Noen mener ytelsene fra den norske velferdsstaten er så gode at de holder folk unna arbeid.(Illustrasjonsfoto: wavebreakmedia / Shutterstock / NTB)
Lønner det seg å begynne å jobbe hvis du lever av trygd eller stønader?
Forskere har nå gransket økonomien til folk i Norge som får nesten all sin inntekt fra velferdsstaten.
MarteDæhlenjournalist
BårdAmundsenJOURNALIST
Forskerne bak den nye studien har sett på om lag 90.000 husholdninger. Flertallet av disse var enslige personer.
Disse menneskene fikk i året 2017 nesten alle sine inntekter fra det offentlige.
Da noen i disse husholdningene kom i arbeid året etter – i 2018 – så opplevde 30 prosent av dem at de fikk redusert inntekt eller hadde like mye penger som da de kun hadde levd av støtte fra stat eller kommune.
Inntekten gikk ned
– Det totale bildet vi sitter igjen med, er at en del erfarte at familieinntekten deres gikk ned selv om de begynte å jobbe mer, forteller NOVA-forsker Kristian Heggebø til forskning.no.
Dette skyldtes først og fremst at økte inntekter fra arbeid ikke klarte å kompensere for det økonomiske tapet ved bortfall av trygd eller stønader.
En typisk situasjon for dem som begynte i jobb, var at maksimal varighet på ordninger som dagpenger, sykepenger eller arbeidsavklaringspenger var blitt nådd. De fikk altså ikke mer støtte fra det offentlige og ble mer eller mindre tvunget ut i jobb.
«Det må lønne seg å jobbe»
«Det må lønne seg å jobbe», har i flere år vært et mantra blant politikere. Både på høyresiden og venstresiden.
Likevel er noen bekymret for at ytelsene fra den norske velferdsstaten er så gode at det ikke lønner seg å jobbe for en betydelig del av dem som mottar trygder eller andre stønader. Flere saker i mediene har bygd opp under denne skepsisen. For eksempel denne artikkelen i Nettavisen.
Nå har altså forskerne Kristian Heggebø, Jon Ivar Elstad og Axel West Pedersen ved velferdsforskningsinstituttet NOVA på universitetet OsloMet regnet på dette.
Alvorlige helseproblemer
Kristian Heggebø er forsker hos velferdsforskningsinstituttet NOVA(Foto: OsloMet)
– Utvalget vi har brukt, fikk nesten alle sine inntekter fra trygdeordninger i 2017, forteller Heggebø.
Han minner om at dette er en litt spesiell gruppe mennesker. Mange har sannsynligvis alvorlige helseproblemer.
NOVA-forskeren peker også på at mange arbeidsgivere vil være skeptiske til denne gruppen. Nettopp på grunn av helseproblemene deres.
Om de får seg en jobb, så er det gjerne en mindre deltidsstilling. Ofte er det i tillegg en korttidsjobb. Og den er ganske ofte dårlig betalt.
Forskerne tror dette kan være med på å forklare hvorfor så mange ender opp med å tjene lite penger ute i arbeid – sammenlignet med da de levde av trygd eller stønader.
Samtidig fant forskerne altså at et flertall – rundt 70 prosent – fikk mer i samlet familieinntekt da de fikk seg jobb.
Men denne økningen i inntekt var som oftest liten.
I halvparten av tilfellene der noen begynte å jobbe og den samlede inntekten økte, var det snakk om under 50.000 kroner ekstra i året.
Forskerne minner om at veldig mange av de 90.000 husholdningene tilhører det som kalles lavinntektshusholdninger.
Nesten halvparten av familiene forskerne fant til denne studien, er fattige. Det er om vi bruker en definisjon på fattigdom som sier at dette tilsvarer å disponere under 60 prosent av den midterste inntekten (medianinntekten) i det norske samfunnet.
– Blant dem som opplevde å ikke få en forbedret familieinntekt etter å ha økt arbeidsdeltagelsen sin, var nesten to av tre fattige, forteller Heggebø.
238.000 kroner i året
Gjennomsnittlig disponibel inntekt i 2017 for de 90.000 husholdningene, var på 238.000 kroner.
Samme år var grensen for at en enslig person skulle defineres som lavinntekt eller fattig på 227.500 kroner.
Til sammenligning var gjennomsnittlig årslønn for lavtlønnsyrker som renholdere og hjelpearbeidere i 2017, på om lag 380.000 kroner.
Enpersons-husholdninger dominerer
Det store flertallet av husholdningene eller «familiene» forskerne så på, besto altså av bare en enkelt person.
Annonse
Om lag 17 prosent var familier med en eneforsørger. Bare 11 prosent var familier der det bodde to voksne.
I 14 prosent av tilfellene var den eldste personen en innvandrer fra Afrika eller Midtøsten. Slike familier utgjorde 43 prosent av familiene som levde hovedsakelig av sosialhjelp. Mens de bare utgjorde 5 prosent av familiene som levde hovedsakelig av uføretrygd.
Hvorfor så brå stopp i hjelpen?
NOVA-forskeren spør seg hvorfor det skal være en så brå stopp i den økonomiske hjelpen folk får, for eksempel når arbeidsavklaringspenger stanser opp etter tre år.
En konsekvens av denne politikken er at ganske mange trygdemottakere opplever at familieinntekten stagnerer eller faller, ifølge Heggebø.
Det gjør den selv om de får seg jobb.
– Man kan jo tenke seg en form for gradert ytelse i stedet, foreslår Heggebø.
Han ser for seg at trygdemottakeren kan få gradvis mindre økonomisk hjelp, ettersom tilknytningen til arbeidsmarkedet blir stadig sterkere.
– Og så har vi den aller særeste ordningen, sosialhjelpen.
– Dette skal i utgangspunktet være en kortvarig, behovsprøvd ytelse som kommunene må betale for. Likevel er det ganske mange som mottar sosialhjelp over lengre tid.
– Blant disse langtidsmottakerne finner vi gjerne folk med alvorlige helseproblemer, ofte i kombinasjon med rusproblematikk. De bærer på en tung bagasje.
«Evig tilbakevendende debatt»
Annonse
Debatten om trygd og arbeid – om det egentlig lønner seg å jobbe for dem som mottar stønader – karakteriserer NOVA-forskeren som «evig tilbakevendende» i norsk politikk.
Debatten har også blitt fulgt av politiske vedtak.
– Arbeidsavklaringspengene ble for eksempel redusert betraktelig for yngre mottakere, fordi myndighetene mente, med henvisning til Sysselsettingsutvalget, at det var vanskelig for yngre mottakere å motivere seg for å søke jobb dersom trygdene var for «sjenerøse».
– Vanligvis har du rett på 66 prosent av tidligere inntekt per år, med et øvre tak på 6G. Det vil si maksimalt 470.000 kroner for personer med middels til høy inntekt.
– For dem uten tidligere tilknytning til arbeidsmarkedet, er minsteytelsen på 2G og langt lavere. I dag tilsvarer det 237.240 kroner årlig.
– Men for dem under 25 år er minsteytelsen kun på 2/3 av 2G. Med dagens grunnbeløp tilsvarer det under 160.000 kroner årlig.
Heggebø mener at det kan gi et liv i fattigdom, som igjen kan bidra til å forverre helsesituasjonen.
Forvirrende mange ordninger
Kristian Heggebø peker til sist på at det finnes forvirrende mange ordninger som er med på å sikre fattige i Norge en inntekt.
Da forskerne undersøkte de 90.000 familiene, fant de minst 14 forskjellige ordninger som skulle gi disse inntekt fra det offentlige.
– Det kunne kanskje være mulig å tenke seg en alternativ virkelighet, med litt færre og mer oversiktlige ytelser, foreslår han.
Heggebø ser samtidig at det sikkert finnes gode historiske begrunnelser for at vi har endt opp med et så fragmentert system, når det skal deles ut trygd og stønader.
Annonse
– Men sett fra den enkelte familie og trygdedes ståsted, kan dagens system framstå som unødvendig komplisert.
Jon Ivar Elstad, Kristian Heggebø og Axel West Pedersen: «Lønner det seg å jobbe? Inntektsutvikling blant stønadsmottakere som øker sin arbeidsdeltakelse», Søkelys på arbeidslivet, 2023.
