I Danmark er det like mange forskjellige islamske retninger som det er kristne. Og mange imamer er skeptiske til å delta i offentlig debatt. Det er derfor ikke mulig å finne én samlende muslimsk stemme i samfunnsdebatten. Det viser første doktorgradsavhandling om imamer i Danmark.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Muslimer i Danmark
Imamer blir som ledere av moskeene ofte oppfattet som sterke, muslimske autoriteter. Men kun hver tiende muslim i Danmark går til fredagsbønn i en moské. Derfor snakker hver enkelt imam i realiteten kun for et bestemt, begrenset utsnitt av Danmarks cirka 200 000 muslimer.
Det var svært misvisende når en imam fra Islamsk Trossamfund, Abu Laban, sto fram som talsperson for danske muslimer under Muhammed-krisen.
Flertallet av imamer i Danmark tilhører nemlig tre forskjellige etniske grupper. Og innenfor hver gruppe er det en mengde forskjellige religiøse retninger, som slett ikke er enige seg imellom.
Det forteller Inge Liengaard, som er den første forskeren som har laget en dyptgående analyse av imamer fra alle etniske grupper i Danmark.
- Talspersonen, Abu Laban, er på mange måter en dreven politiker. Han er vant til å gripe sjansen og få et budskap gjennom i mediene. Mange dansker fikk inntrykk av at han var muslimenes talerør i Danmark.
- I realiteten representerer han en mindre gruppe muslimer med overveiende arabisk bakgrunn. Svært mange muslimer er uenige i hans utlegning av islam, sier Inge Liengaard, doktorand fra Det Teologiske Fakultet på Aarhus Universitet.
(Foto: Colourbox)
20 mektige imamer
Liengaard har i sitt doktorgradsarbeid intervjuet 20 av de mektigste imamene, og har blant annet analysert deres innbyrdes relasjoner, som ledere av landets moskeer.
Hun fant ut at de fleste moskeene er organisert etter etniske grupper - der de største var arabiske, tyrkiske og pakistanske.
Innenfor hver enkelt gruppe er det ulike religiøse undergrupper, akkurat som i kristendommen, med sine ortodokse, katolske og protestantiske kirker.
Muslimenes etniske bakgrunn har betydning både for samarbeidet og konkurransen mellom moskeene. Imamer og moskeer samarbeider lite sammen på tvers av etnisitet. Med unntak av i enkeltsaker, som for eksempel krav om muslimsk gravplass.
For det meste ignorerer man andre etniske grupper, og konkurrerer bare med moskeer som henvender seg til de samme potensielle brukerne, med samme språk og samme kulturelle og historiske bakgrunn.
- En tyrkisk og en arabisk imam henvender seg ikke til samme publikum. Først og fremst snakker de to ulike språk. Dessuten er det mange kulturelle, sosiale og historiske forhold som gjør at en tyrker som regel vil foretrekke å besøke en tyrisk moské, hvis vedkommende overhodet har tenkt seg dit. Derfor er den interne konkurransen sterkest, forklarer Inge Liengaard.
Mange stemmer i stedet for én
Den klare oppdelingen mellom imamene i Danmark er en del av forklaringen på hvorfor man aldri hører muslimer snakker med én samlet stemme i den offentlige debatten.
I det hele tatt blander imamer seg sjelden i samfunnsdebatten, slik Abu Laban gjorde det i Muhammed-krisen.
Det skyldes at mange helt bevisst lar være å involvere seg. De tyrkiske imamene holder generelt lav profil, fordi de er utdannet i det sekulære Tyrkia. Mange er utsendt av det tyrkiske religionsdepartementet. De ønsker ganske enkelt ikke å uttale seg offentlig om danske forhold.
- Media snakket først og fremst med arabiske imamer under Muhammed-krisen, og vi hørte ikke noe til de tyrkiske og pakistanske. Det er tankevekkende. Én ting var at de ikke ble spurt, men de ønsker heller ikke stå fram, sier Inge Liengaard til videnskab.dk
Annonse
Flere av imamene er bekymret for å havne på forsiden av avisene, hvis de uttaler seg offentlig.
- Det har blitt så vanskelig å være muslim og ha religiøse standpunkter i Danmark, at det er vanskelig for dem å stå fram. De kan nesten ikke si noe, uten at det blir brukt mot dem senere.
- Mange tenker derfor at ingen oppmerksomhet er bedre enn dårlig oppmerksomhet, forklarer Inge Liengaard.
Fortsatt outsidere
En av konklusjonene i Inge Liengaards avhandling er at selv om imamene jevnlig tiltrekker seg oppmerksomhet fra pressen, fortsetter de å være isolert og på sidelinjen av samfunnet. Og vi er selv med på å holde dem ute.
Imamene befinner seg i en paradoksal situasjon: På den ene side betraktes de i den danske offentligheten som innflytelsesrike, fordi de er religiøse autoriteter.
På den andre siden anses de som diskvalifiserte som offentlige debattanter, fordi de er religiøse autoriteter.
Det gjør at imamer – i motsetning til prester – ikke bruker sin autoritet til å få innflytelse på andre områder i samfunnet. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg en imam som sitter i et styre eller råd.
Imamene er ellers minst like velutdannede som sine danske ”kollegaer”. Inge Liengaards intervjuer med tjue imamer viste at flertallet har lange, religiøse utdanninger på mellom syv og tretten år.
Imamene har typisk gått på religiøs videregående skole, og har senere fortsatt på et religiøst universitet. En del, fortrinnsvis arabiske imamer, har kortere religiøs utdanning, men har til gjengjeld også en sekulær utdanning som for eksempel historiker, ingeniør eller metallarbeider.
Referanse:
Liengaard, Inge (2008): Normalt er islam jo en fælles ting … Religiøse autoriteter og etableringen af et islamisk felt i Danmark. Doktoravhandling, Afdeling for religionsvidenskab, Det Teologiske Fakultet, Aarhus Universitet
