Hva har antall hull i tennene på syvåringer, omfang av overvekt, kvaliteten på barns skolevei, utgifter til forskning og tilfredshet med egen bolig til felles?

Svaret er at de alle er foreslåtte indikatorer for bærekraftig utvikling. Og det stopper ikke her: listen over foreslåtte bærekraftindikatorer i inn- og utland er lang som et vondt år.

Listen omfatter alt vi vil ha mer av (eventuelt mindre av) i samfunnet. Og da blir bærekraftig utvikling en ønskeliste som omfatter alt – og dermed ingenting. 

Dette kan ikke fortsette: det er på tide å gå tilbake til Brundtlandrapporten.

Aldri vært enighet om begrepet

Trenger vi i det hele tatt begrepet bærekraftig utvikling?

Ja, mener FN, Verdensbanken, G20-landene, EU og den norske regjeringen, både for oss selv og våre etterkommere. Men da må vi bli enige om hva det betyr, og det er slett ikke lett.

Det har egentlig aldri vært lett. Allerede da begrepet ble lansert i 1987 i FN-rapporten Vår felles fremtid - den vi i Norge liker å kalle Brundtlandrapporten, siden Gro Harlem Brundtland ledet arbeidet - var det uenighet om hva begrepet betød.

Ikke så rart heller når mange land – fattige og rike - skal bli enige om noe viktig. Den engelske professoren John Whitelegg har oppsummert det slik: «et begrep som John Major, George Bush og Fidel Castro kan bli enige om kan vel ikke bety noe som helst, kan det?»

Whitelegg er definitivt inne på noe. Likevel er det viktig å gi begrepet innhold. Da må vi skille mellom bærekraftutfordringer som er henholdsvis «avgjørende», «viktig» og «ønskelig». Og vi må starte med det som er avgjørende: de utfordringer som må møtes dersom vi skal kunne kalle utviklingen bærekraftig. Så får vi ta det viktige og det vi ønsker oss etter hvert.

Hva er avgjørende, viktig og ønskelig?

Heldigvis er det ganske stor enighet om hva som er de avgjørende utfordringene i Brundtlandrapporten: sikre langsiktig økologisk bærekraft, dekke det grunnleggende behovet for alle verdens innbyggere, jobbe for rettferdighet mellom de som lever i dag og bidra til rettferdighet for fremtidige generasjoner.

Javel, dette var da vel greit nok. Ikke vanskelig å være enig i dette. Men hva så? Nå kommer vi til den virkelig vanskelige øvelsen. Den som er enda vanskeligere enn å skille mellom det avgjørende, det viktige og det ønskelige.

Hvordan skal vi måle de avgjørende utfordringene? Hvor skal vi sette grensene? Her kommer et forslag.

Halvering av energibruken

Det viktigste målet på å sikre økologisk bærekraft er energi. Hva slags type energi vi bruker, hva vi bruker den til og ikke minst hvor mye vi bruker er helt avgjørende for målet om en langsiktig økologisk bærekraft.

Energiproduksjon bruker store arealer med negative virkninger for natur og biologisk mangfold. Flytting av energi skaper oljesøl og monstermaster. Energibruk forårsaker helseskadelig forurensning og bekymringsfull klimaendring. Ok, energibruk dekker ikke alt, men det er ikke langt unna.

Hvor mye energi skal vi bruke? Brundtlandrapporten så ingen annen utvei enn en halvering av energiforbruk per innbygger i rike land. I begeistringen etter Brundtlandrapporten la Norge frem en Stortingsmelding der nettopp størrelsen på energiforbruket ble problematisert.

At denne ambisjonen nå ser ut til å være forlatt, kom tydelig frem da Dagens Næringsliv for en tid tilbake prøvde å finne meldingen. Etter mye strev fant de noen gjenglemte eksemplarer i nedstøvede kasser i kjelleren på Miljøverndepartementet!

Mer enn middels menneskelig utvikling

Målet om å halvere energibruken har imidlertid nylig fått en renessanse gjennom Det internasjonale klimapanelets (IPCC) utakknemlige arbeid med å begrense global oppvarming.

Det viktigste målet på å dekke grunnleggende behov er brutto nasjonalprodukt (BNP). Et land med høyt BNP kan tilby sine innbyggere nok mat, rent vann, sykehus og tak over hodet.

Ok, penger er ikke alt. Studier viser at en blir ikke lykkeligere av mer penger. Men økt lykke er i denne sammenheng viktig og ønskelig, ikke avgjørende.

Hvor høyt må et lands BNP være? Vi mener at alle land må overstige det FNs utviklingsprogram kaller middels menneskelig utvikling.

Omregnet i kroner betyr det et BNP på 5000 dollar per innbygger (justert for kjøpekraft). I dag troner Norge blant de øverste på listen med BNP på rundt 55 000 dollar, mens Kongo for tiden innehar den bedrøvelige sisteplassen med under 400 dollar.

Målet på rettferdighet

Et godt mål på rettferdighet mellom fattig og rik er Gini-koeffisienten, oppkalt etter den italienske statistikeren Corrado Gini. Koeffisienten angis som en tallverdi fra 0 til 1, hvor 0 indikerer at alle innbyggerne har akkurat like stor inntekt eller formue, mens tallverdien 1 indikerer at én person eier all inntekt eller formue.

Finnes det en rettferdig verdi for Gini-koeffisienten? FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT) har satt 0,4 som et internasjonalt varslingsnivå. Det bør være et mål å strekke seg etter.

I dag finner vi størst ulikheter i enkelte afrikanske land (Namibia har 0,74) mens de skandinaviske landene har de laveste verdiene (Norge har 0,26).

Rettferdighet overfor fremtidige generasjoner er vanskelig. Hva vet vi om deres behov? Vi vet imidlertid at langsiktig økologisk bærekraft vil være en avgjørende forutsetning for at de skal få dekket sine behov – hva de nå enn måtte være. Og da er energibruk igjen nøkkelen.

Bærekraftig utvikling på alvor

Skal vi tenke langt frem må vi tenke på varige energikilder, altså andre kilder enn olje, kull og gass. Vi mener derfor at andelen fornybar energi i samfunnet er et viktig mål på rettferdighet overfor fremtidige generasjoner.

Hvor mye fornybar energi? Etter hvert kun fornybar energi, men som et kortsiktig mål kan vi bruke 27 prosent innen 2035. Det er andelen som IPCC mener må til for å begrense den globale temperaturstigningen til to grader.

Halvere energiforbruket per innbygger i rike land, øke BNP til over 5000 dollar per innbygger for alle land, redusere Gini-koeffisienten til under 0,4 og øke andelen fornybar energi til over 27 prosent,

Da snakker vi for alvor om bærekraftig utvikling. Inntil disse målene er nådd, må vi gjerne pusse tennene og slanke oss. Men ikke kall det bærekraftig utvikling.