller ikke blitt behandlet godt i denne saken. Han burde fått råd og bistand til å tilbakevise det han ser på som uriktige påstander.

Og underveis, da avhandlingen fikk kritikk og ble underkjent, burde han fått mer aktiv hjelp til å rette opp data, feil og mangler.

Veilederen Henning Sørum ga ikke bistand, fordi han har oppfattet at han ikke skulle snakke med stipendiaten sin.

Medforfatterne på de andre artiklene enn grisestudien, har ikke fått beskjed av NMBU om at deres artikler var vedtatt gransket. Og om de har hørt om saken, har ingen av dem vist initiativ for å rydde opp eller tilbakevise mistankene om uredelighet.

De har blitt kritisert for å ikke ta ansvar, både medforfatter Tore Sivertsen som skrev lange tilbakemeldinger til stipendiaten om feil i artikkel fem og de som satt stille i båten.

NMBU har langpint en stipendiat og brukt mye ressurser gjennom flere år uten å faktisk granske avhandlingen. Det kan virke som ønsket om å få saken unna har vært viktigere enn å undersøke om NMBU-forskning holder etiske mål. Det gagner ingen.