I en artikkel publisert på forskning.no den 24/9 kommenterer Professor Jon Martin Sundet (JMS) og førsteamanuensis Harald Engvik (HE) et forskningsarbeid utført av Jason Shogren ved Universitetet i Wyoming og meg selv.

Det er alltid hyggelig når andre forskere engasjererer seg i ens egen forskning. I dette tilfellet er det også viktig at forskere fra flere disipliner kommenterer et arbeid som i sin natur er tverrfaglig, men som er utført av økonomer.

Når en forsker fra et fagfelt benytter seg av resultater fra et annet fagfelt så er potensialet for misforståelser betydelig. Jeg er derfor glad for at JMS og HE har tatt seg tid til å kommentere dette arbeidet. JMS og HE er begge ganske kritiske til arbeidets innhold og konklusjoner. Etter å ha lest kritikken mener jeg selv at ganske mye av kritikken kan tilbakevises og at arbeidets konklusjoner derfor ikke kan avvises på grunnlag av denne kritikken.

I det følgende tillater jeg meg å diskutere de momenter som JMS og HE viser til. For at det skal være minst mulig rom for misforståelser vil jeg sitere kritikken slik den fremstår i forskning.no. Sitater er kursivert.

Nævdal sier at blåøydhet er mer utbredt i Nord-Europa, at blåøyde er mer sky enn brunøyde, og at sky og tilbakeholdne mennesker er mer tilbøyelige til å bruke flatfyll som strategi enn mer utadvendte mennesker.

I Nævdals bakgrunnsartikkel fra Princeton bruker han dette i en matematisk modell for å vise at en mindre del av en befolkning kan påvirke drikkemønsteret til hele befolkningen når den kommer opp i et visst antall.

Jeg vil påpeke at det jeg faktisk skriver er at sky og tilbakeholdne mennesker har en tendens til å bruke alkohol som et virkemiddel for å handskes med sosiale situasjoner. Dersom det er mange nok sky individer i en populasjon så kan dette en starte en dynamisk prosess slik at alle individer i en populasjon drikker overstadig mye i sosiale situasjoner.

- Korrelasjonen mellom øyenfarge og temperament er et svakt punkt i undersøkelsen. Sammenhengen er svak, og den gjelder bare barn. Det er jo ikke barn som står for flatfylla, sier førsteamanuensis Harald Engvik.

- Men selv Kagan trekker ikke disse undersøkelsene opp i voksen alder, han slutter i tidlige ungdomsår. Dessuten er sammenhengene hos Kagan svært svake, og det er bare ved å konsentrere seg om ekstremgrupper han får sammenheng i det hele tatt, fortsetter Engvik.

At Kagan bare finner dette hos barn er rett og slett feil. I en artikkel publisert i Science i 2003 der Kagan er medforfatter påvises det at de individene som var sky som barn i en undersøkelse hadde en større sannsynlighet for å være sky som voksne, Schwartz et al (2003).

Eller for å være helt presis, de hadde større sannsynlighet for å ha neurokjemiske symptomer associert med skyhet enn individer som ikke ble karakterisert som sky i barndommen. Det er heller ikke sant at sammenhengen mellom blåøydhet og skyhet bare har blitt identifisert i ekstremgrupper, i.e. grupper der barna er valgt ut fordi de er sky.

Rosenberg og Kagan (1987), Rosenberg og Kagan (1989), Reznick et al (1989) og Coplan et al (1997) finner alle sammenheger mellom skyhet og øyepigmentering i grupper av barn som er tilfeldig utvalgt. At de fleste studiene der denne sammenhengen er funnet er studier på ekstremgrupper, skyldes at de fleste studiene er gjort på nettopp slike grupper og ikke at resultatene ikke har blitt replisert i grupper med tilfeldig utvalg.

I lys av dette synes jeg at HEs uttalelser ikke gir et riktig bilde av forskningen på området. Videre mener jeg det den betydelig mengden med forskning som er gjort på dette området gjør at sammenhengen mellom skyhet og blåøydhet er sannsynliggjort.

- Når det bare gjelder barn, er det ikke mye å snakke om. Vi vet at det skjer store endringer i temperament gjennom puberteten. Nævdal viser ingen sammenheng mellom skyhet hos barn og skyhet hos voksne, og han har ingen undersøkelse som hevder at voksne med blå øyne er mer sky enn voksne med brune øyne, sier Engvik.

Her reiser HE et interessant poeng. Selv om sammenhengen mellom skyhet i barndommen og som voksen er identifisert i arbeidet nevnt ovenfor, så er det ikke sikkert at fordelingen av sky individer mellom blåøyde og andre er den samme blant barn og voksne. Dette vil imidlertid bety at andelen sky individer blant blåøyde reduseres relativt til andelen sky individer blant andre grupper når barna blir voksne. Dette kan være tilfelle, men jeg kan ikke se noe som kunne forklare en slik utvikling. Jeg har derfor sett bort fra denne muligheten i forskningsarbeidet.

- Dessuten er det noen ubegripelige kjønnsforskjeller, sier professor Jon Martin Sundet. - Utslagene finnes bare hos gutter, men ikke hos jenter. Et slikt funn må jo undersøkes nærmere.

Kjønn er en dimensjon som jeg ikke har trukket inn i arbeidet. At korrelasjonen mellom skyhet og blåøydhet er mye sterkere hos gutter enn hos jenter er et viktig moment i seg selv og JMS har helt rett i at dette kan undersøkes nærmere. Det er derimot ikke klart at dette skulle påvirke konklusjonene i arbeidet. Dersom vi innførte flere kategorier i modellen, f.eks. kvinner, sky menn og ikke sky menn så ville alle resultatene fra modellen være kvalitativt eqvivalente. Det er imidlertid et poeng at dynamikken som forklarer dannelsen av sosiale normer kan være forskjellige hos gutter og jenter. Dette er en komplikasjon som jeg i analysen så bort fra, først og fremst fordi jeg mener at forskjeller i sosial normdannelse på tvers av kjønnene er av mindre betydning i forhold til problematikken.

- Vi vet også for lite om utvalget. Vi vet for lite om eventuelle forskjeller i nasjonalitet og kultur. Man kan risikere å finne at blåøyde drikker mer, om det blant de brunøyde i utvalget for eksempel finnes mange muslimer med et religiøst forbud mot alkohol.

Jeg vil presisere at modellen predikerer at i en sosial gruppe så vil både blåøyde og andre på sikt drikke like mye i sosiale situasjoner. Jeg må ærlig talt si at dette er en merkelig innvending. De fleste er kjent med at blant hvite kristne i Europa så er det markerte regionale forskjeller i drikkemønstre. Uansett så fremgår det klart fra studier som er gjort at forskjellene i drikkemønstre holder selv om en ser bort fra individer som overhodet ikke drikker alkohol. Forskjellene blir faktisk klarere.

- For å se om dette holder, man skal jo aldri si aldri, så må man undersøke blåøyde og brunøyde i et miljø hvor begge parter har bodd i mange generasjoner, og hvor det ikke er systematiske forskjeller i kultur og annen bakgrunn, sier Sundet.

Dette hadde helt klart vært ønskelig, men det er en del vanskeligheter forbundet med en slik fremgangsmåte. Det muligens største problemet er at en sosial gruppe der det er mye fyll ofte vil prøve å danne motnormer.

Avholdsbevegelser blir sterke der fyll er et sosialt problem. Dette er et interessant tema for forskning i seg selv og er noe som ikke er berørt i det diskuterte arbeidet. Det kan forøvrig legges til at det faktisk finnes en slik studie. Bassett og Dabbs Jr (2001) har en sammenliknet alkohol historien til lysøyde og mørkøyde individer og fant at lysøyde hadde et signifikant høyere alkoholkonsum en mørkøyde.

I denne studien, basert på studier av fengselsfanger i USA, er det imidlertid en mengde forhold som ikke er korrigert for. Denne studiens verdi er derfor begrenset i relasjon til problemstillingen som her diskuteres. Forskerne bak denne artikkelen nevner imidlertid Kagans arbeider som en mulig forklaring på de observerte forskjeller.

- Det kunne jo ha vært interessant å se om det var noen økt tendens til flatfyll hos blåøyde italienere i Sør-Tirol eller på Sicilia. Eller hos de blåøyde berberne, som vi vet har en kulturell motstand mot bruk av alkohol.

- Dessuten er jo samer, eskimoer og indianere brunøyde, og det er kulturer hvor alkohol har skapt store problemer, sier Engvik.

Her er det en ting som vi muligens burde spesifisert klarere. Alle studier av sammenhengen mellom skyhet og øyenfarge har det til felles at de baserer seg på studier av individer av det som i USA kalles “Caucasian.”

Grovt sett svarer dette til mennesker av europeeisk avstamning, selv om deler av Nord Afrika og Sør Vest Asia også hører med. Korrelasjonen mellom skyhet og øyenfarge gjelder bare for denne gruppen. Hva som driver alkoholkonsumet hos eskimoer og indianere vet jeg ingenting om.

Om samer i det hele tatt faller inn under denne kategorien har jeg heller ingen formening om. Det som imidlertid kan sies er at gyldigheten til modellen krever at i populasjoner med mange sky individer bør en finne at overdreven drikking i sosiale situasjoner er et markant fenomen.

Dette har jeg ikke studert nærmere på noen formell måte. Det kan imidlertid bemerkes at blant øst asiater som også er en gruppe der skyhet (Kagan igjen) er meget vanlig, finnes en rekke land der overdreven drikking i sosiale situasjoner også er veletablert.

Som en anekdote kan jeg hellers nevne at litt av det som sporet meg til å drive med denne forskningen var en observasjon jeg gjorde på reise i Italia. Drikkekulturen i tyskspråklige Bolzano i nord Italia syntes fundamentalt annerledes fra drikkekulturen lenger sør.

- Man kunne ha undersøkt på britiske øyer, om det er slik at de blåøyde bedriver mer flatfyll hvis bakgrunnsfaktorer ble holdt konstante, sier Sundet.

Modellen predikerer at dersom det er nok blåøyde/sky individer så vil drikkemønsteret spre seg til alle individer i en populasjon. Det er imidlertid et faktum at overdreven drikking i sosiale situasjoner er relativt vanlig i Storbrittania sammenliknet med land som Italia. I lys av vår modell tyder dette på at frekvensen av blå-øyde i Storbrittania er stor nok til å medføre at dette er normen også der.

- Antagelsen om at det er de sky som drikker mest står direkte i strid med annen forskning, sier Engvik. - For eksempel finner Paunonen at det tvert imot er de impulsive, risikosøkende og utadvendte som drikker mest. - Paunonen undersøkte drikkemønsteret i Canada, England, Tyskland og Finland. I alle disse landene fikk han samme resultat - det var de utadvendte som drakk mest.

Her blander HE kortene en smule. For det første så handler artikkelen vår ikke om generelt alkoholkonsum, men om alkoholkonsum i sosiale situasjoner. Om jeg forstår Paunonen rett så analyserer Paunonen generelt alkoholforbruk.

Dette bestemmes av en lang rekke faktorer, noen av dem genetiske. Det kan legges til at de genetiske faktorene som ligger til grunn for alkoholisme virker gjennom andre mekanismer enn noradrenalin. At sky mennesker i sum drikker mindre kan skyldes noe så enkelt som at de drikker sjeldnere.

En slik forklaring stemmer forsåvidt godt med de observerte variasjonene i Europeisk drikkekultur. En italiener konsumerer i snitt betydelig mer alkohol enn en nordmann totalt sett, selv om nordmannen drikker betydelig mer når han er på fest. At sky individer bruker alkohol som selvmedisinering i sosiale situasjoner er så godt dokumentert at det vil være oppsiktsvekkende om HE kan vise til resultater som indikerer det motsatte.

- I en matematisk modell som den Nævdal bruker, der må man ha solide data om det skal gi noen mening, sier Sundet. Det har man ikke her.

Jeg tror JMS kanskje ikke helt har forstått hvordan matematiske modeller virker. Et viktig kriterium for vurdering av matematiske modeller er at de er robuste. D.v.s. at modellene gir kvalitativt eqvivalente resultater uavhengig av data. Modellen i vårt arbeid er robust. Uavhengig av funksjonsformer og tallstørrelser kan en påpeke eksistensen av en terkseleffekt slik at dersom andelen sky individer i en populasjon overstiger denne terskelen så vil flatfyll eksplodere som sosialt fenomen.

- I modellen sier han jo ikke mer, enn at under visse forutsetninger, så KAN dette skje, sier Engvik. Og det er jo greit. Men kan skje, er ikke det samme som at noe skjer. Og langt verre er det altså med forutsetningene. De er ikke godt nok underbygd.

Modellen predikerer at under visse forutsetninger så VIL dette skje. Det som er spørsmålet er om forutsetningene er gode nok eller mange nok. Det er alltid en risiko for at viktige sammenhenger er utelatt. Dynamikken som oppstår dersom vi ser på gutter og jenter som distinkte grupper kan muligens være et eksempel på det. Jeg håper at jeg her vil ha overbevist om at de forutsetningene som er med ikke er så svake som HE og JMS vil ha det til. Dersom HE og JMS har forslag til forutsetninger som mangler er de velkomne til å komme med innspill.

- Det Kagan sier, uavhengig av om man tar det for god fisk eller ei, er vel egentlig at blåøydhet her bare er en markør, sier Sundet. Det er en statistisk korrelasjon, men ingen kausalsammenheng. - Ja, det henger på noradrenalinproduksjonen, sier Engvik. Noradrenalin, eller norepinephrine som det kalles på engelsk, er et hormon som også fungerer som et signalstoff i hjernen. Kagan mener å finne en sammenheng mellom et aktivt noradrenalinsystem og fysiske karakteristikker som blåøydhet. - Og da er det vel dette systemet som eventuelt skulle forårsake skyhet, og ikke blå øyne. Her er skyheten koblet til blåøydhet, men uten at det vises noen kausalsammenheng sier Engvik.

For det første så presenterer Kagan (og andre) faktisk flere mulige forklaringer på at det finnes en kausalsammenheng. Én slik sammenheng er diskutert i artikkelen. For det andre så er dette egentlig irrelevant. Dersom en slik korrelasjon finnes så betyr det, ceteris paribus, at andelen sky individer i nord Europa er større enn lenger sør. Det er dette som driver resultatene.

- Og se på den siste setningen i innledningen av artikkelen fra Princeton, sier Engvik: Implications for the current effort to harmonize alcohol policy across the European Union are explored. - Den er jo hårreisende - og blåøyd! sier Engvik. - Undersøkelsen er interessant nok, den, sier Sundet. - Men den viser behovet for ytterligere undersøkelser, datagrunnlaget er for tynt. Og det gjør jo den setningen helt hårreisende. Dette er ikke solid nok til å være grunnlag for noen alkoholpolitikk.

Alt setningen sier er at modellens politikkimplikasjoner drøftes senere i artikkelen. Dette burde være relativt uskyldig. Et annet spørsmål er om man skal ta disse implikasjonene alvorlig når en formulerer faktisk politikk. Når det gjelder forutsetningene håper jeg at diskusjonen ovenfor vil overbevise HE, JMS og leserne at forutsetningene faktisk er forsvarbare på grunnlag av publiserte forskningsresultater. Gitt dette er artikkelens resultater er såpass klare at det er vankelig å se at det ikke burde ha betydning for formulering av alkoholpolitikken og at EUs harmoniseringspolitikk kan ha negative konsekvenser.

La meg til slutt få legge til forutsetningene for denne studien er at den egentlig bygger på forhold som for de fleste oppfattes som ganske selvsagte. Alle vet at nord-europeere er mer sky og reserverte i sosiale situasjoner enn syd-europeere.

At sosialt reserverte/sky mennesker drikker seg til mot i sosiale situasjoner er også noe alle vet. Forskjellene i drikkemønster er også opplagte for de fleste. Det studien vår gjør er å bruke en matematisk modell av en type som er helt standard i sosialøkonomisk teori vise at disse tingene kan henge sammen.

Slik sett er egentlig ikke denne studien spesielt kontroversiell. Imidlertid så forstår jeg at konklusjonene ikke er populære. Det er ikke hyggelig å høre at flatfyll på fest er et tildels genetisk betinget fenomen. Dette gir fenomenet et skinn av uunngåelighet som kan dømme oss til restriktiv alkoholpolitikk i den overskuelige fremtid.

Dessverre så finnes det så vidt meg bekjent ingen andre vitenskaplige teorier som forklarer variasjonene i europeisk alkoholkultur. Inntil en slik teori dukker opp og påviselig er bedre kan jeg ikke se at det finnes noe alternativ til å ta denne denne teorien på alvor. Dersom det dukker opp alternative forklaringsmodeller så vil jeg være den første til å ønske slike velkommen.

Referanser:

Jonathan F. Bassett and James M. Dabbs Jr (2001), Eye color predicts alcohol use in two archival samples, Personality and Individual Differences, Volume 31, Issue 4, 5 September 2001, Pages 535-539.

Robert J. Coplan, Benjamin Coleman 1, Kenneth H. Rubin (1997), Shyness and little boy blue: Iris pigmentation, gender, and social wariness in preschoolers, Developmental Psychobiology, Volume 32, Issue 1 , Pages 37 - 44.

Rosenberg, A., & Kagan, J. (1987). Iris pigmentation and behavioral inhibition. Developmental Psychobiology, 20, 377-392.

Rosenberg, A., & Kagan, J. (1989). Physical and physiological correlates of behavioral inhibition. Developmental Psychobiology, 22, 753-770.

Carl E. Schwartz, Christopher I. Wright, Lisa M. Shin, Jerome Kagan, Scott L. Rauch. (2003), Inhibited and Uninhibited Infants “Grown Up”: Adult Amygdalar Response to Novelty, Science, Vol 300, Issue 5627, pp 1952-1953.