Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å revidere læreplanene i norsk, engelsk, matematikk, samfunnsfag og engelsk.

Revisjonen av læreplanene aktualiserer på ny spørsmålet om lærebøkenes rolle i undervisningen og deres framtid som et viktig læremiddel. Først høsten 2013 blir det klart hvor omfattende revisjonen blir og hvilke følger det får for læreboksituasjonen i norsk skole.

“Når lærerne planlegger undervisningen, framstår læreplanen og læreboka som de viktigste ressursene. Dette bekrefter lærebokas sterke stilling i norsk skole”.

Dette er en av konklusjonene i en forskningsrapport fra Nordlandsforskning. I norsk pedagogisk faglitteratur foreligger det få analyser og drøftinger av lærebokas rolle i undervisning og læring. Det kan virke som om den oppdaterte læreboka tas for gitt, på lik linje skolens selvfølgelige basisfunksjoner (slik som kopimaskin, datasystem og renhold). 

En læreplan er et nasjonalt styringsdokument som forteller hva faget skal inneholde, antall timer det skal omfatte, hensikten med faget og hva elevene skal lære i faget. Læreplanen definerer fagemner som angir aktuelt lærestoff knyttet til fagemnene. 

Lærestoff i skolen formidles hovedsakelig gjennom undervisning og gjennom fagtekster. Lærerens undervisning tar seg gjerne av presentasjon og utdyping av nytt lærestoff.

I læreprosessen må eleven på et visst stadium selv aktiv bearbeide stoffet på sin egen måte, i sitt eget tempo og med sin egen progresjon. I denne individuelle læringsfasen trenger eleven tilgang til kvalitetssikrede fagtekster som både avgrenser og utdyper lærestoffet. Praksis bekrefter dette behovet.

Til alle tider, i alle verdenshjørner og på alle nivåer i utdanningen har læreboka vært hovedkilden til de fagtekstene eleven eller studenten trenger i læringsarbeidet.

Fagtekstene i læreboka omtales som pedagogiske tekster siden de er tilpasset elevens nivå. Likevel har allmennfagene i skolen, slik de uttrykkes gjennom lærebøkene, sin rot i vitenskapsfagene. På den måten fungerer lærebøkene som et bindeledd mellom skolen og den forskningsbaserte kunnskapen.

Fokuset i undervisningen har de seinere årene vært på IKT og multimedia. At dette skulle gi et bedre læringsutbytte, framstår som en udokumentert tese. Glenn-Egil Torgersen har i sin doktorgrad i psykologi undersøkt tesen nærmere.

Resultatet var at studier av tekst gir bedre læring enn levende bilder. Best resultat gir tekst kombinert med bilde, og bilder brukes systematisk i læreboka.

En lærebok er en samlet framstilling av relevante kunnskaper, begreper og prinsipper innenfor emner definert av læreplanen. Til de fleste lærebøker er det også knyttet et nettsted som gir elev og lærer supplerende undervisningsmateriell, ideer og aktiviteter til bruk gjennom hele skoleåret.

Den gode læreboka skal formidle faktakunnskap presentert tydelig, enkelt og spennende.

Lærebøker gir flere fordeler i undervisningen:

1. Læreboka dekker alle emner gitt av kompetansemålene i læreplanen på en balansert måte.
2. En lærebok presenterer en planmessig og kronologisk framstilling av lærestoffet.
3. Lærebøker gir elever og lærere et komplett læringsprogram avpasset til skoleåret som tidsramme.
4. Den gode læreboka tilpasser framstillingen til elevenes nivå og interesser

En lærebok er bare så god som det læreren klarer å gjøre den til. Tenk på en lærebok som et verktøy. En hammer i hendene på en kompetent snekker kan brukes til å lage et flott og velfungerende skap. I hendene på noen andre kan resultatet bli en skrøpelig konstruksjon. Og snekkeren bruker flere verktøy, men uten å vrake hammeren.

Husk, ingen lærebok er perfekt, og ingen lærebok er endelig og fullstendig. Den er likevel en ressurs til disposisjon i undervisningen. Den kan brukes som en guidebok, en studieressurs, en mal, et oppslagsverk eller et referanseverk. Læreren og eleven vet at læreboka i alle fall finnes der som et samlende minste felles multiplum i faget.

Når jeg oppsummerer mine siste 10 år med elevsamtaler (i videregående skole), er det et klart mønster som avtegner seg; høgtpresterende elever har et bevisst og aktivt forhold til læreboka, mens lavtpresterende elever stort sett har et ureflektert og overfladisk forhold.

På det konkrete spørsmålet om når de åpnet læreboka sist gang, svarer gjerne de høgtpresterende elevene at de brukte den nylig, mens de lavtpresterende ikke hadde åpnet boka siden kvelden før siste prøve og knapt da. Årsak-virkning her er et åpent spørsmål, men det går an å anta selvstendig lesing underbygger læringen.

En lærebokforfatter vet hvor tidkrevende og utfordrende det er å frambringe relevant lærestoff som både tar hensyn til læreplanens intensjoner, til elevens behov og til lærerens situasjon i skolen. Det er en ressurs for samfunnet at noen gjør denne jobben.

Selv om læreren og skolen, ved å bruke lærebøkene som ressurs, blir spart for mye av det møysommelige arbeidet med å frambringe og kvalitetssikre pedagogiske tekster, er det ikke bare for læreren å lene seg tilbake. Enten lærebokas tekster utgjør et kjernestoff eller et referansestoff, må dette stoffet utdypes, suppleres og utfordres.

Styringsdokumentet til Staten er læreplanene, og de forplikter læreren. Det er en styrke for læreren (eller foreleseren) å ha et læreverk som utgangspunkt for undervisningsoppdraget sitt i stedet for å plukke litt her, kopiere litt der eller framstille pedagogiske fagtekster på egen hånd.

Resultatet av egenproduserte læreverk kan bli lappverk av løsark, skisser og kopier eller nettbaserte pekere. Opphavsrettslige forhold vil også begrense skolen i en alternativ produksjon og kopiering av pedagogiske tekster. Selv en snekker som skulle velge å smi sin egen hammer, vil trenge tilgang på andre hammere for å få innsikt i hvordan hammere framstilles. 

Et nettbasert, digitalt læreverk kan bli framholdt som et alternativ til den trykte læreboka. Argumentene for det digitale formatet motsier likevel ikke prinsippet om læreverkets sentrale plass i undervisningen. Begge former for læreverk må baseres på kvalitetsikrede, pedagogiske fagtekster. Hvis denne sikringen er plass, reises spørsmålet om hva som er mest gunstig for eleven; å lese på skjerm eller på papir.

Svaret er tilsynelatende enkelt; tekstene kan ideelt sett foreligge både digitalt og på papir, og eleven har muligheten til å veksle.

Den trykte læreboka har en struktur og en oversikt som gjør det mulig for eleven å enkelt bla fram og tilbake, finne stoff de vil repetere og få en ide om hvor mye som gjenstår. Denne oversikten mister eleven fort i et nettbasert læreverk.  (Nettbaserte tekster har dessuten en stor utfordring; hvis eleven har tilgang til internett er han bare et tastetrykk unna historiens kraftigste underholdingspakker, og han fristes hele tiden av Facebook og spill). 

Framstilling av pedagogiske tekster er ressurskrevende, enten de er digitale eller papirbaserte, og ingen venter seg at noen legger ned hundrevis av forfattertimer uten vederlag. Et stykke på vei kan markedet selv sørge for at kvalitetssikring finner sted. Hvis læreboka ikke holder mål, vil den kunne bli vraket av brukerne på lang sikt. Men da må markedet få lov å fungere.

De statsfinansierte, digitale læreverkene (NDLA) tilfredsstiller ikke skolens behov for ulike alternativer. Lærerne må også gis anledning til å velge trykt lærebok (sammen med tilhørende nettsted), og praksis viser at de fleste fortrekker det. Og økonomien, samt produksjonsvilkårene som ligger til grunn for en trykt lærebok, må være på plass. Verken forlag eller forfattere setter i gang med dette tidkrevende og kostbare arbeidet hvis de ikke kan regne med kjøpere av bøkene.

Siden læreboka er et så foretrukket verktøy av flertallet av elever og lærere, blir læremiddelspørsmålet en viktig skolepolitisk sak. Det er opp til skolemyndighetene sentralt og lokalt å sørge for at den varierte, norske lærebokproduksjonen kan holde fram.