–I middelalderen var ikke glassvinduer vanlige i stuer og boliger hos den jevne nordmann, sier konservator Geir Thomas Risåsen ved Norsk Folkemuseum.

Det startet med takvinduer.

At takvinduet kom før glassrutene, vil kanskje overraske noen. 

Samtidig er det logisk. 

Fra sjåskinn til vindusruter

Folk bodde i små årestuer som hadde hull i taket, kalt ljore. Hullet var for å få ut røyken fra bålet, altså åren, midt på gulvet. Ljoren måtte kunne tettes for eksempel i den kalde vinternatten, når ilden sluknet. 

Det var da de brukte kumagesekk. Eller magesekk fra gris. Det ble kalt sjåskinn når det ble brukt som vindu.

Et hull i taket ga verdifullt lys til en ellers ganske tett tømmerbygning. Med sjågrinda med sjåskinn påmontert, i stedet for en vanlig trelem, fikk folk lys inn i årestua selv når hullet var tettet. 

Sjåskinnet de har på museet Maihaugen på Lillehammer i dag, er laget av garveren Frode Jansson i 2022. Materialet er kumagesekk. 

Gudbrandsdølen Dagningen skrev om det nye sjåskinnet da det ble presentert. Ifølge avisen bemerket publikum at skinnet ga godt nok lys til å drive håndarbeid i en ellers mørk tømmerstue. 

I tillegg til sjågrinda, var det glugger i tømmerveggen som kan tettes igjen med en kloss. Der kunne folk regulere trekken når det ble fyrt i åren, eller kikke ut. 

Kompliserte verksteder

Glassrutene kom først i kirkene fra 1100-tallet. Vinduene var små til å begynne med. De norske katedralene fikk derimot store blyglassvinduer. De var norskproduserte av egne verksteder.

Katedralene står ved bispesetene, som var viktige maktsentre i middelalderen. Ved katedralene fantes store, lokale bygghytter, forteller Risåsen. 

Håndverkere av alle slag som skulle til for å sette opp en katedral, var en del av bygghytta. Glassmakerverkstedet var en liten, men viktig brikke. 

Flere hundre år skulle gå før vinduene ble å finne i vanlige hjem. 

– Den store revolusjonen hos folk flest kommer fra 1600-tallet og utover, sier Risåsen. 

Da skjer det noe viktig med husene.

Gardiner og skodder

– Med peisen fra midten av 1600-tallet endres byggeskikken, sier Risåsen. 

Åpningen i taket blir borte og erstattes av en pipe som fører ut røyken. Vinduet blir et nytt element. 

– Til å begynne med var de små, for glass var dyrt, sier Risåsen. 

Folk i byene får skodder foran vinduene for å stenge verden ute når kvelden kommer. 

– Fra slutten av 1600-tallet og framover kommer gardiner. De har en flerdelt funksjon, fortsetter konservatoren. 

– Det var dekorativt, og de lunet mot trekk og kunne trekkes for når kvelden kom. Det var viktig i en bysetting der husene lå tett, sier Risåsen. 

Trekk var fortsatt et problem. Det ble delvis løst av varevinduene, som kom for fullt til Norge sent på 1800-tallet. Det er en innvendig vindusramme som gjør et enkeltvindu om til et dobbeltvindu. 

– I nordiske land med en streng vinter var det viktig, sier Risåsen. 

En enklere vindusvask

Slike vinduer gjorde nytten sin frem til andre halvdel av 1900-tallet. Flere kvinner kom i jobb, og vinduenes ulempe ble mer tydelig. De var kronglete og tidkrevende å vaske. 

Folk ville ha et vindu som både holdt varmen inne og som var enkelt å gjøre rent. Utviklingen gikk fort. 

Risåsens foreldre bygde sin første villa i 1957. Den hadde dobbeltvinduer av det gamle slaget. 

Seks år senere bygde de sin neste villa. Den hadde det som i begynnelsen ble kalt «husmorvinduer» – toppsvingvinduer som de het noen tiår senere. 

Med kun to sider å vaske og muligheten til å svinge utsiden inn, gikk jobben trolig på halve tiden. 

Status

– Vinduer har vært status og luksus – en måte å vise din sosiale stilling og stand på. Jo større og flere vinduer, jo bedre, sier Risåsen. 

Kongelige og adelige hadde selvsagt den verdifulle importvaren lenge før andre folk.

For eksempel på Akershus festning, Bergenhus festning eller Erkebispegården i Trondheim. 

– Vinduets utvikling har sammenheng med byggeskikkens utvikling og den økonomiske utviklingen generelt, sier Risåsen. 

De fineste vinduene på den viktigste siden av huset

Risåsen hjalp til i restaureringen av Eidsvollsbygningen, et arbeid som varte fra 2007 til 2015. 

Opprinnelig er bygningen oppført på 1770-tallet. Den ble modernisert fra 1800-tallet og fremover. Forretningsmannen Carsten Anker var eier av bygningen på det tidspunktet. Han begynte å bytte ut smårutene med store, moderne vinduer. 

les også

Nordlandsbåten er arven etter vikingskipene: «Vi var nok mange, mange ganger døden nær»

Han fikk råd til det på hagesiden, men ikke på resten av huset. Glass var for kostbart, forteller Risåsen. 

Noe av det samme kan du se på hus i København som ble bygget etter den store bybrannen i 1795. 

– Husene som ble gjenreist, har store, moderne empire-vinduer mot gaten, men de sparer på kruttet mot den andre siden. Der er det smårutene som holder stand.

God bruktverdi

Glassets høye pris ser de også tegn til på Maihaugen. 

– Glassruter har hatt stor verdi. Også selv om de ikke var flunka nye, forteller konservator og arkitekt Kjell Marius Mathisen til forskning.no. Han er avdelingsleder for kulturhistorisk avdeling i Stiftelsen Lillehammer museum.

Det har tydeligvis hatt sin plass på bruktmarkedet også. Det vitner huset fra husmannsplassen Ødegårdsstuen i Fåberg om.

– Vi vet at bygningen er bygget i 1861, men vinduene er helt tydelig 1700-talls. De har sannsynligvis fått tak i noen gamle vinduer fra en storgård – kanskje så mye som 90 år etterpå, forteller Mathisen. 

På storgården Aulestad i Gausdal, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem, har de også gjenbrukt gammelt glass. 

Hovedhuset ble rundt år 1814 satt sammen av to hus fra 1700-tallet, forteller Mathisen. Både tømmer og glass fra 1700-tallet ble brukt på nytt.

Norsk vindusglass fra 1755

Det eldste eksempelet på vindusglass på Maihaugen finnes på Per Gynt-loftet, bygget omkring 1620. 

Glassrutene er små, og innfatningen var av bly. Loftet er heller unntaket enn regelen, forteller Mathisen. 

I boken «Maihaugen – nøkkelen til friluftsmuseet» fra 2005 skriver forfatterne, blant andre Mathisen, at vindusglass først ble vanlig på landsbygda i tiden etter at Norge fikk sitt første glassverk. 

Det var Hurdals Glassverk, etablert i 1755. 

Glassverket på Hurdal produserte det eksklusive kronglasset. Det var ikke for hvermannsen. 

Først 11 år senere ble glass rimeligere, da Biri Glassverk begynte å produsere såkalt taffelglass. 

Mot slutten av 1700-tallet gikk blyglasset av moten, og vindusrutene blir større. Blyet ble erstattet av tresprosser. 

Glassrutene blir større

Ett tilfelle er spesielt synlig på Maihaugen på storgården Bjørnstad. Den lå opprinnelig på Lalm i Vågå, mens hele tunet nå er samlet på Maihaugen. 

– På Bjørnstad bygget de et hus i 1777, og de har mye mindre glassruter enn det de bygde ti år etterpå i 1787. Det er tydelig at det skjer noe der, sier Mathisen. 

Det kan se ut som at tilgangen på stort og fint glass er blitt bedre på kort tid. 

– Hadde du dårligere økonomi, klarte du deg med mindre vinduer.

Måtte kjøles ned i flere døgn

Kronglasset var for det første av glass med høy kvalitet. Det ble fremstilt ved å blåse en kule, og denne glasskulen ble festet til et jernstag og frigjort fra blåsepipa, forklarer forfatterne i boken. 

Det ble en åpning der blåsepipa hadde vært, og glasskula ble holdt varmt og rotert i høy hastighet. Den smeltede glasskula ble dermed flat: en stor glasskive. 

Glasskiven hang fortsatt på jernstaget i det den begynte å herde. Når glasset var herdet, ble det delt inn i passelige, firkantede vindusruter. 

Taffelglasset var billigere i utgangspunktet, gjerne med et grønnskjær. 

Hva er de ujevne glassrutene på gamle hus?

Taffelglasset ble laget ved at glassblåseren laget en stor sylinder. 

Bunnen og toppen på sylinderen ble kappet av, og sylinderen ble åpnet på langs og ble dermed en stor flate i det den ble strukket ut på en varm steinplate. Steinplaten gjorde at glasset gjerne fikk ujevnheter. 

Etter flere døgns avkjøling kunne taffelglasset deles inn i ferdige glassruter.

Du har kanskje lagt merke til veldig ujevne glassruter på gamle hus? Det er kronglass, men en b-vare. 

– Der du fester jernstaget, blir det litt klumpete glass. Det fikk man billigere, og det ga helt fint lys inn – men du kunne ikke se ut fordi det var så ruklete og klumpete glass i rutene, forklarer Mathisen. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

les også

Spiskammeret forsvant.
Er det på vei tilbake?

les også

Hytta var først for eliten. Så kom ferien og privatbilen