Fire av ti jenter som er vokst opp i en distriktskommune, bor i dag på hjemstedet sitt. Mens bare én av ti unge kvinner under utdanning, ser for seg ei framtid på hjemplassen. Dette kommer fram i en framtidsstudien “Nordlandsutsyn mot kvinneframtid” fra Høgskolen i Finnmark og Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR).

Mangler kunnskap

Jørn Tverseth fra Ballangen i Nordland har ledet Nordland fylkes likestillingsutredning. Han mener en helt ny kvinnepolitikk er nødvendig, og han retter kraftig skyts mot politikerne.

- Kommuneledelsen er mange steder helt på villspor og stokk konservativ.

- Mange ordførere sier at de ikke kjenner seg igjen i denne virkeligheten. Det viser at de mangler kunnskap. De tror kommunene er mer attraktive for unge kvinner enn de virkelig er. Dette bare bekrefter den forgubbingen som skjer, sier Tverseth.

Han mener det må satses på to områder i framtida: Å bygge opp noen bærekraftige sentre der man lager moderne samfunn som gir ungdom det de vil ha. Og satse i forhold til de minste kommunene.

Ingen ny dramatikk

Men forsker Kjetil Sørlie ved NIBR og Statistisk sentralbyrå (SSB) mener det ikke er grunn til å overdramatisere.

- Omtrent 65 prosent av de unge jentene forlater hjemkommunen sin, og det tallet har vært rimelig konstant lenge, både for mødregenerasjonen og bestemødregenerasjonen til dagens unge. Når man spør unge jenter om framtida, får man svar ut fra hvor de står i dag. I denne alderen har mange utferdstrang, og kanskje et negativt syn på hjemstedet. Men hva de faktisk gjør senere i livet, blir ikke fanget opp, påpeker han.

Av de 65 prosentene som flytter ut, vil ti bosette seg i en annen distriktskommune.

- Og da snakker vi om perifere kommuner med mer enn 45 minutters reiseveg til nærmeste sentrum med over 5 000 innbyggere. Det er 200 kommuner av denne typen i Norge. De har en sjuendedel av landets befolkning, og dekker 64 prosent av arealet, sier Sørlie.

30 prosent av de som flytter ut, vil bosette seg i storby eller nærmeste omland, og 25 prosent i mellomsentrale strøk eller mellomstore byer, som Haugesund og Bodø.

Mens 65 prosent av jentene flytter ut, får kommunen fylt opp med en del innflyttere. I alt blir derfor tapet for et utkantkommune ca 30 prosent.

- Det utgjør en tredjedel av et årskull, og er mye for en liten kommune. Men den tendensen har vi sett i flere generasjoner. Det er ikke noe nytt nå, understreker Sørlie.

Færre barn

Mer dramatisk mener han det er at barnegruppa i utkantene blir mindre.

- Folk på bygdene får flere barn enn i byene. Men barnegruppa er underrepresentert i utkantene, og det er første gangen det skjer. Det er mer dramatisk. Samtidig er kullene mindre av de som er født på 1970- og 1980-tallet, og som skal få barn det kommende tiåret. Det er omlandskommunene til de store byene som er blitt hovedoppvekstområdene for barn i dag. Det betyr at hovedvekten av barn vokser opp med en urban tilknytning, sier Sørlie.

Utdanning

Utdanning er ofte brukt som en viktig forklaring på hvorfor ungdom forlater utkantene, og ikke flytter tilbake. Men det bildet er mer nyansert.

- Det har også fått inflasjon i det å ha utdanning. Når det stadig blir flere som tar utdanning, blir det også mer konkurranse om jobbene. Derfor må noen flytte til utkantene for å få jobb. Det betyr at hele landet har nytt godt av utdanningsveksten, også utkantene, som har fått flere tilflyttere. Det er også slik at flere av de som blir boende på hjemstedet har utdanning nå enn før. Selv om en gutt skal overta farens lastebil eller butikk, begynner han på videregående skole som alle andre unge. Tidligere ville denne gutten ha gått rett ut i arbeidslivet.

Guttene flytter også

Det er ikke bare jentene som flytter på seg. 50 prosent av guttene som kommer fra en utkantkommune, forlater hjemstedet. Med tilflytning er nettotapet for gutter i denne aldersgruppen 27 prosent, mens den altså er 30 prosent for jenter. Forskjellene mellom gutter og jenter er blitt mindre i siste generasjon.

- Når politikerne er opptatt av å få tilflytning, bør de fokusere på de unge familiene, ikke bare på å få jentene tilbake. Svært mange kommuner er opptatt av å få “sine egne” unge tilbake, og mindre opptatt av å holde på tilflytterne. Det er mange videreflyttere i gruppen unge med utdanning, som jobber i kommunen noen år og drar videre. Her ligger det et mye større rekrutteringspotensial enn med tilbakeflytterne, sier Kjetil Sørlie.

Jobb og fritid

Forsker Sissel Skålnes understreker at det ikke er negativt at ungdom flytter ut og tar utdanning. Tvert imot. Hun understreker også at det ikke er slik at alle unge kvinner vil til de største byene.

- For mange er også distriktsbyen et attraktivt valg, sier Skålnes, som har laget både Nordlandsstudien og “Distriktskvinnescenarier 2010” sammen med Sissel Fredriksen.

- Men det er tydelig at både jobbmuligheter og fritid er viktig når folk skal velge bosted. Derfor blir dette viktige områder for politikerne å satse på. Mange kommuner har nok ikke planlagt nok med tanke på de som er unge i dag. Det holder ikke å si at vi har mange kvinnearbeidsplasser, for eksempel innafor omsorgsyrkene, sier hun.

Byene definerer innhold

- De unge stiller ikke spørsmålet enten eller. De vil ha både og. De vil ha både interessante jobber og attraktive jobber, gode velferdstilbud og gode fritidsmuligheter, sier forsker Sissel Fredriksen ved Høgskolen i Finnmark.

Fredriksen mener det langt på vei er storbyene som får definere hva som er det gode liv.

- Vi må bryte det urbane hegemoniet. Det synes på mange måter som om storbyene får lett spill i å definere hva som er det gode liv, og det er det urbane livet. Mens distrikts-Norge ikke blir sett på som stedet for selvrealisering og selvutvikling, sier hun.

Fredriksen mener også politikerne tradisjonelt har vært for ensidig fokusert på næringsetablering i kampen for å få kvinner til å bosette seg.

- Politikerne må ha et bredere blikk. Kommunene må være mer offensiv overfor ungdommen, spørre dem hva kan vi gjøre for dere? Den enkelte kommune kan ikke gjøre dette alene. Kommunene må gå sammen, og prøve å se det hele i et bredere og mer overordnet perspektiv, sier hun og mener fylkeskommunen som regional aktør er en viktig brikke.