Fysikerens lidenskapelig forhold til Afrika

På kontoret til Endre Lillethun på Fysisk institutt ved Universitetet i Bergen henger det et kart over Afrika og et stort bilde av noe som først kan ligne et smykke i sanden. Smilende forteller Lillethun at det er et flyfoto av en afrikansk landsby. Han vet ikke hvor den ligger, men den minner ham om det området i Etiopia hvor han, og hans kone Karen, fikk sitt første afrikanske hjem.

- Jeg var litt trøtt av å studere i 1952 og syntes det var svært fristende med en lærerjobb i Etiopia. At jeg ble spurt var en ren tilfeldighet og jeg hadde ikke trodd at oppholdet skulle prege meg og yrkeskarrieren min så mye. Jeg ble nær sagt en afrikaner etter de fire årene, ler Lillethun, og legger til at han i løpet av denne perioden også underviste i «secondary school» i hovedstaden Addis Ababa.

Lillethun (75) har vært pensjonist siden 1993, men hadde et femårig seniorforskerstipend fra Norges forskningsråd etter dette. Professoren er fremdeles daglig å se på Fysisk institutt. Han liker å holde seg oppdatert, og fra det lille kontoret sitt pleier han nettverket han har bygget opp gjennom årene - for eksempel i Cern, i European Physical Society, og i forbindelse med samarbeidsprosjektet mellom UiB og ved Makerere University, som han startet opp og ledet frem til 1997

- Årene i Etiopia ga meg god forståelse for livet i U-land, og spesielt verdien av skole og høyere utdannelse. Det er svært viktig at man kjenner forholdene godt og ikke overstyrer de lokale institusjonene. Det har vært for lite samarbeid og for mange misforståelser i forbindelse med utviklingshjelp fra Vesten, mener Lillethun.

På den hjemmelagede rammen rundt landsbybildet, har professoren festet et utklipp fra en artikkel av forfatteren og afrikakjenneren, Anders Ehnmark. Lillethun sier det er ord til ettertanke. Det står: «På Verdensbankens kontor i Dar es Salaam spør jeg tjenestemannen hva de gjør. Han svarer: Vi plukker fra hverandre det de har satt sammen».

Bedre utdanningstilbud - bedre fremtid

Etter de fire årene i Etiopia, dro ekteparet, med de to barna som var kommet til, til Chicago, hvor Lillethun tok doktorgraden. Kontrasten var enorm, en dramatisk demonstrasjon på ulikhetene i verden.

- Dette er noe en ikke kan stille seg likegyldig til. Jeg var veldig glad da jeg fikk anledning til å hjelpe til i Kirkens nødhjelp under sultkatastrofen i Etiopia i 1974. Slik bistand er enormt viktig. Ellers har jeg stor tro på at en styrking av utdannelsesinstitusjonene kan bidra til å minske forskjellene og bedre fremtiden for disse landene, sier Lillethun.

Lillethun var ansatt ved CERN i Geneve 1960 - 1964 og fra 1964 ved Fysisk Institutt, UiB. Gjennom et nært samarbeid mellom fysikere i Bergen og CERN, var han i ca 25 år aktiv i en omfattende forskningsvirksomhet knyttet til eksperimentell høyenergifysikk. Han ble også tidlig med i European Physical Society (EPS) og etterhvert fikk han tanker om hjelp til U-lands fysikere gjennom denne organisasjonen.

- Også på konferanser i International Center for Theoretical Physics i Trieste i Italia, møtte jeg mange fysikere fra utviklingsland, og disse ga uttrykk for at de hadde vanskeligheter med å bruke det de hadde lært når de kom hjem. De hadde ingen å diskutere med, minimalt med faglitteratur og nesten ikke utstyr. På bakgrunn av dette ønsket jeg å få flere fysikere fra EPS til å samarbeide med fysikere fra U-land i deres egne områder. Dermed fikk jeg, sammen med to andre kollegaer i EPS, startet avdelingen Interdivisional Group on Physics for Development. Den fungerer veldig godt fremdeles, forteller Lillethun.

The Harvard of Africa

Evnen til å knytte kontakter kom godt med da han på slutten av 1980-tallet begynte å arbeide for opprettelsen av et samarbeidsprosjekt med Makerere universitetet i Kampala, Uganda.

- I 1988 ledet jeg Office for Extern Activities ved International Center for Theoretical Physics i Trieste, og reiste blant annet rundt i det østlige Afrika for å studere situasjonen ved fysikk- og matematikk-instituttene. Da jeg kom til Makerere universitetet i Uganda fikk jeg helt sjokk. På det universitetet som tidligere var kalt The Harvard of Africa, slet de nå med elendige forhold. Etter Idi Amins fryktelige regjeringsperiode hadde staben blitt sterkt redusert og de var nesten uten utstyr. De som var igjen gjorde imidlertid et strålende arbeid, sier Lillethun, som straks begynte å undersøke muligheten for å få bevilgninger til et samarbeidsprosjekt.

Det gikk trått med finansieringen i begynnelsen, kanskje fordi Lillethun hadde bestemt at prosjektet ikke skulle være på hans eget fagområde, men inkludere flere andre fagfelt. Eksperimentell elementærpartikkel fysikk ville det være meningsløst å bringe til u-landene, mens fagområder som solenergi, elektronikk og studier av stråling ville være gunstig for dem. Prosjektet Basic Sciences for Technological Development i Uganda fikk støtte fra NUFU i 1991 og har siden vært svært så vellykket. Lillethun ledet prosjektet fra starten og fram til 1998,

- Det er kanskje det prosjektet jeg er mest stolt over i hele min yrkeskarriere. Nå nettopp var det for eksempel en kvinne som tok doktorgraden der nede på hvordan den store mengden med leire kan brukes til å kle de primitive ovnene de lager mat på, slik at de bare trenger halvparten så mye ved. Det bidrar både til å ta vare på vegetasjonen, samtidig som man reduserer mengden med røyk inni hytten, noe som er skadelig for både barn og voksne.