Den nye dokumentaren om Paolo Macchiarini på Netflix følger
to linjer. Begge er like dramatiske.
Den ene fortellingen handler om hvordan den kjekke kirurgen
lurte kvinner med spinnville løgner, skamløs skryt og masse kjærlighet.
Den andre fortellingen handler om forskeren og kirurgen som
narrer sine pasienter, kollegaer og arbeidsgivere. Han får dem til å tro at han
har funnet opp en ny, revolusjonerende metode som kan redde liv. Så dør den ene
pasienten etter den andre.
Denne fortellingen er godt kjent.
forskning.no og
andre medier har fortalt om hvor galt det gikk da Paolo Macchiarini fikk professorjobb i Sverige. På selveste Karolinska Institutet, et av verdens mest kjente medisinske universitetssykehus. Det er der de bestemmer hvem som får Nobelprisen i medisin.
Drømmen om å redde liv
Det startet med en drøm. En drøm som fortsatt finnes: å redde livet til de mange som står på venteliste for å få nye organer. Folk dør
i køen. Noen er for syke til å komme inn i den.
Macchiarini hadde løsningen. Den var ganske enkel.
En kopi av pasientens luftrør ble laget ved hjelp av
3D-skanning. Så ble plastrøret dyppet i en væske som inneholdt pasientens egne
stamceller. Plasten skulle da suge til seg stamceller. Når røret så
ble operert inn i pasienten, ville kroppen gjenkjenne det og ikke støte
det fra seg, som er et vanlig problem ved transplantasjoner.
Vel inne i pasientens kropp skulle stamcellene vokse på
plasten og bli til levende vev.
Store forventninger
Italienske Paolo Macchiarini jobbet på feltet regenerativ
medisin. Det er et felt med nyvinninger og raske sprang framover. Det er en
miks av nanoteknologi, stamcellebiologi, biologisk 3D-printing og immunterapi. Drømmen
er at skadede celler og vev, ja til og med hele organer, skal kunne repareres
eller bygges opp.
Så når Macchiarini gjør sin entre i Sverige i 2010, er det
på et felt der det er store forventninger.
Han er forsker og kirurg med erfaring fra transplantasjoner
av luftrør fra europeiske sykehus. Da brukte han organer fra døde pasienter, som er
det vanlige. Nå skal han i gang med organer i plast.
Den første operasjonen på Karolinska skjer året etter. En 36
år gammel mann fra Island med kreft i luftveiene, får satt inn plastrør med
stamceller. Operasjonen blir omtalt i alle store medier verden over.
Det er en
medisinsk sensasjon.
Alt gikk bra
Ett år etterpå sier pasienten Andemariam Beyene til
New York Times: «Jeg nektet nesten. Det hadde bare blitt gjort før på griser». Men
så hadde Macchiarini overbevist ham på en veldig vitenskapelig måte.
Alt står bra til med Beyene, ifølge mediedekningen.
Så blir 30 år gamle Chris Lyles fra USA operert av Macchiarini og hans team. Lyles
har også kreft i luftrøret. Han dør etter noen få måneder, men Macchiarini
forsikrer at implantatet hadde fungert godt.
Den tredje pasienten er 22 år gamle Yesim Cetir fra Tyrkia. Hun
har skadet luftrøret sitt, men er ikke dødssyk.
Beyene, den første pasienten, har nå fått store problemer. Det
står ikke i forskningsartiklene der Macchiarini og
kollegaene hans oppsummerer inngrepet. Der står det at plastrøret fungerer som det skal. Transplantasjonen er svært
vellykket.
For Yesim Cetir går det heller ikke bra. Plastrøret må
fjernes, men Macchiarini setter inn et nytt.
Samtidig får kirurgen oppdrag fra russiske myndigheter.
Varsler om juks
Sjefene på Karolinska godkjenner oppdraget. I Russland får han velge
ut unge, sterke pasienter. Det øker sjansene for at transplantasjonene skal gå bra. Igjen blir det fortalt at inngrepene er en suksess og at pasientene har fått nytt liv.
I 2014 dør Andemariam Beyene. Så kommer varslene.
Ett kommer
fra en belgisk forsker som beskylder Macchiarini for forskningsjuks. Ett annet
kommer fra fire svenske forskere og kirurger.
De varsler om at de vitenskapelige artiklene, publisert i
tunge, anerkjente tidsskrifter, overdriver resultatene og underslår hvor dårlig det går med pasientene.
De forteller også at Macchiarini ikke har prøvd ut
plastrøret på dyr.
For det er den normale prosedyren. Nye medisinske metoder
prøves ut på mus, rotter og griser. Først når dyrene overlever og lever videre
uten komplikasjoner, kommer neste fase: mennesker.
Macchiarini gikk rett på mennesker.
Overser granskningsrapport
I Netflix-dokumentaren får vi se at han blir avslørt. Men den gir ikke svar på hvorfor en av verdens beste forskningsinstitusjoner slapp ham inn og løs på pasienter.
Etter varslene kom, bestiller ledelsen ved Karolinska en granskingsrapport.
En professor fra Uppsala universitetet går gjennom syv vitenskapelige
artikler som Macchiarini og kollegaene har publisert.
Og han konkluderer: jo, her er det uredelighet og forskningsjuks.
Nå stopper det svenske forskningsrådet sin støtte, men rektor
Anders Hamsten og øvrig ledelse ved Karolinska er ikke enig med granskeren. De skriver at forskningen kanskje ikke har så høy
kvalitet, men bestemmer at det ikke handler om juks.
Paolo Macchiarini får fortsette som forsker ved Karolinska. Nå
starter han med forsøk på rotter.
2016 blir året alt rakner.
Alt snur
Svensk tv sender en dokumentar,
som avdekker hvordan pasientene har lidd, så dødd. Kritikerne får komme til
ordet. Macchiarinis metoder blir slaktet.
Nå setter Karolinska i gang nye granskinger.
De fører til at rektor Anders Hamsten, universitetsstyret og
flere ledere må gå av.
Tre forhold blir sakte, men sikkert belyst: om rekrutteringen,
forskningen og transplantasjonene.
Paolo Macchiarinis CV var imponerende. Men det er en
omstendelig prosess å få jobb som professor ved en hvilken som helst
forskningsinstitusjon.
Først sender en kandidat inn søknad, CV og sine vitenskapelige
arbeider. Normalt blir de lest og vurdert av en egen fagkomité. Er forskningen god nok? Innstillingen
blir vurdert av en ansettelseskomité, som intervjuer og henter inn referanser.
Karolinska fulgte ikke normale prosedyrer da Macchiarini ble
ansatt i 2010.
Pyntet på CV-en
De hoppet over fagkomiteen. Riktignok hentet de inn referanser, og flere av dem var lite positive. Men forskningslederne var blendet av muligheten av å få en
toppkirurg, en pioner innen generativ medisin, med på laget, og meldte ikke de
negative referansene videre.
Når de endelig sjekker Macchiarinis CV seks år etter han fikk
professorjobben, viser det seg at den inneholder flere feil. Han har overdrevet sin
erfaring, endret kortvarige engasjementer til faste stillinger og skrytt på seg
professorater. Dette finner granskerne ut ganske lett. Dette får også journalister
vite når de spør tidligere arbeidsgivere. Ledelsen ved Karolinska hadde aldri
spurt.
Forskningen blir gransket. Det blir funnet feil på feil. Resultatene er framstilt som bedre enn de er. Tidsskriftene trekker tilbake vitenskapelige artikler.
Så tar svenske påtalemyndigheter ut sak mot Macchiarini for grov uaktsomhet og legemsbeskadigelse med døden til følge.
Den tredje pasienten dør
Før saken kommer i retten, dør Yesim Cetir. Hun har vært
gjennom 190 kirurgiske inngrep siden transplantasjonen. Hver fjerde time i fire
år har slim blitt sugd opp av luftveiene hennes. Det er en smertefull prosedyre. Plasten
er fjernet. Hun dør på et sykehus i USA.
De russiske pasientenes skjebner er like dystre og dødelige. Forskningsprosjektet er stoppet, men
det er uklart om det har fått følger for Macchiarini i Russland.
Rettsaken kommer opp i Solna tingrett i 2022. Der står saken
om det var forsvarlig å operere inn plastrørene. Eksperimentell kirurgi er
tillatt, men under strenge vilkår. Forsvarerne og Macchiarini hevder i retten
at pasientene var dødssyke og hadde ingen alternativer. De peker også på at det
var mange kirurger med på operasjonene, som dessuten var godkjent av Karolinska.
Macchiarini har ikke ansvaret alene.
Aktor mener derimot at ingen av pasientene var så syke at
det var berettiget å bruke uprøvde metoder.
Frikjent, så dømt
Tingretten frikjente Macchiarini for de to første
pasientene. De mente inngrepene var forsvarlige fordi pasientene ville ha dødd
i mangel på andre behandlingsalternativer. Den tredje operasjonen på Yesim
Cetir ble han dømt for. Den skulle ikke vært utført når han visste at det gikk så dårlig med de to første pasientene.
Dommen ble anket. I juni i år dømte lagmannsretten Macchiarini til to år og seks måneder i fengsel for grov
mishandling av alle tre pasientene.
For litt over en
måned siden fikk Macchiarini avslag på anken til Høyesterett. Han må i fengsel.
Paolo Macchiarini lurte alle.
For mye penger og prestisje
Han lurte sine kjærester. Det har mange svindelsjarmører
gjort før ham. Tillit er vanlig i parforhold.
Han lurte media, som altfor ofte stoler blindt på forskere - særlig de som gjør store medisinske framskritt.
Men han skulle ikke ha kunnet bedra forskersamfunnet, slik
han gjorde.
Den første granskeren, som ikke ble hørt på av Karolinska, har en
forklaring. Han forteller til
Forskerforum at regenerativ medisin og stamcellecelleforskning betydde mye
for Karolinska.
«Jeg forsto det ville føre til mye badwill om man fant at
viktige deler av den virksomheten skulle være basert på fusk. Man hadde fått
store statlige tilskudd, og strategiske fond hadde finansiert mye av
virksomheten,» sier han i intervjuet.
Så sjefene snudde seg vekk fra påstander om slurv,
overdrivelser og fusk. Men hva med alle forskerkollegaene?
Leste noen forskningen?
Paolo Macchiarini ble sett på som en stjerne, som en pioner
på fagfeltet. Men forskere er kritiske. De er opptatt av
å lære. Det var mange forskere rundt Macchiarini, flere av dem var med på transplantasjonene. Hvorfor var det ingen av dem som satte seg inn i forskningen til den berømte pioneren? Da
ville de manglende dyreforsøkene kommet til syne.
Det er ikke første gangen svindlere får stor makt over
kollegaer og universiteter. I Danmark fikk nevrobiologen Milena Penkowa
stjernestatus og forskningsmidler i bøtter og spann. Ledelsen ved Københavns
universitet støttet henne til det ikke gikk mer. Hun hadde funnet opp forsøk og
pyntet på resultatene.
I Norge hadde Jon Sudbö en stigende stjerne. Han ble løftet fram helt til han ble
avslørt som forskningsjukser.
I medisin og naturvitenskap blir stjerner dyrket. Der har
man helter og idoler. Pioneerne blir heiet fram. I humaniora og
samfunnsvitenskap er de mer mugne og skeptiske til kollegaers suksess. Kanskje
det egentlig ikke er så dumt når noen skinner for sterkt til at det kan være
sant.
Hvor er Macchiarini nå?
Som et apropos tikker det en epost inn mens jeg skriver
dette. Det er fra et biotek-selskap som vil skryte. Vi er nå midt i en 3D-teknologisk revolusjon innen organtransplantasjon, skriver de. Selv har de nå satt 3D-printede nyrer og hjertevev inn i dyr. Det neste er
mennesker. Det er utfordrende, skriver selskapet, men vi er optimistiske. Målet
deres er å få til transplantasjoner om 15-20 år.
Da er vi framme i 2040. Macchiarini gjorde sin første
transplantasjon med 3D-printet luftrør i 2010. Det var naiv optimisme og blind tro på framskritt.
Saken er ikke over. For hvor er den dømte forskeren nå? Straffen ble rettskraftig i oktober. Har han startet soningen? Er han på vei til et svensk fengsel?
Jeg spurte svenske journalistkollegaer, som har fulgt saken tett. De vet ikke. Macchiarinis advokat vil ikke svare.
La oss håpe han ikke befinner seg ved et
operasjonsbord et sted i verden.
