Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Bedre praksis kan gjøre lærerutdanningen mer relevant for skolene.
Bedre praksis kan gjøre lærerutdanningen mer relevant for skolene.

Hvordan kan de som samarbeider om å utdanne lærere bli mer jevnbyrdige?

Praksisopplæringen i lærerutdanningen sier mye om kvaliteten på utdanningen, men er utfordrende å få til. Ny forskning kan vise vei.

Før en nyutdannet lærer starter sin første jobb som lærer, har hun eller han både hatt undervisning i pedagogikk og fagdidaktikk på universitetet. I tillegg har de hatt perioder med praksis på én eller flere skoler. De har også fått veiledning fra lærerutdannere ved praksisskolene og på universitetet.

– Jeg ønsket å forske på hvordan lærerstudenter og deres lærerutdannere ved skoler og universitet ser på sine roller i praksisperiodene og hvordan de samarbeider med hverandre.

Det sier forsker Viviana Daza ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på Universitetet i Oslo. 

Målet med hennes forskning var å utforske hvordan samarbeidet mellom lærerstudenter og lærerutdannere kan styrke kvaliteten på praksisopplæringen i lærerutdanningen.

– Lærerstudentene opplever det som nyttig å få veiledning og samarbeide med lærerutdannerne i skolen og på universitetet under praksisperiodene. De mener at disse møtene bidrar positivt. Slik kan de enklere koble teori og praksis, påpeker Daza.

 − Lærerutdannere som jobber tett sammen, er mer likeverdige

Jo mer praksisveilederne på skolene og foreleserne på universitetet samarbeidet, jo mer kunne studentene kombinere det de lærte i forelesningene på universitetet med det de lærte i praksisperiodene.

Alle som er involvert i opplæringen av lærerstudenter, både ved skolene og på universitetet, er lærerutdannere. De er dermed kolleger. 

Daza fremhever at å anerkjenne disse rollene og være fleksible for hvordan kunnskap krysser hverandre kan styrke samarbeidet. Det kan gi lærerstudentene relevante praksiserfaringer.

– Generelt kan vi si at lærerutdannere som jobber tett sammen, inkluderer ulike stemmer og ideer, påvirker hverandre positivt og deler mål. På den måten kan samarbeidet bli mer effektivt og bidra til god praksisopplæring, sier hun videre.

Studentene opplevde at de kunne snakke mer fritt

– En lærerstudent jeg snakket med, forklarte at praksisskolen satte av én time hver uke til veiledning. I løpet av denne tiden diskuterte praksiskoordinatoren og flere praksisveiledere på skolen et bestemt tema med lærerstudentene.

Temaene var relevante for deres opplevelser i klasserommet. Det var også i tråd med temaene som hadde vært dekket i seminarer og forelesninger ved universitetet. Det kunne for eksempel handle om elevmotivasjon eller klasseledelse.

Studentene fikk utvikle spørsmål og dele ideer på en åpen måte ute i praksis.

Dette gjorde dem mer komfortable i praksisperioden. De opplevde at de i større grad kunne snakke fritt og at de fikk bedre utbytte av praksis. 

– Disse samhandlingene var avgjørende for lærerstudentene, forteller Daza. De opplevde at de ble hørt og at de kunne reflektere over egen læringsprosess.

De kunne også tydelig se sammenhengen mellom undervisningen på universitetet og det de opplevde ute på skolene.

– På den måten opplevdes undervisningen som relevant, fremhever forskeren.

«Det tredje rommet» i lærerutdanningen

Daza bruker metaforen «det tredje rom» for å beskrive en ideell tilstand der alle involverte i lærerutdanningen samarbeider med hverandre på like vilkår.

– Det tredje rommet er et alternativ for å unngå ulike oppfatninger av hvilken kunnskap som er viktigst i lærerutdanningen, enten det er teoretisk eller praktisk kunnskap. Det kan fremme likeverdig deltakelse i lærerstudentenes praksisopplæring, sier forskeren.

Daza forsker på hva det er som kjennetegner hvordan partene møtes i dette «rommet».

Begrepet «det tredje rom» blir også i annen forskning brukt for å se på maktforskjeller.

Maktforskjeller er ofte til stede i lærerutdanningen, spesielt i skole- og universitetssamarbeidet.

– Selv om begrepet er abstrakt og utopisk, kan det være nyttig for å forstå disse relasjonene og i ønsket om å samarbeide på mer like vilkår, sier hun.

Bruker sin egen bakgrunn i forskningen

Daza har selv lærerutdanning fra Colombia og har jobbet som lærer i Norge:

– På en måte følte jeg meg som en del av et slags tredje rom. Jeg var litt utenfor og mellom to ulike verdener.

– Min identitet som lærer, er sammensatt. Ikke bare på grunn av kulturelle forskjeller, men også på grunn av erfaringene jeg har samlet gjennom årene som lærer og forsker. Selv om begrepet det tredje rom kan virke som et «buzzword», tror jeg på frigjøringspotensialet i konseptet, sier Daza.

– Det er viktig å nevne at det tredje rom også er et sted fylt med utfordringer. Ideen er ikke å strebe etter å oppnå denne «ideelle» tilstanden. Målet er hele tiden å arbeide for å engasjere seg i samarbeid der alle stemmer blir hørt, og der alternative stemmer og ulike ideer møtes, sier hun.

Alle som tilbyr lærerutdanning, har såkalte partnerskapsavtaler med skolene. De inkluderer retningslinjer for hvordan dette samarbeidet skal foregå. Universitetet i Oslo har rundt 130 partnerskoler som bidrar til praksisopplæringen av lærerstudentene.

– Disse retningslinjene og forventningene er ikke nødvendigvis klare når partene faktisk skal jobbe sammen. Selv når de er det, kan samarbeid på tvers av institusjoner vise seg utfordrende, sier Daza.

– Lærerutdannere på skoler og universiteter og lærerstudenter må alle være bevisste på sine egne roller og anerkjenne hverandres ekspertise, forteller hun.

− Partene må erkjenne at vi er sammen om å utdanne lærere

– Kunnskap fra praksis og teori er begge relevante for lærerstudentenes læringsutbytte. Derfor er rollene og bidragene fra lærerutdannere på skolene og på universitetet verdifulle, sier Daza.

Og fortsetter:

– Vi må erkjenne at vi er sammen om dette og vokser sammen. Samtidig er det tydelig i min forskning at det oppstår utfordringer underveis i samarbeidet om å utdanne nye lærere.

Forskeren understreker at i slike situasjoner må partene jobbe enda hardere. De må komme fram til avtaler som bidrar til at partene blir mer likeverdige.

– «Det tredje rom» beskriver en slags idealsituasjon der vi oppnår likhet, men det er ikke et podium vi kan innta og si «nå har vi lykkes!». Det handler om pågående og kontinuerlig arbeid der alle må bidra, fremhever forskeren.

Det har skjedd at studentene fikk høre i praksisperioden at det de lærer på studiet ikke er relevant for det de gjør i praksis. Det bidrar ikke til å integrere ulike former for kunnskap. Det demotiverer dessuten lærerstudentene.

Daza håper at forskningen kan styrke lærerutdanningen og øke forståelsen av hvordan balansere spenningene mellom teoretisk kunnskap på den ene siden og erfaringsbasert kunnskap fra praksisfeltet på den andre.

Referanse:

Viviana Daza: Emerging Third Spaces in Teacher Education. Examining collaboration among preservice teachers and school- and university-based teacher educators. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo, 2023. (Nettside på UiO om avhandlingen)

Om studien

  • Viviana Daza har vært med på lærerstudenters praksis, gjort intervjuer med lærerstudenter, lærerutdannere og veiledere på skolen i flere fag og på ulike skoler.
  • Temaet er hvordan praksisopplæringen kan bli bedre.
  • I tillegg har hun gjennomført en nettbasert spørreundersøkelse der lærerstudenter ved praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) svarte på spørsmål både før og etter de hadde vært i praksis. Daza har intervjuet studenter på Lektorprogrammet om digital vurdering av praksisperioden og studert hva denne formen for digitalt samarbeid kan bety for fremveksten av «det tredje rom» i lærerutdanningen.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER

Powered by Labrador CMS