Forskere flest er ærlige og dedikerte til vitenskapelig praksis. Men noen lyver, jukser og manipulerer. Det rammer alle forskere.
Forskere flest er ærlige og dedikerte til vitenskapelig praksis. Men noen lyver, jukser og manipulerer. Det rammer alle forskere.

Den største trusselen mot forskningen kommer innenfra

KOMMENTAR: Noen forskere skader tilliten til forskning. Det slipper de ofte unna med.

Hvis du spør forskere om hva som er de største truslene mot forskning, vil de svare at det er for lite penger til forskning. De vil også nevne at det satses for lite på forskning, iallfall på akkurat deres fagfelt. Noen vil nevne manglende frihet til å forske på og ytre seg om det de selv ønsker.

Men det finnes andre trusler mot vitenskapen. De kommer innenfra.

Det er forskere selv som utgjør den største faren. Det er de forskerne som underminerer den viktigste kapitalen vitenskapen har: tillit.

De har gode hjelpere. Forlagene som utgir vitenskapelige tidsskrifter, har også skyld i at tilliten til forskning knaker. Det har også forskningsinstitusjoner som ser bort og ikke tar ansvar.

Vi snakker om juks og svindel i vitenskapelig publisering.

2023 bød på flere tilfeller.

Fiksing på tall og resultater

Det vekker oppmerksomhet når selveste rektoren på Stanford University i USA blir beskyldt for juks.

Stanford er rangert som det nest beste universitetet i verden, bare slått av Oxford.

Rektor Marc Tessier-Lavigne ble anklaget for forskningsjuks i 12 vitenskapelige artikler. Alle er fra tiden før han ble rektor på Stanford.

Studier har lang holdbarhet. Det er derfor ikke uvanlig at ti-tjue år gamle artikler blir gransket for uredelighet. Slik sett kan en juksende forsker aldri være helt trygg.

Stanford satte ned en ekstern granskningskomité. De gikk gjennom hele 50.000 dokumenter og intervjuet folk som hadde deltatt i forskningen.

I alle 12 artiklene var bilder og tall fikset på.

Komiteen kom fram til at Tessier-Lavigne ikke visste at dataene var manipulerte. Likevel måtte han gå av som rektor.

Å fikse på eller fabrikkere tall, grafer, prøveresultater og bilder er den vanligste formen for vitenskapelig juks. Men det finnes flere.

Plagiering

En annen rektor gikk nettopp av på grunn av plagiering. Claudine Gay på Harvard, det fjerde beste universitetet i verden, kom først i politisk trøbbel. Hun reagerte ikke raskt nok på antisemittisme hos noen studenter.

Da kom anklagene om at hun, i sin 27 år gamle doktorgradsavhandling, hadde brukt tekster av andre forskere uten å kreditere dem.

Granskere fant flere avsnitt som var tvilsomme. Gay gikk av.

En variant av plagiering, er selvplagiering.

Vitenskapelige arbeid skal være originale, selv om de bygger på tidligere forskning. Om en forsker kopierer og gjenbruker sin egen tekst i stort monn, er det også uredelig. Det har vært flere slike saker i Norge, ifølge magasinet Forskningsetikk

En annen og ny trussel er forskeres misbruk av kunstig intelligens.  

Forskning skrevet med ChatGPT

Den danske tusenbein-forskeren Henrik Enghoff fikk melding om at en av hans artikler hadde blitt sitert.

Å bli sitert er gjevt for en forsker. Da har andre forskere brukt ditt arbeid. 

Men da Enghoff sjekket den vitenskapelige artikkelen, oppdaget han at referansene var feil. Det var studier han aldri har gjort.

Det viste seg at artikkelen var skrevet med ChatGPT.

Den etiopiske forskeren som siterte Enghoff, unnskyldte seg med at kunstig intelligens var nytt for ham. Men nå hadde han forstått at ChatGPT ikke var egnet til akademisk skriving.

Den KI-skrevne artikkelen ble publisert på preprints.org, en plattform der forskere legger ut artikler før de blir kvalitetssikret i fagfellevurdering. Ideen er at andre forskere skal gi tilbakemeldinger og gjøre artiklene bedre før de sendes til et tidsskrift.

Forlaget som eier preprints.org, MDPI, sier til RetractionWatch at KI er en stor utfordring, ikke bare for preprint-plattformene, men for vitenskapen som helhet. De håper at det kommer verktøy som kan avsløre KI-generert innhold. I mellomtiden svartelister de forskere som tar KI-snarveier.

Forskeren bak den KI-skrevne artikkelen lærte ikke. Han la ut en ny versjon av artikkelen på en annen preprint-plattform. Den inneholdt fortsatt fiktive, men nye referanser til Enghoffs forskning.

Har det noe betydning?

Ja, mener en annen forsker fra tusenbein-miljøet. For artikkelen framstiller tusenbein som farlig for avlingene. Det kan føre til tiltak i landbruket basert på feil kunnskap.

For ikke å snakke om mistillit til forskning.

Dårlige forlag

Det finnes massevis av vitenskapelige tidsskrifter utgitt på mange vitenskapelige forlag.

Ikke alle er like seriøse.

I fjor gikk en amerikansk forsker gjennom flere av tidsskriftene til Hindawi. Dette er et forlag som lenge har blitt kritisert for dårlig kvalitetssikring.

Det viste seg at mange av de vitenskapelige artiklene var KI-generert eller klippet og limt fra andre artikler.

Hindawi ble kjøpt opp av det respektable forlaget Wiley i 2021. De skulle rydde opp, erklærte de. Men det gikk ikke veldig fort.

Nå har til sammen 8000 vitenskapelige artikler blitt trukket tilbake. Flere Hindawi-tidsskrifter er lagt ned. Nå skal Wiley overta resten, melder Retraction Watch

I Norge blir tidsskrift vurdert, godkjent og satt inn i Kanalregisteret

I dag står 180 Hindawi-tidsskrifter som godkjent i dette registeret. Det betyr at forskerne i Norge får poeng for å publisere i en av dem. Det er på høy tid med en ny gjennomgang. 

Skikkelig dårlige forlag

Hindawi har blitt avslørt for lav kvalitet. Det finnes andre forlag som er verre.

De gjør butikk på å gi ut tidsskrifter helt uten kvalitetskontroll. Så lenge forskeren betaler, blir artikkelen publisert.

Dette blir kalt røvertidsskrifter. Det er publikasjoner du absolutt ikke kan stole på. Du finner dem ikke i Kanalregisteret og andre lister over seriøse tidsskrift.

Det finnes rundt 1000 forlag og utgivere, som står bak 15.000 røvertidsskrift, anslår to professorer på nettstedet Conversation. Det er like mange som det er seriøse.

Det koster fra 600 til 2500 kroner å få en vitenskapelig artikkel inn i et røvertidsskrift.

Noen forskere blir lurt, for nettstedet til det useriøse tidsskriftet ser akkurat ut som de seriøse. De har navn som ligner på etablerte tidsskrifter. 

En ny vri er at skurkene kopierer nettstedet og innholdet til seriøse tidsskrifter.  Det skjedde med et tidsskrift på Universitetet i Oslo i fjor, ifølge Apollon. Kapringen førte til en enorm ryddejobb.

Selv om noen blir lurt, ser nok de fleste forskerne som bruker røvertidsskrifter, det som en rask måte å fete opp publiseringslisten. Det gjelder særlig forskere i land der publiseringspresset er stort.

Noen bedrifter utnytter røvertidsskrifter og tjener penger på uærlige forskere.

Papirmøller

Det er kanskje ikke så lett å forestille seg at noen kommer på ideen å tjene penger på å lage falske vitenskapelige artikler. Men det er faktisk stor butikk.

En papirmølle, også kalt artikkelfabrikk, har ansatte som skriver, kopierer og KI-genererer vitenskapelige artikler på en haug av fagfelt. 

Nå er en professor på Høgskulen på Vestlandet under gransking for å ha brukt en slik papirmølle, ifølge Khrono.

Papirmøllene sender artiklene sine til mange tidsskrifter. Datamaterialet er falskt. Anbefalingsbrev er falske. De oppgir fiktive navn og adresser på forskere som kan gjøre fagfellevurderingen – men egentlig er det dem selv.

Noen ganger har de flaks og kommer inn i et halvseriøst tidsskrift. Røvertidsskriftene sier alltid ja.

Så tilbyr de forskere at de kan stå som forfatter på artikkelen, med garantert publisering.

For de seriøse forlagene er det ikke alltid lett å se at en artikkel kommer fra en papirmølle. Om de stiller spørsmål til forskerne, får de svar - fra papirmøllen.

Noen av forskerne som kjøper forfatterskap er kanskje bare late. Andre har et stort press på å publisere. Andre igjen får jobb på falske artikler. Uansett er det svindel.

Men også forskningsinstitusjonene har et stort ansvar.

Institusjonene

Det er flaut for et universitet når en forsker blir avslørt som jukser. Det er stor konkurranse om forskningmidler, og en juksesak kan skade omdømmet deres. Det er lett å se en annen vei.

Dessuten krever det mye ressurser å avsløre juks.

Mistanker om juks blir behandlet lokalt - av et redelighetsutvalg på institusjonen der forskeren jobber. 

Den lokale utvalget skal, ifølge Forskningsetikkloven, finne ut om forskeren faktisk har jukset. De må også finne ut om plagiering og tallfiksing er gjort uaktsomt eller med forsett. De skal også rette et kritisk blikk på seg selv: har forskeren fått god nok opplæring og veiledning? Har de drevet forebygging gjennom å holde fokus på forskningsetikk?

De må også avgjøre om tvilsomme artikler skal rettes opp eller trekkes tilbake fra tidsskrift.

Selv om rektoren på Stanford ble frikjent for datamanipulering, fikk han kritikk for å ha gjort en dårlig jobb med å rette opp feilene. 

Tessier- Lavigne fikk også refs for sin ledelse av laboratoriene der jukset skjedde. Komitéen skriver at det har vært en uvanlig stor mengde manipulering av data der han har vært sjef.

Det var Tessier-Lavigne enig i, og det var derfor han gikk av, ifølge avskjedsbrevet hans til ansatte og studenter.

I Norge kan en forsker som er uenig i den lokale utvalgets vedtak, anke saken videre til regionale og nasjonale forskningsetiske komiteer.

Hele prosessen, fra varsling til gransking til endelig vedtak, tar fryktelig lang tid. Tidsskriftene bruker også lang tid på å trekke tilbake jukseartikler eller merke at feil er rettet.

Her har institusjonene mye å tjene på å være raskere på ballen. Både feilaktige anklager om juks og faktisk juks bør ryddes av veien så fort som mulig. 

Det skader forskningen og forskerne mer at sakene dras ut, at mistankene lever, at uredelige artikler finnes – enn den tross alt mindre omdømmeknekken hvert enkelt universitet opplever.

I Norge hadde vi i fjor en bemerkelsesverdig sak om gransking. 

Uvilje mot gransking

En professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) gikk til retten for å hindre gransking. Det er uvanlig.  Domstolene er vanligvis ikke involvert i mulige juksesaker. Forskningsinstitusjonene har selv ansvaret for å ordne opp.

Det kom et varsel. En annen forsker mente å ha funnet selvplagiering i flere av professorens artikler. Saken gikk som den skulle til universitets redelighetsutvalg. De ville granske, men det ville ikke den anklagede professoren. Hen hevdet at de ikke hadde rett til å granske artikler som var publisert før hen fikk jobb i Norge.

Saken gikk hele veien opp til Høyesterett. Det endte med at professoren fikk rett. Redelighetsutvalget har bare myndighet til å granske forskning ved norske forskningsinstitusjoner.

Når en forsker søker jobb på et norsk universitet, sender han sin publiseringsliste med alt han har gjort før. Det er tidligere arbeider som avgjør om han får jobben.

Men ifølge saken ved USN kan altså disse artiklene ikke granskes for uredelighet i ettertid. Det virker ikke rimelig.

Professoren ved USN er ikke den eneste som unngår gransking.

Det gjør også medforfatterne.

Medforfatternes skyld og uskyld

Vitenskapelige artikler har mange forfattere, særlig innen medisin og naturvitenskap. En forsker er hovedforfatter, de andre er medforfattere.

De som er medforfattere, har ofte ikke vært med på å skrive hele artikkelen eller deltatt i all forskningen. De har kanskje bare bidratt med laboratoriearbeid eller samlet inn noe av dataene.

Noen tidsskrifter krever at alle medforfatterne må ha levert et betydelig bidrag til artikkelen. Andre krever at den enkeltes bidrag skal spesifiseres.

Men ofte skjer ikke dette. Noen ganger er bidraget minimalt. Andre ganger får de store professorene navnet sitt på artikler, uten at de har bidratt med annet enn litt veiledning.

Likevel får alle medforfatterne publiseringspoeng for artikkelen. De kan føre den opp på publiseringslistene sine.

Når en av forfatterne blir anklaget for juks, trekker de andre forfatterne seg unna. De vet ingenting, har ikke sett, har ikke hørt, har ikke gått gjennom alt materialet. Det er svært sjelden medforfattere går med i dragsuget når en forsker blir tatt for juks.

Dette er dårlig praksis.

Hvis du setter navnet ditt på en vitenskapelig artikkel og får publiseringspoeng og ære, bør du også ta ansvar.

Straff

Hvilken straff får forskere som fabrikkerer data, plagierer seg selv eller kjøper seg et medforfatterskap hos en papirmølle?

Svaret er veldig lite.

Men skammen er straff nok, sier forskere. Dessuten får de aldri jobb som forsker igjen.

Loven om forskningsetikk åpner for at doktorgradsstudenter kan utvises, men ellers er det knapt straff for juks. Forskere må heller ikke betale tilbake de offentlige midlene de har misbrukt.

I USA har de tatt i bruk tilsyn av uredelige forskere.

Det skjedde nylig med Lara S. Hwa ved Baylor University, som forsker på forholdet mellom stress og misbruk av alkohol.

Hun forfalsket data, metode, resultat og konklusjonene i museforsøk. Det gjorde hun både i artikler og søknader om midler til videre forskning, ifølge Office of Research Integrity i USA.

Hwa gikk frivillig med på tilsyn i fire år. Nå vil alle data hun produserer, sjekkes av en uavhengig komite. I tillegg vil de lese gjennom alle søknader hun sender og sjekke at eksperimenter faktisk er gjennomført. Hun kan heller ikke ha noen verv.

Noe slikt har vi ikke i Norge. Det ville hatt både ha en forebyggende og en avskrekkende effekt.

Hver enkelt forsker kan gjøre en innsats

Ingen vet hvor mange forskere som jukser. Antagelig er det mange flere saker som behandles på institusjonene enn de som slipper fram i offentlighetens lys. Mange juksere blir ikke oppdaget. 

Ifølge en ny, dansk studie har en tredjedel av doktorgradsstipendiatene brutt reglene for publisering. De har ført opp medforfattere som ikke har vært med på studien. 

Ifølge internasjonale anbefalinger for medforfattere skal alle stå inne for, og er dermed medansvarlig for, at studien blir gjort skikkelig.

Det skjer altså ikke i praksis. 

Men om medforfatterne i større grad ble holdt ansvarlig for dårlig arbeid og uredelighet, ville vi ha sluppet mange av de flaue juksesakene som setter forskningen i et dårlig lys.

Her kan hver enkelt forsker gjøre en jobb mot uredelighet. Her kan hver enkelt institusjon lage regler som motvirker juks.

Det vil kanskje gå på bekostning av antall artikler, men det er en liten pris å betale for tillit til vitenskapen. 

Dessuten blir antagelig forskningen bedre.

Få med deg ny forskning:

Powered by Labrador CMS