Samme dag som geolog Hamidullah Waizy intervjuet flere fagfolk til Gruve- og oljedepartementet i Kabul, fikk han meldingen: Taliban har inntatt byen, og han må evakuere.

Neste morgen så han bevæpnede soldater i gatene.

Waizy, som er forsker ved Kabul Polytekniske Universitet, ble nylig utnevnt som leder for gruveleting ved departementet i Kabul.

Men nå sitter han hjemme i huset sitt uten å vite når – eller om – han kan gå tilbake på jobb.

Over hele Kabul har universiteter og offentlige kontorer stengt. Taliban har sagt at de ønsker at offentlige ansatte skal fortsette å jobbe, men det er ikke klart hvordan arbeidshverdagen vil se ut.

– Fremtiden er veldig usikker, sier Waizy i en nyhetssak i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Hva skjer nå med forskningen i Afghanistan?

Mye har skjedd på 20 år

Fra 2001 vokste antall studenter fra 8000 til 170 000 stykker i 2018. En fjerdedel av disse har vært kvinner.

Og selv om afghanske forskeres bidrag til internasjonale vitenskapelige tidsskrifter er ganske lite, har tallet på publiserte artikler vokst fra 71 i 2011 til 285 i 2019, ifølge UNESCOs rapport fra 2021.

På afghanske universiteter og forskningsinstitusjoner forskes det på alt fra kreft til geologi.

Nå frykter de at alt dette vil stoppe opp.

– Begrepet «brain drain» er dekkende, spesielt for yngre og kvinnelige forskere, sier Arne Strand ved Christian Michelsens Institutt (CMI) til forskning.no

Brain drain – eller hjerneflukt – skjer når et land mister de som er høyest utdannet og som har betydningsfulle stillinger i landet.

Risikerer å bli forfulgt

Strand mener afghanske forskere står overfor en vanskelig tid fremover, særlig de som forsker på det Taliban er imot.

– De som forsker på kontroversielle temaer som menneskerettighetsbrudd eller kvinners rettigheter, risikerer å bli forfulgt, forteller han.

Mange frykter også at det å undervise i for eksempel musikk, vil bli forbudt.

– I tillegg risikerer forskere som er tilknyttet institusjoner med vestlig støtte å bli personlig angrepet eller truet, sier Strand.

– Til slutt har du de som tilhører en etnisk minoritet, som for eksempel hazarene. De er sjiamuslimer og landets mest forfulgte etniske gruppe.

Er du alle disse tingene på en gang - altså både tilknyttet en institusjon med vestlig støtte, forsker på kontroversielle temaer og tilhører en etnisk minoritet – ja, da er du ille ute, ifølge Strand.

Blir tatt vare på av andre land

Den gode nyheten er at en god del av disse forskerne ble prioritert da de enkelte landene evakuerte folk fra Kabul.

– USA hentet ut totalt cirka 120 000 afghanere, og mange av dem ble sendt til andre land det er inngått avtaler med, forteller Strand.

Flere av disse var sannsynligvis forskere.

– Canada hadde både sivilsamfunnsaktivister og forskere blant de 20 000 som var lovet opphold, forteller Strand.

– Og i Norge har Utenriksdepartementet nå fått forslag til navn på forskere og aktivister for evaluering.

Det betyr at Norge må vurdere om de vil ta dem imot eller ikke.

– Chr. Michelsens Institutt har blitt kontaktet av Researchers at Risk (som er en organisasjon som støtter forskere i konfliktområder red.), som ber oss om å ta imot afghanske forskere, forteller Strand.

Har åpnet opp flere universiteter

Det finnes likevel de som ikke ble prioritert for evakuering og som nå frykter å leve i en Taliban-dominert stat.

– Det kan begrense mulighetene for å jobbe og forske, spesielt for kvinner, forteller Strand.

Den siste uken har imidlertid flere universiteter åpnet opp igjen, og mange studenter er på plass.

Nå er undervisningen segregert, noe som innebærer at klasserommene er skilt av med forheng mellom kvinner og menn.

Taliban aksepterer også at kvinner kan undervise, men at de bare underviser kvinner og jenter, ikke gutter eller menn, ifølge Strand.

– Dette skjer i alle fall i de områdene der det er en mer positiv holdning til utdanning av jenter, som Kabul, Herat og Mazar e Sharif, sier Strand.

Men mange kvinner er avventende til å komme tilbake til universiteter og arbeidsplasser.

– Mange er generelt skeptiske til om de skal stole på Talibans amnesti, og at det ikke kommer flere restriksjoner på kvinners jobber i det offentlige, sier han.

Vil de miste internasjonal støtte?

Det er nå usikkert om afghanske institusjoner vil fortsette å få internasjonal støtte. Mye av støtten ble nemlig fryst da Taliban inntok Kabul.

– Det gjelder både støtte til universiteter og forskning, men også generelt for lønninger til statsansatte, som lærere og helsepersonell, sier Strand.

Hvis forskere frykter at det verken blir lønninger eller støtte til universitetene, i tillegg til at den humanitære situasjonen blir enda verre, vil mange flere prøver å komme seg ut av landet.

– Både Afghanistan og det internasjonale samfunnet taper stort på at forskning i og på Afghanistan stopper opp, sier Strand.

– Hvordan kan norske forskningsmiljøer hjelpe afghanske forskere?

– Vi forskere og institusjoner kan opprettholde kontakt og samarbeide med de som blir værende, eventuelt trekke inn dem som er kommet hit – dersom det er finansiering tilgjengelig, sier Strand.