Situasjonen er like begredelig for de fleste musikkutdanningene innen rytmisk musikk. Det finnes omtrent ikke kvinner som tar høyere utdanning innenfor de mannsdominerte instrumenttypene gitar, bass eller trommer.

Både søkere og ansatte er menn

Ved Universitetet i Oslo i 2018 var det ingen kvinnelige søkere på bass og gitar, mens én kvinne ønsket å ta utdanning som trommeslager. Ved NTNU var det heller ingen kvinner som søkte på bass og gitar i år. Også her var det én kvinnelig søker på trommer. Universitetet i Stavanger hadde ingen søkere på bass, men én kvinnelig søker på både gitar og trommer. Ved Universitet i Agder var det én kvinne som søkte på gitar, to kvinner søkte på trommer og 3 kvinner søkte på bass. Norges musikkhøgskole har ikke tid til å finne fram opptakstallene, men etter det UA kjenner til er tendensen likedan der.

De få søkerne blir igjen enda færre faktiske studenter etter å ha vært gjennom opptaksprøver og konkurrert med et overveldende antall mannlige søkere.

- Vi holder på med å utarbeide ei verktøykasse på nettet, der alle musikkinstitusjonene kan få ideer til tiltak som kan bedre kjønnsbalansen på dette feltet. Innholdet i den ble formet under vår store konferanse i forrige uke, sier Hilde Norbakken.

Konferansen Norbakken nevner, er Genus 2019, som ble arrangert i Kristansand. Den tok for seg nettopp kjønnsbalansen innenfor høyere musikkutdanning. Arrangører i tillegg til UiA, var Det Jyske Musikkonservatorium i Århus og Musikhögskolan i Malmø. Det kom deltakere fra hele landet - og også fra Sverige, Danmark og Estland. Også der er kvinneandelen den samme som i Norge.

Instrumentlærerne er menn

De siste årene har Hilde Norbakken jobbet som lærer i vokal og låtskriving ved Institutt for rytmisk musikk i Kristiansand. Hun har også bakgrunn som utøver, og har samarbeidet med mange artister, både som solist, korist og pianist. Hun er også studieprogramleder og har i tillegg hatt et spesielt ansvar på instituttet for å rekruttere flere kvinner til professorstillinger.

- Problemet hos oss er at vi ikke har så mange kvinnelige ansatte heller. Fram til for tre år siden var jeg den eneste kvinnen på instituttet, og jeg er vokallærer. Det er veldig stereotypisk - alle instrumentlærerne er menn, mens kvinnene jobber innenfor vokal og låtskriverfeltet.

Det er lett å tenke å at løpet er kjørt når kvinner skal søke seg til høyere utdanning. At det er den dagen de møter opp på kulturskolen eller i korpset at valget av instrument skjer.

- Vi kan ikke bare skyve ansvaret over på andre. Det er vi som utdanner dem som skal jobbe i kulturskolen og dem som skal ut å spille profesjonelt. Vi kan gjøre dem som er ute i felten mer bevisste på kjønnsbalanse, slår Norbakken fast.

• Les også i Universitetsavisa: Tre musikkelskere røper hvem som er deres favorittgitarister blant kvinnene

- Ikke noen «ditching»

Ved Institutt for rytmisk musikk ved UiA har de prøvd å jobbe med opptaksprøvene. Det skal ikke være slik at de få kvinnelige søkerne, på for eksempel bass, bare møter menn i kommisjonene. De har sørget for at også kvinner er representert. Norbakken peker også på at det går an å passe på at det er kjønnsbalanse i bruken av bildemateriale og hvordan man sprer informasjon om studiet. Samme tenkning bør også gjelde for fagplanene, hva slags referanselister man bruker i fag og hvilke låter man spiller. Her tror hun alle institusjoner har en jobb de kan gjøre.

- Spesielt de kvinnene som vil spille komp-instrument må føle seg likestilte. Det skal ikke være noen «ditching» fordi de er kvinne. Det er viktig. Det kan være heftig å være jente i et så mannsdominert miljø, konstaterer hun.

• Les også i Universitetsavisa: Savnet norske begreper - laget ordbok i matematikk

Musikeren Ellen Andrea Wang er en av mange som reagerer på hvor dårlig kjønnsbalansen er:

«Det finnes ikke én fast ansatt kvinnelig instrumentlærer i jazz/improvisasjon på bachelor/masternivå i Norge», skrev hun på Facebook i november i fjor.

- Vi må jobbe med å ansette flere kvinner på utdanningsinstitusjonen, men det er ikke bare å ansette noen heller. Det må være ei fast stilling som er ledig. Og veldig mange av kvinnene som spiller, ønsker nettopp å spille, de vil ikke undervise, svarer Norbakken.

UA har vært i kontakt med en etablert kvinnelig musiker innenfor en av disse instrumenttypene. Hun gir klar beskjed om at hun er lei av at journalister skal få henne til å fortelle hvordan det er å være kvinnelig musiker. Norbakken forstår reaksjonen:

- Det er kult at de engasjerer seg og er tydelige rollemodeller. Men vi kan ikke legge ansvaret over på dem. De må få spille, og så må vi som kan påvirke utdannings- og samfunnsstrukturen, ta jobben med å bedre kjønnsbalansen, sier universitetslektor Norbakken til Universitetsavisa.

- Mange forbilder

Ved NTNU har instituttleder Michael Francis Duch engasjert seg i denne problematikken. Han jobber ved Institutt for musikk og spiller kontrabass.

- Som mannlig instrumentalist føler jeg et ansvar for å snakke om dette. Det må ikke være slik at det er de kvinnene som ikke blir hørt og som ikke får jobb, som snakker om dette, sier han.

Selv mener han at det ikke er mangel på forbilder. Ett slikt forbilde for ham er den franske kontrabassisten Joëlle Léandre.

- Hun er i sekstiårene og spilte kontrabass da nesten ingen kvinner gjorde det. Hun tok kampen for mange. Jeg husker jeg reflekterte over at det ikke holdt at hun var like god som mennene, hun måtte være enda bedre for å bevise at hun dugde, sier han til Universitetsavisa.

Fløyte framfor el-gitar

Instituttet har tatt noen grep, forteller Duch. På Jazzlinja har de tatt opp prosentvis flere kvinnelige søkere enn det som har vært søkertallet.

- Men når vi sitter på prøvespillinga og det kommer 18 menn på gitar og ingen damer, da er det vanskelig å gjøre noe med det der og da. Det er åpenbart at vi må begynne mye tidligere, men det fratar ikke oss et ansvar, sier han.

Mytene må bort, mener Duch. Det må ikke være slik at jenter får beskjed om at de heller bør spille fløyte når de er på nippet til å velge el-gitar. Det må ikke være noe som heter gutteinstrumenter, og at jenter som spiller disse oppfattes som guttejenter.

• Les også i Universitetsavisa: Kvinner starter senere med vitenskapelig produksjon

Veldig få jenter velger å spille enkelte instrumenttyper, enda færre går videre med det og da blir det enda vanskeligere å få kvinner til å undervise på bass, gitar eller trommer. Duch utelukker ikke at kvotering kan være en måte å få en jevnere kjønnsbalanse på.

- Det er de små tingene i hverdagen som teller. At man tenker balanse når man booker festivalprogram, spiller musikk av ulike komponister og tenker på hvilke musikkeksempler man bruker i undervisninga.

Duch mener målet må være å komme dithen at det blir helt uinteressant om det er en mann eller kvinne som spiller en instrumenttype. Det er også dårlig kjønnsbalanse den andre veien. Over 90 prosent av dem som utdanner seg til sangere, er kvinner, påpeker han.

- I dag er det veldig positivt å se utøvere som bassist Ellen Andrea Wang og gitarist Hedvig Mollestad Thomassen. De spiller de instrumentene de gjør i ulike settinger. I mindre grad enn før tenker folk at hun var bra til å spille til å være jente. Det går framover, men de tallene vi har foran oss sier sitt, slår Michael Francis Duch fast.

Tilbake til Universitetet i Agder som har de beste kvinnelige søkertallene av de utdanningsinstitusjonene UA har tall fra. Én kvinne søkte på gitar, to kvinner søkte på trommer og 3 kvinner søkte på bass. Hvordan gikk det med dem? I disse dager får de vite om de får studieplass eller ikke.

Denne saken ble først publisert i Universitetsavisa.