Professor Anders Johansen har de siste tre årene gitt ut fire bøker, en lærebok i medievitenskap og tre essayistiske tekster som kan leses av folk uten bakgrunn fra medie- eller andre universitetsfag. Johansens mål har da også vært å levere stoff til en bredere offentlig samtale, men da er en viss respons fra pressen og andre medier nødvendig for å nå ut.

- Jeg synes det er veldig tydelig at kulturredaksjonene er rustet opp til å ta seg av skjønnlitteratur. Veldig mye som utgis av romaner, og til og med lyrikksamlinger faktisk, blir anmeldt, mens lite av faglitteraturen blir behandlet med samme interesse, sier Johansen.

Boken “Særoppgave” fra 1999 har litterære sider, og ble møtt med mange anmeldelser og relativt stor interesse. Så kom “All verdens tid” ut i 2001: Et verk på over 400 sider som analyserer og syntetiserer andres og egen forskning om tidsforståelse i teori og praksis på tvers av kulturelle og historiske skiller. Sikkert en utfordrende bok, men ført i et språk som burde inkludere snarere enn ekskludere. Men altså en fullstendig flopp i den norske medieoffentligheten.

- Det synes jeg har vært jækla frustrerende. Hvis du skriver på norsk og ikke på engelsk som kanskje er karrierespråket etter hvert, for å gripe inn i en større offentlighet og ikke bare for å skrive for fagfellene, og forsøker å skrive i en form som ikke er ekskluderende - så forventer du på en måte å bli bemerket i offentligheten, av aviser som stadig etterlyser de intellektuelle. Isteden har man ofte en følelse av å bli tiet i hjel, antakelig fordi man faller mellom en del stoler i hvordan journalistene har oppdelt verden. Jeg tror ikke jeg er den eneste som føler på dette, men det er mange i lignende situasjon som er ganske frustrerte, sier Johansen.

Johansens siste bok som nettopp er ute, “Talerens troverdighet”, byr på en rekke aktuelle eksempler fra norsk politisk virkelighet. Denne boken ser ut til å få en annen skjebne enn “All verdens tid”.

- Det er ganske stor interesse for den nye boka, som handler om politisk retorikk og gir små portretter av en hel haug med kjendiser som uten videre ser ut til å tiltrekke seg medienes oppmerksomhet. Så her er det nok mye mer spørsmål om innarbeidede nyhetskriterier enn kompetanse til å bedømme disse bøkene, bemerker Johansen.

En forfatter som Kjartan Fløgstad har skrevet om å bli “latt i journalistikken”, og gjerne bevisst unngått medieoppmerksomhet for ikke å bli plassert inn i journalistenes skjemaer og genrer. Johansen har imidlertid ikke tenkt å gi opp:

- Det er jo en erfaring som mange av oss har hatt, både ved å føle oss banalisert eller forvrengt i intervjusammenheng, eller vi har blitt klippet ned til det absurde, hvor bare selvsagtheter blir stående igjen i det du prøvde å forklare. Men samtidig har jeg vanskelig for å oppgi ideen om at en skal kunne fungere i en felles offentlighet og angå flere enn en liten krets med det en forsøker å få fram. Det er noe utilfredsstillende ved å sitte og skrive for folk som du så å si treffer på pauserommet daglig.