Storskala taredyrking gir flere muligheter for fangst og lagring av CO2 fra atmosfæren.
Ifølge forskere i Sintef kan denne metoden bli like effektiv som Regjeringens storsatsingen på fangst og lagring av CO2 i undergrunnen kalt Langskip.
– Tare binder CO2 og kan produseres uten bruk av ferskvann, gjødsling, sprøytemidler eller ved å beslaglegge jordbruksareal. CO2 som tas opp fra vannet, reduserer CO2-innholdet i atmosfæren fordi det er likevekt mellom CO2 i atmosfæren og i havet. I tillegg vokser tare hurtig og gir stor arealavkastning i forhold til landbaserte planter. Til dette bruker den fotosyntesen, som er gratis.
Kortreist klimatiltak
Uttalelsen kommer fra Jorunn Skjermo, seniorforsker i Sintef. Hun har jobbet med tare og dens egenskaper i mer enn 20 år.
Nå slår altså hun og kollegene et slag for å bruke taren som kortreist klimatiltak:
– Dersom vi dyrker tare, vil nemlig denne binde store mengder CO2 fra atmosfæren. Det betyr i praksis at sjøplanten kan hjelpe oss med å fjerne den og lagre den – for eksempel som jordforbedringsmiddel i landbruket eller gjennom å deponere den på så store havdyp at den forblir der i svært mange år, såkalt sedimentering.
Dette er en metode som kalles CDR, som betyr karbonfangst og -fjerning (carbon dioxide removal).
Skjermo utdyper:
– Bruk av dyrket tare til fangst og fjerning av CO2 fra naturens kretsløp kan foregå på flere ulike måter: Taren kan også utnyttes til bioenergi, og så kan vi fange CO2-en og lagre den i undergrunnen, på samme måte som man vil fange og lagre CO2 fra fossile energikilder.
Tare dyrket i forsøk ved Grip på Nord-Møre.(Foto: Sintef Ocean)
– Beregninger viser at vi har gode muligheter
Beregningsmodeller utviklet ved Sintef Ocean, viser at det er gode vekstbetingelser for tare langs norskekysten. Disse betingelsene er spesielt gode i åpne havområder på og utenfor den norske kontinentalsokkelen.
For å verifisere disse beregningene har Sintef Ocean nylig gjennomført prosjektet Tareal 2 på oppdrag fra Møre og Romsdal fylkeskommune.
I prosjektet gjorde forskerne dyrkingsforsøk på et skjermet sted i Freifjorden og på et eksponert sted ved Grip utenfor Kristiansund.
Resultatene viste at dyrking av sukkertare i svært eksponerte omgivelser til havs er godt mulig. I tillegg er det mulig å produsere mer tare utaskjærs enn inne ved kysten, i tråd med modellberegningene.
– Dyrking til havs gir altså mer tare enn dyrking i kystsonen. Til havs får vi muligheten til en lengre dyrke- og høstesesong. Dessuten tror vi at det vi gi færre arealkonflikter enn ved dyrking i kystsonen, sier forskeren.
Jorunn Skjærmo har forsket på tare i mer enn tjue år. Nå slår hun et slag for dyrking av tare som klimatiltak.(Foto: Sintef)
Kan konkurrere i effektivitet
Norge satser nå stort på fangst og lagring av CO2 gjennom prosjektet Langskip. CO2 skal fanges fra industrielle utslippspunkt på Østlandet, transporteres med skip til Øygarden utenfor Bergen og til slutt pumpes gjennom rør for lagring under havbunnen i Nordsjøen.
Annonse
Modellene for taredyrking viser at i høyproduktive områder utenfor sokkelen, vil man kunne produsere 20 000 tonn tare og ta ut opp mot 3000 tonn CO2 per kvadratkilometer.
Dette betyr at et dyrkingsareal i sjøen på 500 kvadratkilometer, som tilsvarer arealet som beslaglegges av alle havbaserte oppdrettsanlegg i Norge i dag, kan fange 1,5 millioner tonn CO2 årlig.
Dette er på størrelse med det som skal fanges og lagres av prosjektet Langskip.
For å realisere dette potensialet er det behov for teknologi og løsninger for storskala taredyrking til havs. I prosjektet Akvalab, som er finansiert av Møre og Romsdal fylkeskommune, testet Sintef et pilotanlegg for taredyrking i eksponerte havområder ved Grip.
– Erfaringene fra dette prosjektet ga oss viktige føringer for teknologiske utfordringer og utviklingsbehov som må til for å realisere storskala taredyrking til havs, sier Skjermo:
Vi trenger:
Bedre forståelse av hydrodynamisk krefter på dyrkingsanlegg, altså hvordan kreftene i havet påvirker anlegget.
Utvikling av sensorteknologi for overvåking av både anlegget og taren.
Kunnskap om egnede, miljøvennlige materialer og utvikling av kostnadseffektive løsninger for drift.
– Dette er noen av områdene det må forskes videre på. Gjennom tidligere prosjekter har vi tilegnet oss mye kunnskap og ideer som vi kan ta med oss i en videre oppskalering av taredyrking til havs, sier forskeren.
Prosjektene hun sikter til er blant annet Taredyrkingsfartøy2020 hvor de har utviklet et konsept og et fartøy for storskala dyrking og høsting av tare, samt MACROSEA som gir råd og veiledning for automatisert såing og høsting av tare.
Store muligheter i landbrukssektoren
De mulige klimagevinstene ved taredyrking stopper ikke med fangst og fjerning av CO2.
Lystgass (N2O) er også en kraftig klimagass. I Norge kommer mesteparten av lystgassutslippene fra bruk av gjødsel landbruket.
Annonse
– Gjødsel, både mineralgjødsel og husdyrgjødsel, inneholder mye nitrogen som blir omdannet til klimagassen lystgass når det tilføres jorda. Biokull kan brukes til å lagre karbon stabilt under bakken, men det har også evne til å binde nitrogen i jord og kan på den måten bidra til å redusere lystgassutslippene fra landbruket, påpeker forskeren.
Biokull er kull som har fått en spesiell varmebehandling.
I tillegg har biokull gode jordforbedrende egenskaper ved at det kan lagre væske og næring som plantene trenger for å vokse. Foreløpig har biokull fremstilt fra biomasse, som treflis, fått størst oppmerksomhet, men det kan også lages av tare.
Kan redusere kjøttskammen
En tredje klimagevinst ved taredyrking kan være å bruke den dyrkede taren til å redusere utslippene av metan.
Metanutslipp fra kveg bidrar til globale klimagassutslipp i samme størrelsesorden som de fra den globale transportsektoren.
Fôrsammensetningen har imidlertid avgjørende betydning for mengden metan som frigjøres hos drøvtyggende dyr.
– Tilsetter vi tare i fôret, kan metanutslippene reduseres betydelig. I Norge er Lerøy Seafood Group involvert i et forskningsprosjekt sammen med Københavns Universitet. Resultater viser at metanutslippet kan reduseres med 30–40 prosent om vi blander inn gjæret sukkertare i fôret til kveg, sier Jorunn Skjermo.
Bare å sette i gang
Nå er tiden moden for å realisere dette potensialet ved å utvikle bærekraftige klimapositive løsninger som storskala anlegg for taredyrking til havs, ifølge Sintef.
Regjeringens foreslåtte tredobling av CO2-avgifter vil kunne bidra til å gjøre denne type tiltak økonomisk bærekraftige og samtidig gi økt sysselsetting og verdiskaping langs kysten.
Utvikling av storskala taredyrkingsanlegg kan bane vei for lønnsom industriell utnyttelse av tare til andre formål, som også vil ha svært positive klima- og miljøeffekter.
Annonse
– Tare kan for eksempel brukes som karbonnøytralt råstoff og erstatte fossile råvarer til bruk i biodrivstoff eller bioplast. Den kan brukes som råvare for kortreist og klimavennlig dyrefôr eller som råstoff for spiselig eller nedbrytbar engangsemballasje og dermed bidra til redusert bruk av plast.
– Storskala taredyrking til havs kan være et viktig bidrag på vei mot et netto nullutslippssamfunn, samtidig som dette kan gi verdiskaping og flere positive klima- og miljøeffekter, oppsummerer Jorunn Skjermo.
Om Norges klimaforpliktelser og Langskip
Norge har forpliktet seg til å kutte klimagassutslippene med 50–55 prosent innen 2030. For å oppnå disse utslippskuttene vil vi sannsynligvis ikke komme i mål kun ved å redusere dagens utslipp av klimagasser. Vi må også utvikle bærekraftige klimapositive løsninger der vi fjerner eksisterende CO2 fra atmosfæren.
Norge satser nå stort på fangst og lagring av CO2 gjennom prosjektet Langskip, der CO2 skal fanges fra industrielle utslippspunkt på Østlandet, transporteres med skip til Øygarden utenfor Bergen og til slutt pumpes gjennom rør for lagring under havbunnen i Nordsjøen.
Samlede investeringer for Langskip er anslått til å være 17 milliarder kroner og driftskostnadene for 10 års drift er anslått til 8 milliarder kroner. Den godkjente planen for Langskip skal kunne gi lagring av inntil 1,5 millioner tonn CO2 årlig.
Langskip-prosjektet vil gi betydelige utslippskutt og legge til rette for videre oppskalering av denne teknologien. For å nå de ambisiøse målene om 50 prosent utslippskutt innen 2030 er vi avhengige av å utvikle flere smarte løsninger for å redusere CO2-nivået i atmosfæren, og vi må gjøre det raskt.
