Noen forskjeller er det likevel: slike bevegelser i dagliglivet fører ikke til at du havner i fanget på blodtørstige zoombier eller monstre som spiser deg til frokost.

Forskere fra blant annet Max Planck Institute for Biological Cybernetics i Tübingen, Tyskland, står bak funnene i en empirisk studie bestående av flere eksperimenter.

I to av eksperimentene ble til sammen ni deltakere bedt om å gå så rett som mulig i en retning, i Sahara-ørkenen og skogen Bienwald i Tyskland. De hadde ellers ingen spesielle punkter å forholde seg til.

Forskerne brukte posisjoneringssystemet GPS for å registrere bevegelsene.

Resultat: Vi sliter med retningen, når vi ikke har referansepunkter i landskapet som kan hjelpe oss. Uansett hvor hardt deltakerne prøvde å unngå sirkelbevegelse, endte gåturen i større eller mindre rundinger.

Hjalp med sola og månen

Deltakerne klarte riktignok å gå rett fram når solen eller månen var framme. Men når disse kjære himmellegeme forsvant, begynte sirklingen - uten at deltakerne merket noe som helst, ifølge et presseskriv fra Max Planck Institute.

Nå kan forskernes rapport i tidsskriftet Current Biology legges som empirisk bevis på toppen av anekdotiske motstykker som er blitt fortalt rundt et utall leirbål og kafébord.

- En forklaring som har vært servert på hvorfor folk går i sirkler, er at de fleste har ett bein som er sterkere eller lengre enn det andre, noe som skulle gi en systematisk skjevhet i en retning, sier forsker Jan L. Souman i pressemeldingen.

For å undersøke om denne forklaringen stemte, kjørte forskerne i gang et annet eksperiment der de instruerte deltakere til å gå rett frem med bind for øynene.

Det viste seg at forklaringen kunne puttes i avkreftet-skuffen. Ikke overraskende gikk nær sagt alle i sirkel, noen så små som 20 meter i diameter. Men; det var ingen systematikk i hvilken retning folk gikk i.

Noen ganger kunne det være til venstre, mens samme person ved et annet tilfelle like gjerne kunne gå mot høyre.

Økende usikkerhet…

- Sirkelgåing er ikke forårsaket av forskjeller i lengde og styrke mellom venstre og høyre bein, men mer sannsynlig er den et resultat av stadig økende usikkerhet om hvor veien rett fram er, sier Souman i presseskrivet.

Så finnes det sikkert alltids noen, kanskje en ivrig orienteringsløper eller sta bærplukker, som sier noe sånt som at ”jeg fortsetter bare å løpe/gå rett fram…”

Det skal nevnes at et par deltakere klarte å unngå de helt typiske sirkler – de nøyde seg “bare” med å svinge fra side til side.

Referanse: 

Ernst et al.: “Report: Walking Straight into Circles.” Publishing in Current Biology 19, 1–5, September 29, 2009. DOI 10.1016/j.cub.2009.07.053