Denne artikkelen er produsert og finansiert av ansgar høyskole - les mer.
Da svenskene skulle oversette Det nye testamentet, pekte en professor på svakheter i den norske Bibelen
Fotnotene i Bibelen skal forklare usikkerhet i de eldste tekstene. En professor mener den norske Bibelen ikke alltid gjør dette godt nok.
Et viktig utgangspunkt i bibelforskningen er at ingen av de opprinnelige håndskriftene eksisterer lenger. I stedet bruker forskerne tusenvis av håndskrifter, oversettelser og sitater.(Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB)
I slutten av september ble den nye svenske oversettelsen av Det nye testamentet, NT2026, lansert – 500 år etter Gustav Vasas oversettelse.
Arbeidet har også satt søkelys på fotnotene i Bibelen. For de fleste lesere er fotnotene nok noe man blar forbi.
For tekstforsker Tommy Wasserman kan de derimot være avgjørende. Spørsmålet er hvor godt de forklarer usikkerheten i de eldste tekstene.
Hvorfor er fotnotene så viktige?
– De små fotnotene er et møtepunkt mellom avansert forskning og vanlige lesere. Nettopp derfor fortjener de mer oppmerksomhet, sier Wasserman.
Ifølge forskeren bør variantene av tekst ikke ses som et problem. Bare én lesemåte er trolig den første. Likevel kan de andre fortelle noe om hvordan bibelteksten har blitt lest og forstått gjennom historien. De gir også innblikk i kirkens egen utvikling
Wasserman er professor i teologi ved Ansgar høyskole og ekspert på nytestamentlig tekstkritikk.
Faget handler om hvordan bibeltekstene har blitt kopiert, oversatt og tatt videre gjennom historien.
Forsker på fotnotene
Wasserman var medredaktør sammen med amerikanske Sidnie White Crawford da oppslagsverket The Oxford Handbook of Textual Criticism of the Bible ble utgitt i 2025.
De siste årene har han hatt hovedansvaret for de tekstkritiske fotnotene i den nye svenske utgaven av Det nye testamentet.
Arbeidet førte også til at han så nærmere på fotnotene i Bibel 2024. Han mener flere av dem er unøyaktige. I noen tilfeller gir de et feil bilde.
Professor Tommy Wasserman er ekspert på nytestamentlig tekstkritikk.(Foto: Ansgarskolen)
Ingen original er bevart
Et viktig utgangspunkt i bibelforskningen er at ingen av de opprinnelige håndskriftene finnes lenger.
I stedet bruker forskerne tusenvis av håndskrifter, gamle oversettelser og sitater. Slik kan de forsøke å finne fram til den eldste teksten vi kjenner og se hvordan den har endret seg.
– De opprinnelige manuskriptene til Det nye testamentet – de såkalte autografene – er ikke bevart. Det er ikke noe unikt for Bibelen, men gjelder i prinsippet all antikk litteratur, sier Wasserman.
Han forteller videre at vi samtidig har svært mange kilder å bygge på: rundt 5.700 greske håndskrifter, tidlige oversettelser til blant annet latin, syrisk og koptisk og tusenvis av sitater fra de første kirkefedrene.
Annonse
Når en bibeloversettelse skriver at «noen håndskrifter» har en annen ordlyd eller at «de eldste håndskriftene» støtter én bestemt lesemåte, skal fotnotene oppsummere mye forskning med svært få ord.
Det er nettopp her Wasserman mener det går galt i den norske Bibel 2024.
Ett eksempel er fotnoten til vers 5 i Judas' brev. I 2024-oversettelsen er «Herren» byttet ut med «Jesus». Fotnoten forklarer at «de eldste håndskriftene» tolker «Herren» i fortellingen om utferden fra Egypt som en henvisning til Jesus.
– Problemet er at de eldste håndskriftene ikke bare har «Jesus». Ser vi på de tre eldste, fra rundt 300-tallet, har de henholdsvis «Jesus», «Herren» og «Gud Kristus». Det er altså variasjon helt fra de tidligste bevarte kildene, og bevisene fordeler seg nokså jevnt mellom «Jesus» og «Herren». Da blir fotnoten misvisende, sier Wasserman.
Fra «håndskrifter» til «tekstvitner»
Også i NT2026 valgte oversetterne «Jesus» i teksten. Men i fotnoten står det: «Andre tekstvitner sier ‘Herren’».
Heller ikke dette fanger hele bildet, ifølge Wasserman. Men formuleringen unngår å gi inntrykk av at de eldste kildene er samstemte. De peker både mot «Jesus» og «Herren».
Wasserman peker på et lignende problem i fotnoten til Johannes 1,34. I teksten står det: «Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn». Fotnoten opplyser at «noen få håndskrifter» har «Guds utvalgte».
– Det finnes ikke mange slike håndskrifter, men de er gamle og viktige. Derfor kan de veie tyngre enn et stort antall yngre kilder. Lesemåten finnes også i gamle latinske og syriske oversettelser. Dessuten er det mer sannsynlig at skrivere endret den uvanlige tittelen «Guds utvalgte» til det langt vanligere «Guds Sønn» enn omvendt, forklarer han.
At mange håndskrifter lett kan oppfattes som et kvalitetsstempel, er noe Wasserman advarer mot. Mange håndskrifter betyr altså ikke automatisk at en tekstvariant er best.
– Noen vil intuitivt tenke at den varianten som finnes i flest håndskrifter, også er den mest opprinnelige. Men forskerne ser på mer enn antallet. De vurderer også hvor gamle kildene er, hvor de kommer fra og hvordan de henger sammen. Et lite antall svært gamle tekstvitner kan i enkelte tilfeller veie tyngre enn mange yngre håndskrifter, forklarer han.
Han mener at vi heller bør snakke om «tekstvitner» i stedet for «håndskrifter».
Annonse
– Forskningen bygger ikke bare på greske manuskripter, men også på gamle oversettelser og sitater hos tidlige kristne forfattere. Disse kildene kan gi viktig informasjon om hvordan bibelteksten så ut i tidligere perioder. Bruker vi bare ordet «håndskrifter», utelukker vi denne typen bevis, sier Wasserman.
I den nye svenske oversettelsen brukes «tekstvitner» oftere enn «håndskrifter» og «lesarter». «Lesarter» var betegnelsen som ble brukt i den forrige svenske oversettelsen.
Flere feil i de norske fotnotene
Wasserman finner flere lignende eksempler i den norske utgaven: I Lukas 10,41–42 hevder en fotnote at «noen håndskrifter» sier «lite er nødvendig». Dette er en lesemåte han mener rett og slett ikke finnes.
Den dokumenterte varianten er: «Men få ting er nødvendige, egentlig bare én.» Denne teksten er valgt både i NT2026 og i de engelske oversettelsene NIV og NRSVue. Bibelselskapet har medgitt at fotnoten her bør forbedres.
I Matteus 27,16 sier en norsk fotnote at navnet «Jesus» (foran Barabbas) mangler i «noen håndskrifter».
Det er nesten det motsatte av sannheten, påpeker Wasserman. Navnet mangler i nesten alle håndskrifter. Det finnes bare bevart i et fåtall tekstvitner. Også her er Bibelselskapet enig i at fotnoten bør endres.
Wasserman mener Bibelselskapet bør rette feil i fotnotene, bruke et mer presist språk og oftere snakke om «tekstvitner» enn «håndskrifter». Han mener også at noen viktige tekster bør få fotnoter som mangler i dag.
Om den norske Bibelen fra 2024 ender opp med en revisjon av fotnoter gjenstår å se.
