Hensikten med denne artikkelen er å drøfte den samfunnsmessige gevinsten som er oppnådd i jordbruket i vårt land ved å utnytte de stordriftsfordelene som ny teknikk har ført til.

Jeg ønsker å anslå den gevinsten samfunnet fikk i år 2010, sammenlignet med det samfunnet hadde fått dersom det blir antatt at bruksstruktur og teknikk hadde vært uendret siden 1960.

Stordrift

Med stordriftsfordeler synker gjennomsnittskostnaden per produktenhet når produksjonsmengden øker. Med et gitt gårdsbruk oppstår stordriftsfordeler ved at det er ett kostnadsledd (faste kostnader) på et gårdsbruk som er uavhengig av hvor mye som produseres.

Dette kostnadsleddet omfatter maskiner, bygninger og annet utstyr. Når produksjonen øker, blir det flere produktenheter å fordele kostnadsleddet på, og gjennomsnittskostnadene per produktenhet synker når den produserte mengden øker.

Faste kostnader oppstår når maskinene erstatter manuelt arbeid. Med økonomisk vekst øker lønningene i samfunnet og arbeidskraften blir dyrere. 

Dyr arbeidskraft gjør at det blir enda mer lønnsomt å ta i bruk nye maskiner og annet utstyr som reduserer arbeidsforbruket. Når kapasiteten er utnyttet må det foretas nye investeringer. Den optimale samfunnsmessige tilpassingen er når gjennomsnittskostnadene er minimum.

I andre land kjenner vi til at det kan oppstå stordriftsulemper. Stordriftsulemper kan blant annet skyldes økte transportkostnader for gjødsel, fôr og annet. I vårt land har vi små gårdsbruk, og det er ikke oppservert stordriftsulemper.

Ny teknikk med stordriftsfordeler fører til lavere kostnader per produsert enhet og økt lønnsomhet for de bøndene som tar i bruk den nye teknikken, men med tiden er det konsumentene og/eller skattebetalerne som nytter godt av lavere kostnader som fører til billigere jordbruksprodukter.

Jeg er interessert i den samlede samfunnsmessige gevinsten uten å se nærmere på hvordan gevinsten fordeles mellom gårdbrukerne, konsumenter og skattebetalere.

Ny teknikk

I årene etter den andre verdenskrig har vi hatt teknisk utvikling og økonomisk vekst, arbeidskraft er overført fra primærnæringene: jordbruk, skogbruk og fiske til industri og servisenæringene. For å kunne utnytte ny teknikk og stordriftsfordelene som teknikken har ført til har det vært en strukturendring fra mange små driftsenheter til færre større driftsenheter. Produsert mengde i jordbruket har økt, innsats av både arbeidskraft og kapital per produsert enhet er blitt mindre.

Den største gevinsten oppnås ved at det brukes mindre arbeidskraft i jordbruket, selv om mengden med jordbruksprodukter som produseres i landet har økt.

I jordbrukspolitikken har man hatt flere mål. Særlig har virkemidlene for å nå distriktsmålet om å styrke sysselsettingen i fraflyttingsområdene ført til høgre kostnader enn det som er nødvendig for å produsere de jordbruksproduktene en ønsker. Hensynet til å styrke sysselsettingen i distriktene har ført til at det har blitt dyrt å produsere jordbruksprodukter i vårt land.

Stordriftsfordeler og de geografiske områdenes komparative fortrinn er blitt dårligere utnyttet enn det de kunne ha vært.

Endret struktur

Jeg har brukt data fra totalregnskapet i jordbruket (Budsjettnemnda for jordbruket), for å finne den gevinsten som samfunnet har oppnådd i en periode på 50 år fra 1960 til 2010. Eiendomsstrukturen har endret seg lite i denne perioden, men det har skjedd en endring i driftsstrukturen for å utnytte stordriftsfordelene.

Over 40 prosent av jordbruksarealene er leiejord. De små driftsenhetene er lagt ned og arealene er leid ut. Gjennomsnittlig jordbruksareal per driftsenhet har økt. Antall driftsenheter er redusert i perioden fra 196 000 bruk til 46 624.

I 1960 var gjennomsnittsbruket, 70 dekar, fra 1960 til 2010 var den økt med 145 dekar til 215 dekar. Dette har foregått samtidig med at antall årsverk per driftsenhet har gått ned fra 1.3 årsverk i 1960 til 1,1 årsverk i 2010.

Fra 1960 til 2010 er den totale jordbruksproduksjonen økt med litt over 90 prosent. Større driftsenheter har utnyttet maskiner og teknisk utstyr bedre, kapitalkostnadene per produsert enhet er blitt mindre.

I 1960 var det 254 900 årsverk i jordbruket, i 2010 var antall redusert til 51 400 årsverk, en reduksjon på 203 500 årsverk.  

Gevinst på 77 milliarder

Ut fra disse forutsetningene synes det rimelig å anta at gevinsten ved å utnytte de stordriftsfordelene som ny teknikk har skapt, har en oppnådd å øke verdiskapningene i samfunnet med en verdi som er tilnærmet lik det den frigitte arbeidskrafta fra jordbruket har skapt i andre næringer.

Arbeidskraft som er frigitt fra jordbruket i perioden 1960 til 2010, antar jeg er brukt i industri og /eller servicenæringer. Det kan være rimelig å anta at frigjort arbeidskraft i jordbruket har skapt en verdi som er lik lønnsinntekten i industrien i 2010. I dette året var gjennomsnittlig industrilønn 378 000 kroner per årsverk.

Ved å utnytte ny teknikk og tilpasse driftsstrukturen over en 50 års periode fra 1960 til 2010, har en ut fra disse forutsetningene oppnådd en samfunnsmessig gevinst i år 2010 lik 77 milliarder kroner (378 000 kr x 203 500 årsverk).