Så vel paven som andre kirkeledere har beklaget kirkelige feilgrep gjort i Kristi navn. I dag gjentas fortellinger om kirkens ”bedrøvelige” fortid oftere og av flere enn før. Også av kirkens egne.

Den progressive liberalismen i kirken krever oppbrudd fra tradisjon og gitt autoritet, ikke bare fra kirkens historie, men fra dens historisk gitte normer og kilder, Skriften og tradisjonen.  

Også liberalismen har sin historie

Liberalister synes å tro at deres egen ideologi representerer den aktuelle rasjonalitet, det lys som nå skal bringe oss ut av fortidens mørke og frigjøre fra fordommenes lenker. Liberalisters forhold til historien består i en optimistisk tro på en vakker og human fremtid, om man bare lar den frie fornuften råde.

Vel går verden sakte fremover. Men kvitter man seg med irrasjonelle religiøse fordommer og kirkelig autoritet vil alt gå så meget bedre. Jevnlig holdes fortiden frem som et onde man skal frigjøre seg fra. Dette synet på historien er irrasjonelt og naivt.

Liberalismens beste våpen for frigjøring fra religionen var naturvitenskapen. I dag tegner den ikke nettopp noen idyllisk fremtid for menneskeheten. Betydningen av det økologiske scenario har ikke slått inn i tidens ideologiske bevissthet. Den lever videre på ideer fra 17- og 1800-tallet som virkeligheten stort sett har tilbakevist.

Selvsagt har også liberalismen sin historie sin egen historie. Riktig nok er den ikke lang, men lang nok til å kunne se hvordan den til tider har fungert som ”tekst” i den historiske ”kontekst”.

Religionsfrihet og religionsforfølgelse

I Europa brøt den moderne liberalisme igjennom som statsbærende ideologi ved den store franske revolusjon fra 1789. Erklæringen om ”menneskelige og borgerlige rettigheter” (vedtatt i 1789 og i revidert utgave i 1793) skulle utgjøre det nye regimets ideologiske grunnlag, etter hvert uttrykt i slagordet ”frihet, likhet, brorskap.” I det store historiske perspektivet er erklæringen betinget av Europas kristning. I utgaven av 1793 vises det da også til bibelens ”gylne regel”.

Nytidens menneskerettighetsideer fikk sin begynnelse i thomistisk spansk filosofi fra 1500-tallet av.. Men erklæringen fra 1789 har en politisk-ideologisk profil som først og fremst reflekterer nytidens syn på stat og samfunn. Det kristne og klassiske synet ble da forlatt, og i stedet kom ideen om det statlige maktmonopol og realisering av politisk og sosial utopi som politikkens mål.

Menneskerettighetserklæringen fra 1789 har også en paragraf (§ 10) om religionsfrihet: ”Ingen skal være bekymret på grunn av sine meninger, selv om de er religiøse, (…).” Man overses ofte at dette er en innrømmelse og som sådan negativt formulert. Bak ligger den liberale revolusjonens skarpe skille mellom (overlevert) religion og politikk.

Hva religionsfriheten besto i, ser man bl.a. av revolusjonens forhold til jødene. De ble gitt retten til fri religionsutøvelse. Men dette gjaldt jødiske individer, ikke jødedommen som institusjonalisert fellesskap. Den franske kirken var naturlig nok et større problem for revolusjonen enn den jødiske minoriteten.

I 1790 vedtok statsmakten en ”sivilkonstitusjon” for kirken. Den skulle ikke bare underordnes staten. Men dens overleverte, indrekirkelige myndighets- og styringsstruktur skulle oppløses og erstattes av en ny. I dette lå oppbrudd fra den etablerte kirkeordning og brudd med pavestolen. I revolusjonens statskirke måtte enhver geistlig ved ed forplikte seg på at han var lojal mot statsmakten og ville være tro mot revolusjonen, etter hvert omfattet eden også hat mot monarkiet. Utallige geistlige vegret seg, og 30 000 prester flyktet utlands og ble forvist. Forfølgelse ventet de som ble igjen. Mange ble dømt til døden og halshugget.

Høsten 1792 ble 300 fengslede geistlige - deriblant flere biskoper – brutalt myrdet. Kirkelivet ble spaltet i den lojale statskirken og den frie katolske kirken. Kampen mot religionen og den frie kirken ble en del av det revolusjonære program. En statlig kult av ”fornuften” og det ”høyeste vesen” ble innført som erstatning for kristen religion. I mange av kirkene ble bilder ødelagt. Altere skjendet. Mange gudshus ble stengt. Når de troende ville samles utenom kirkene, ble også det forbudt.

Den frie kirken gikk mer og mer under jorden. Alt som minnet om den kristne arven, skulle vekk. Det ble vedtatt en ny tidsregning og innført en ny kalender. År 1793 (etter Kristus) ble satt som år 1. Måneder og dager fikk nye navn. Syvdagersuken, som begynte med Herrens dag til minne om hans oppstandelse, ble fjernet. I stedet kom dekaden (tidagersuken). Først mot slutten av 1790-årene ble kampen mot religion og kirke avsluttet.  

Utopiens brutalitet

Hvordan kunne religionsforfølgelse praktiseres i en stat som hadde vedtatt å sikre religionsfriheten? Den voldelige kirkepolitikken (og den øvrige voldspolitikken) måtte da ha vært i strid med revolusjonens idè om menneskerettigheter?

Men slik kan det ikke ha blitt opplevd av revolusjonen folk. De må tvert imot ha sett terroren som en nødvendig og naturlig konsekvens også av menneskerettighetene. Kirken viste aldri til menneskerettighetene for å begrunne sin integritet. Det hadde heller ingen hensikt.

Religionsfriheten gjaldt bare individet. Paven fordømte naturlig nok både revolusjonen og menneskerettighetsdeklarasjonen. Det betyr at pavestolen og revolusjonen hadde sammenfallende oppfatninger av den politisk-ideologiske virkeligheten, men selvsagt diametralt motsatte vurderinger.

Moderne ideologier (kommunisme, nazisme og liberalisme) har utopiske mål. Skal liberalismens utopi realiseres, så er i utgangspunktet ikke friheten det avgjørende, men kontroll med historien, dvs. samfunnet og statsstyret, slik at liberalismens egenartede oppfatning av frihet kan realiseres. Kirke og familie står hindrende i veien for utopien.

På den ene siden setter de etiske grenser for individenes frihet, på den annen representerer de alternative fellesskap til liberalismens statsetablerte ”brorskap”. Dessuten hviler den kristne religionen på autoriteter (Skrift og tradisjon) fra fortiden, noe som i seg selv må avvises, Og sist, men ikke minst ser kirken på familien som gudgitt og grunnleggende for menneskelivet, primær både i forhold til stat og det videre sosiale fellesskap.

Skal liberalismens nå sitt mål må den (sekulariserte) staten ha makt over Kirken. Og familien må nøytraliseres og etter hvert dekonstrueres, først som oppdrager av etterslekten, dernest som sosio-rettslig enhet som ramme for formeringen.

Utviklingen av ”homofamilien” skal tjene dette utopiske formål. Politikere som handler på historiens vegne, tar nær sagt alle midler i bruk for å realisere utopien. Kirken har en relativt lang historie. Når liberalister vil beskrive, tolke og vurdere den, bør de ikke overse at liberalismen ble initiert som ideologisk samfunnsmakt i Europa ved vold og undertrykkelse, giljotin og krig. Sine gamle kunster har den så visst ikke glemt.

Hva er brutaliteten under korstog og inkvisisjon mot destruksjon av millioner av ufødte mennesker, noe som liberalismen både motiverer og legitimerer. Nå står innføring av aktiv dødshjelp på programmet. Human etisk forbund med sin angnostisk/ateistiske humanisme synes å ha overtatt statskirkens rolle etisk-politisk leverandør for styresmaktene.

Ideologisk slagfelt

Menneskerettighetene er et ideologisk slagfelt. Sterke krefter vil ha retten til fri abort og homofilt samliv tatt inn blant menneskerettighetene.

På begynnelsen av 1960-tallet tok Den katolske kirke menneskerettighetene inn i sin sosiallære og gav dem en metafysisk forankring i menneskets gudsbilde. Det betydde bl.a. nei til provosert abort, eutanasi, prøverørsbefruktning etc. Slikt som liberalismen anså som uttrykk for menneskets høyeste verdighet: dets rett til å bestemme over menneskets naturlige død og liv.