Lakselusa er små parasitter som spiser seg gjennom huden og muskelvevet til vertsfiskene sine.

For å bli kvitt problemet, bades laksen i kjemikalier. Det tar knekken på lakselusa. Kjemikaliene er effektive. Lusas evne til å danne et nytt eksoskjelett, det vil si skall, hemmes. Som alle krepsdyr må lakselus endre skallene sine etter hvert som de vokser.

Men bruk av kjemikalier påvirker miljøet og skaper et negativt omdømme for oppdrettsnæringa. En gruppe forskere i institusjoner tilknyttet Framsenteret har forsket på bruken av kjemikalier, og hvordan man kan bli kvitt lusa på andre måter.

Rammer villfisk

Ifølge tall fra NOFIMA påførte lakselus norsk oppdrettsnæring et tap på over 5,2 milliarder kroner i 2018.

Lakselus rammer også villfisk, som laks, røye og ørret. Om lag 10 prosent av villaks dør hvert år på grunn av infeksjoner fra lakselus. Mye av sykdommen stammer fra oppdrettslaks, viser en rapport fra Norsk institutt for naturforskning.

– Derfor må lusenivået i lakseoppdrett holdes under en viss terskel for å redusere smitte av villfisk, forteller Gro H. Refseth, seniorforsker i Akvaplan-niva.

Negativt for andre arter

Kjemikaler er mest brukt til avlusing av oppdrettslaks, men hvordan blir andre krepsdyr som reker, krill og krabber påvirket?

– Studier i laboratoriet har vist at kjemikalier som brukes i havbruksindustrien dreper andre marine arter enn lakselus, sier Refseth.

To metoder blir brukt for å avluse laksen med kjemikalier.

Laksen bades i vann tilsatt kjemikalier. Og den kan få fôret med tilsatte kjemikalier. Et generelt prinsipp for behandlingen er at fisken tåler en høyere dose over tid enn hva lusa tåler.

En bivirkning av metoden der kjemikalier blir tilsatt i fôret, er at det som ikke spises av oppdrettsfisken synker til bunns. Det gjør også fiskens avføring. Begge deler blir deretter spist av villfisk og krepsdyr.

Bør behandles i kar

– Blir laksen utsatt for kjemikalier for lenge, blir den skadet. Legemidler som brukt til badebehandling må derfor fjernes raskt etter behandling. Varigheten og styrken av badebehandlinger bestemmes av veterinærer og legemiddelverket, sier Pernilla Carlsson, forsker i NIVA – Norsk institutt for vannforskning.

En badebehandling kan gjøres inne i merdene med en presenning rundt, eller i en brønnbåt. Fisken transporteres om bord, behandles og slippes tilbake i merdene etterpå.

Når behandlingen gjøres i merdene, sprer vannet med legemidler seg når presenningen fjernes. Dette kan være problematisk hvis merdene er nær gytefelt eller annet følsomt marint liv. Når en brønnbåt brukes, kan behandlingsvannet dumpes i bedre egnede områder.

– Et spørsmål er hvorfor kjemikaliene for det meste slippes ut i havet i stedet for å bli tatt i land og destruert på forsvarlig måte etter avlusing. Det enkle svaret er at det er for kostbart. Det kan også skyldes mangel på gjennomførbare teknologiske løsninger, sier forsker i Akvaplan-niva, Maj Arneberg.

Stor spredning

På Akvaplan-nivas forskningsstasjon på Kvaløya utenfor Tromsø har forskere utført en rekke tester av giftstoffer i avlusingskjemikalier og hvordan de virker på ulike marine arter.

Testene viser at det er en risiko for negative miljøeffekter av avlusningsmidlene. Skadelige konsentrasjoner kan spres flere kilometer fra utslippspunktet.

Forskerne konkluderer med at krepsdyr, spesielt dypvannsreker, er sårbare. Rekene dør etter kort tid etter at de er utsatt for lave konsentrasjoner.

Et middel som brukes i badebehandling hadde den mest alvorlige virkningen. Deltametrin (Alphamax®) fortynnet 1:330 var fortsatt dødelige for rekene.

Dette er undersøkt videre i en studie tilknyttet Framsenteret.

Skader biologisk mangfold

– Resultatene fra denne studien er ikke publisert ennå, men tidlige eksperimenter er i tråd med tidligere resultater, forteller forskerne.

Deltametrin er ikke den eneste behandlingsmiddelet som brukes mot lus. Hydrogenperoksid (Paramove®) har blitt brukt mye siden 2013.

– Det ble først antatt at kjemikaliene ble forringet veldig raskt og hadde liten eller ingen innvirkning på miljøet. Nyere studier viser skader etter spredning av hydrogenperoksid, sier Pernilla Carlsson.

Noe må gjøres

Internasjonale retningslinjer krever tiltak for å redusere risikoen for miljøet, når det er fare for negative miljøeffekter.

Et økende antall studier viser at avlusningsmidler har effekter på andre organismer enn lus - og på økosystemet. Kjemikaliene sprer seg lenger fra oppdrettsanleggene enn forskerne har antatt.

Derfor bør bruken av disse kjemikaliene reduseres. Det er viktig for å beskytte reker, torskelarver og økosystemer, men også på grunn av risikoen for at lakselusa blir mer resistente mot kjemikalier, konkluderer forskergruppen.

Referanser:

Thorstad EB. og Finstad B.: Virkninger av lakselus som kommer fra lakseoppdrett på villaks og sjøørret, NINA Rapport 1449: 1-22, 2018.

Gro Harlaug Refseth mfl: Risikovurdering og risikoreduserende tiltak for utslipp av hydrogenperoksid (H2O2). Økotoksikologiske tester, modellering og SSD-kurve. Oseanografisk modellering. Akvaplan-niva Rapport 8948, 2019. (Se "Endelig rapport" under "Publikasjoner")

Frantzen M. mfl: Effekter av hydrogenperoksid, azamethiphos og deltametrin på eggbærende reker (Pandalus borealis). Akvaplan-niva Rapport 8926, 2019.

Artikkelen er produsert og finansiert av Framsenteret

Framsenteret er én av 77 eiere av forskning.no.
Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Framsenteret?

De skriker, driter og okkuperer hus – hvorfor?

Noen alker blir, andre alker drar - men hvor?

Plast truer Arktis