Det er et brudd på internasjonale retningslinjer og offisielle standarder å skrive personer på forfatterlisten til en vitenskapelig artikkel hvis personen ikke har bidratt med noe viktig.

Likevel melder hver tredje doktorgradsstudent i en ny dansk studie at de har gjort dette.

Det skjer fordi de enten mener det er forventet av dem eller fordi de føler at en forsker høyere oppe i hierarkiet har beordret dem til det.

Ifølge studien er regelbruddene spesielt vanlig innen medisin, samt de naturvitenskapelige og tekniske vitenskapene (STEM).

– Mange gjør vennetjenester ved å sette hverandre på forfatterlisten, sier Peter Sandøe, professor i bioetikk ved Københavns Universitet.

Sandøe er en av forskerne som står bak den nye studien, som har kommet ut i tidsskriftet Plos One.

LES OGSÅ

Doktorgrads-studenter sliter med å fullføre innen fristen

Et nei kan koste dyrt

Det høres kanskje utrolig ut at en tredel av de unge forskerne forteller at de allerede i begynnelsen av karrieren bryter regler som har røtter i internasjonale anbefalinger som kalles Vancouver-retningslinjene.

Men forskerne som står bak den nye studien, er ikke overrasket.

Det forteller Mads Paludan Goddiksen, som er førsteforfatter for den nye studien.

– Vi har hørt mange historier om doktorgradsstudenter som har blitt bedt om å sette opp navnet på en venn av veilederen som forfatter, forteller Goddiksen.

– Doktorgradsstudenter er i en sårbar posisjon. Karrieren er avhengig av å være på god fot med veilederen og samarbeidspartnere rundt omkring.

– Å si nei kan bli dyrt, forklarer Goddiksen, postdoktor på Sektion for Forbrug, Bioetikk og Regulering ved Københavns Universitet.

Hver fjerde yngre medisin-forsker opplever tvang

Innen medisin melder hele 27 prosent at de har gitt vekk ufortjente medforfatterskap fordi de følte seg tvunget til det.

Det er det høyeste tallet i studien. STEM-fagene følger hakk i hæl.

– Den siste delen er nok den mest relevante og litt uhyggelige, sier Mikkel Willum Johansen, førsteamanuensis ved Institut for Naturfagenes Didaktikk ved Københavns Universitet og medforfatter av den nye studien.

– Den understreker at det er kulturelle og strukturelle årsaker til problemene. De ser ut til å knytte seg til bestemte fakulteter, utdyper han.

Et flertall av doktorgradsstudentene som opplyser å ha brutt retningslinjene, melder at de har gjort det for å holde seg på god fot med en mer etablert forsker.

Bekymret minister: Må undersøkes

Konklusjonene gjør inntrykk på utdannings- og forskningsminister Christina Egelund i Danmark.

– Det er urovekkende. De gjeldende prinsippene skal selvfølgelig følges, og det forventer jeg at universitetene tar på alvor. Departementet undersøker mulighetene for å undersøke dette nærmere. Det trengs, skriver Egelund i en e-post.

Anerkjent medforfatter kan hjelpe

Det er dypt problematisk når unge forskere lærer å bryte reglene.

Men det kan også påvirke synet på den enkelte vitenskapelige artikkelen.

Hvis den rette forskeren står som medforfatter, kan det gjøre at studien glir lettere gjennom systemet.

Mads Paludan Goddiksen nevner som et tenkt eksempel: Hvis Albert Einstein sto som medforfatter på en artikkel om fysikk, vil den komme ut i et mer anerkjent tidsskrift. Den vil også få mye mer oppmerksomhet.

Påvirker pengestrøm

Et enda større problem er at de ufortjente medforfatterskapene gir et misvisende bilde av hvilke forskere som gjennomfører mest forskning.

Antallet publiserte artikler er et avgjørende mål for å bli ansatt som forsker – og for å få penger til prosjekter fra for eksempel fond.

– Jo flere gjesteforfatterskap jeg får, desto lenger blir publikasjonslisten min, og det gir meg en fordel i konkurransen med andre forskere, forklarer Mads Paludan Goddiksen.

– Men som samfunn vil vi heller gi stillinger og forskningspenger til de som faktisk produserer forskning, ikke de som er flinke til å skaffe seg gjesteforfatterskap, påpeker Goddiksen.

Peter Sandøe legger til at det kan skade forskningen hvis doktorgradsstudenter ikke får den veiledningen de har krav på fordi veilederne kan forvente å komme med som medforfattere uten å gjøre en virkelig innsats.

– Hvis man måtte yte en viktig innsats for å bli medforfatter, ville flere av de mer erfarne forskerne engasjere seg i å løfte kvaliteten på artiklene til de yngre forskerne, utdyper Sandøe.

Mer om hva som kan være årsakene til de mange ufortjente medforfatterskapene, kan du lese i boksen nederst i denne saken.

Støtte fra en annen ny studie

Studien fra Københavns Universitet har sine metodiske begrensninger.

Det er for eksempel en ganske liten andel av doktorgradsstudentene som har svart – bare 6 prosent. Det svarer til om lag 1.100 studenter fra de fem landene studien er utført i.

Det kan bety at studien isolert sett gir et skjevt bilde.

Men studien fra Københavns Universitet står slett ikke alene.

En annen studie fra blant annet Syddansk Universitet (SDU) viser at knapt halvparten av doktorgradsstudentene innen medisin har brutt de internasjonale retningslinjene for forfatterskap (se faktaboks).

I studien var det 34 prosent av doktorgradsstudentene i Danmark, Sverige og Norge som svarte. Det tilsvarer 287 studenter.

«Voldsomt» omfang

Lone Bredahl er en av forfatterne som står bak studien. Hun holder universitetets kurs i ansvarlig forskningspraksis.

Lone Bredahl mener at tallene i de to studiene støtter hverandre – og at de dessverre stemmer med både tidligere studier og med hennes personlige opplevelser fra kursene.

– Jeg synes omfanget er voldsomt, forteller Bredahl.

– Studentene kjenner Vancouver-anbefalingene, og de synes de er viktige. Likevel blir de ikke overholdt.

– De er den svake parten i en maktrelasjon, sier Bredahl, som er forskningsbibliotekar fra Avdeling for Undervisning og Formidling ved SDUs bibliotek og førsteamanuensis ved SDUs Institut for Teknologi og Innovation.

LES OGSÅ

Jeg ble syk av å være stipendiat. Nå sier legene at jeg antageligvis aldri vil bli frisk

Viser til kampanje

De to studiene kommer mindre enn et år etter at kampanjen #pleasedontstealmywork avslørte 120 historier om doktorgradsstudenter som følte seg overkjørt av veilederne sine.

I spissen for #pleasedontstealmywork sto doktorgradsforeningen PAND og den tidligere doktorgradsstudenten Maria Toft.

Toft mener det er flest kvinner som blir presset til å bryte Vancouver-anbefalingene. Samme tendens kommer fram i SDU-studien.

Er medforfatterskap bare første skritt?

De fleste av sakene meldt inn i forbindelse med #pleasedontstealmywork handler nettopp om «gjesteforfatterskap».

Maria Toft ser det som det første av flere grenseoverskridende handlinger.

I #pleasedontstealmywork klager doktorgradsstudentene også på rasisme, mobbing og seksuell trakassering. Maria Toft har også hørt om fysiske overgrep.

– Jeg har møtt to som har fått PTSD. Det er jo galskap, sier Toft.

Hierarki forsterker presset

Toft mener jakten på penger og publikasjoner skaper en usunn kultur.

– Mange forskningspenger konsentreres rundt færre og færre mennesker. Det gjør hierarkiet mer brutalt.

– Når man sitter på toppen, har man mindre tid til å forske, men det er fortsatt krav om å publisere. Det forsterker presset om å bli med på forfatterlister, og så får man etter hvert en usunn kultur der man presser nedover, mener Toft.

Artikler er valuta

Ifølge Maria Toft viser materialet i #pleasedontstealmywork at det å gi medforfatterskap til venner eller kolleger knapt blir holdt skjult lenger.

– Noen av vitnesbyrdene forteller at snakker åpent om det, forteller Toft.

– Noen av historiene går på at en veileders sønn eller niese blir med på forfatterlisten. Det er jo helt sprøtt.

Kritisk doktorgradsstudent: Det er et rettsløst system

Ifølge Maria Toft opplever flere doktorgradsstudenter at det ikke nytter å klage internt. Ofte er det venner eller kollegaer av de anklagede som vurderer saken.

Folk melder at ledelsen legger lokk på saken eller til og med truer varslerne.

– De fleste forskere er omsorgsfulle. Men det er råtne epler i enhver organisasjon, og vi mangler et uavhengig klagesystem. Universitetet er i dag et rettsløst system, mener Toft.

Toft har nylig sagt opp sin stilling ved Københavns Universitet. Hun planlegger en sivil rettssak mot universitetet etter å ha hatt flere av de samme opplevelsene som er skildret av andre i #pleasedontstealmywork.

Professor: Det er subjektive opplevelser

Maja Horst er professor ved Danmarks Tekniske Universitet. Hun har veiledet mange doktorgradsstudenter og sitter i dag som styreformann i Danmarks Frie Forskningsfond.

Horst understreker at hun ikke avviser opplevelsene doktorgradsstudenter har.

– Men jeg har opplevd flere ganger at doktorgradsstudenter og veiledere har hatt ulike oppfatninger av hvor en idé stammer fra, sier Horst.

Doktorgradsstudenter kan overse bidrag utenfra

Maja Horst er ikke i tvil om at doktorgradsstudenter kan bli tvunget til å akseptere et medforfatterskap. Og at det er dårlig vitenskapelig integritet.

– Men det er ikke alltid en doktorgradsstudent forstår hva veilederens jobb består av. Selv om veilederen ikke er med på å skrive artikkelen, kan vedkommende ha fått ideen, designet prosjektet og vært med på å formulere tankene. Da skal veilederen være med som medforfatter, selv om doktorgradsstudenten kanskje ikke ønsker det.

– Det kan være fallgruver her man kan overse, sier Horst.

– Mer samtale er veien fram

Professor David Dreyer Lassen fra Københavns Universitet er leder for forskningspolitisk utvalg i universitetenes interesseorganisasjon, Danske Universiteter.

Han anerkjenner at det i noen miljøer ser ut til å være en usunn kultur rundt tildeling av medforfatterskap og at det er en kultur som er vanskelig å endre.

Han mener imidlertid at noen av problemene nok kan bli løst hvis student og veileder tidlig avklarer forventningene til samarbeidet.

– Hvis doktorgradsstudentene føler at det relativt sent i prosessen kommer inn en seniorforsker som medforfatter som de ikke kjenner eller har hørt om, særlig sent i prosessen, kan det selvfølgelig være et gjesteforfatterskap. Men det kan også hende at seniorforfatteren på artikkelen hele tiden har hatt i tankene at personen bidrar med ekspertise som det er standard å kreditere for.

– Jeg tror det er viktig å snakke om dette tidlig. Men kanskje bør vi også vurdere å tilby kurs i Vancouver-regler og etikk rundt forfatterskap til seniorforskerne våre, sier Lassen, som er prorektor for forskning ved Københavns Universitet.

Professor: Urovekkende mangel

Meldingene fra Maja Horst og David Dreyer Lassen får professor Peter Sandøe fra Københavns Universitet til å sette fart på retorikken.

– Alt det de sier, er riktig, men de ser ikke hvor stort problemet er på noen felt.

– Dette er en etablert praksis som ikke faller inn under det Horst og Lassen snakker om.

– Det er urovekkende at de ikke ser hva som foregår, forteller Sandøe.

Referanser:

Mads Paludan Goddiksen mfl.: The person in power told me to–European PhD students’ perspectives on guest authorship and good authorship practice. Plos One, 2023. Doi.org/10.1371/journal.pone.0280018

Gert Helgesson, Lone Bredahl mfl.: Misuse of co-authorship in Medical PhD Theses in Scandinavia: A Questionnaire Survey. Journal of Academic Ethics, 2022. Doi.org/10.1007/s10805-022-09465-1

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

LES OGSÅ

Ensomme studenter satt mer stille og spiste mer usunn mat