Christine Amadou har i flere år gransket gammelgreske helgenvitaer og fortellinger om hellige liv for å undersøke asketenes rolle i Konstantinopel på 400-tallet.

På denne tiden var byen preget av et mangfold av asketer, både kvinner og menn, i og utenfor klostrene.

- Askese betyr øvelse. Asketens tilværelse er en øvelse i å bli lik englene. Det innebærer blant annet å avstå fra kroppslige nytelser som sex, god mat og god drikke, forteller Amadou.

Nylig tok hun doktorgraden ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.

- Jesu ord om at de fattige skulle arve Guds rike ble tolket svært bokstavelig av asketene. De fornektet ikke bare rikdom, men også kroppslig nytelse og kroppslige behov.

Viljestyrke og gudsfrykt

Hvor langt den enkelte asket gikk i sin kroppsfornektelse varierte. De mest ekstreme asketene var søyleboerne. De bodde på toppen av en søyle og fikk mat heist opp til seg en gang om dagen.

En av dem var Daniel stylitten, som bodde på toppen av en søyle i til sammen 34 år. Kun ved én anledning kom han ned fra søylen sin, for å irettesette keiseren for gudløsheten hans.

Daniel kunne ikke gå fordi beina hans var ødelagt av koldbrann og spist av mark, så han ble båret rundt på en båre. På veien til keiseren utførte han mange helbredelser.

Folket betraktet tilværelsen hans på søylen som et bevis på umåtelig viljestyrke og gudsfrykt, og det gjorde ham til en politisk viktig person. Keiseren måtte bøye av for Daniel og overlot byen til ham.

Fromme hus

Kvinnene var ikke mindre nidkjære enn mennene, selv om ingen av dem bodde på søyler.

Derimot var det mange av dem som tolket Bibelen dithen at man måtte bli mann før man kunne bli engel. Dette fikk ekstreme utslag for noen.

- Dette var en litterær og teologisk metafor. Men den kunne også bli konkretisert, som hos den hellige matronen som grunnla et kloster der alle søstrene kledde seg som menn, eller hos asketer som levde et så spartansk liv at alle deres fysiske, kvinnelige kjennetegn forsvant, forteller Amadou.

- Når det er sagt, var langt fra alle kvinnene så ekstreme. Kvinnene var først ute med å etablere asketiske bopeler inne i byen.

- Når en borgerkvinne ble asket, hendte det at hun gjorde om huset sitt til et “fromt hus”, et hus for faste, bønn og avholdenhet. Tjenestepikene fulgte som oftest med på lasset.

Helgenvitaene forteller

Skriftene Amadou har studert har selvfølgelig varierende objektivitet, men gir oss likevel et verdifullt perspektiv. Vitaene er skrevet på samme form, og de samme temaene går ofte igjen:

Den prostituerte som blir asket og helgenaktig. Adelskvinnen som forsaker sitt jordiske gods. Eneboerne som taler med profetisk gave. Søylehelgenene som trosser vær og vind gjennom mange år på toppen av en søyle, for så å komme med viktige politiske eller teologiske bidrag.

I løpet av 400-tallet ble imidlertid flere og flere asketer forente i felleskap, og klostervesenet i Konstantinopel ble stadig mer betydningsfullt. Det er naturlig å anta at kvinnenes fromme hus banet veien for denne utviklingen.

- Resultatet ble at de omvandrende asketene som levde i byen forsvant. I denne epoken fikk religiøse asketer stor betydning for utformingen av den nye kristne hovedstaden, som tok mål av seg til å bli både det nye Jerusalem og det nye Roma.

Hva skjer når ørkenens asketer inntar storbyen? - pressemelding om avhandlingen