Filmen Angels and Demons som har premiere i disse dager spinner sin action handling både på spektakulære eksperimenter ved CERN og på konflikt mellom tro og vitenskap.

Vel er Dan Brown kjent for en noe omtrentlig omgang med fakta, mens regissøren Ron Howard er betalt for å underholde. Men likevel, filmen utfordrer. Er forholdet mellom tro og vitenskap så sort hvitt, er CERN et skummelt laboratorium?

La det være sagt med en gang; ja, vi lager og studerer antimaterie ved CERN. Men NEI, det er overhode ikke teknisk mulig å lage en slik “bombe” som i filmen er plassert under Vatikanet.

Vi som er knyttet til CERN-eksperimentene er derimot opptatt av å fortelle om de spennende eksperimentene vi er i ferd med å starte, om naturens ennå uløste gåter og om de samfunnsnyttige anvendelsene av teknologi og kunnskap som utvikles på CERN. Og virkeligheten overgår ofte science fiction.

Hva er det som driver naturvitenskapen?

Hva er det som driver partikkelfysikerne? Mange vil si at vi søker å forstå naturens dypeste sammenhenger. Spørsmålene vi stiller er for eksempel:

• Hvordan dannes partikler, hvordan henger de sammen?
• Hvordan får de masse, hvorfor har de så forskjellige masser?
• Per i dag kan vi bare forklare hva 4 prosent av universet består av, hva utgjør resten?
• Hva skjedde i Big Bang? Hvordan ble universet til?
• … og hva er naturens dypeste, forenende lover?

Kunnskap om materie og antimaterie, om hvordan energi blir til partikler, og omvendt,
er noe av nøkkelen til å forstå universets utvikling. Svarene vi finner er med på å forme vårt verdensbilde, vår selvforståelse - de er en del av vår kultur.

Dette er store spørsmål og krever et veldig bredt samarbeid på tvers av ulike faglige disipliner, de tøyer grensene for teknologi og vår forestillingsevne. Ingen land kan bære dette foretak alene. I 1954 ble derfor laboratoriet CERN grunnlagt, et slags høyenergifysikkens svar på FN. Samarbeidet hadde og har et klart fredelig og fredsskapende aspekt og knytter kontakter på tvers av alle grenser.

CERN er et laboratorium som er

• multi-nasjonalt
• multi-kulturelt
•  … og multi-religiøst

I CERNs formålsparagraf leser vi at virksomheten skal ha en rent vitenskapelig og fundamental karakter. Organisasjonen skal ikke beskjeftige seg med militære interesser og alle resultater skal være offentlig tilgjengelig.

De fleste av oss kjenner oss ikke igjen i stereotype bilder av forskere som livsfjerne og forblindede av fag og teknologi. Vi drives av undring og fascinasjon. Vi er speidere inn i et ukjent land, på vegne av vår sivilisasjon. Fysikken reduserer ikke naturen til partikler, bølgelengder og formler.

Tvert imot, for selv om naturens bok er skrevet i matematikkens språk, for å si det med Galilei, så kunne en si at vi realiserer Platons drøm om å finne de dypeste forenende prinsippene. Det er helt i tråd med hans tanke at disse er matematiske og geometriske, at de sanne teorier også er et uttrykk for skjønnhet - det “ene” og det “vakre”.

En storslått, flammende solnedgang blir ikke mindre vakker og romantisk av at en har greie på fysikken som beskriver lys, på betingelse av et en ikke faller for fristelsen til å gi daten en ufrivillig kvantefysikk forelesning.

Partikkelfysikkens teorier og eksperimenter åpner forbløffende perspektiver. De er snarere springbrett og kan utfordre mange til å stille mer filosofiske, ja til og med religiøse spørsmål. Vi blir ikke mer vitenskapelige av å fornekte disse, tvert imot, vi blir bare en menneskelig dimensjon fattigere. Nils Bohr siterte gjerne Schiller: “Bare helhet fører til klarhet. Og i dypene bor sannhet” (Friedrich Schiller, Sprüche des Confucius, min oversettelse).

Hver til sitt bruk

Til tross for naturvitenskapens enorme suksess; én ting den burde lære oss er ydmykhet og undring, ja, nærmest ærefrykt i møte med de dype sammenhenger. Vi må være bevisst naturvitenskapens begrensninger. Dens suksessrike metode bygger på å at en kan studere begrensede, isolerte og idealiserte systemer.

Filosofiens og religionens perspektiver derimot, søker å favne helheten. Der er en helt annerledes metode, annerledes tilnærming. Der er ulike sannhetskriterier, fordi også spørsmålene er grunnleggende forskjellige.

Naturvitenskapen kan bare beskjeftige seg med spørsmål av typen “Hvordan” - med det som kan plasseres i tid og rom, uttrykkes matematisk. Religion spør “Hvorfor”. Den spør om alle tings dypeste mening. Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen? Hva er kjærlighet, hva er moralsk riktig, godt?

Vitenskap og religion snakker også ulike språk: vitenskap et eksakt, matematisk språk, mens religionens språk er mye mer poetisk, et språk som bruker bilder og metaforer for å beskrive erfaringer og sannheter som kanskje til syvende og sist ikke lar seg gripe med ord.

Det er helt avgjørende å kunne skjelne mellom disse to typer språk og spørsmål, mellom problem og mysterium. Og det betyr ikke at en skal svekke eller underkjenne den ene eller den andre. Det er like galt å komme med religiøse eller metafysiske påstander ut fra fysikk, som å bygge konkurrerende naturbeskrivende teorier på Skriften.

Men, kjenner vi ikke igjen her noen av den samme driv? Religion søker også også de dype sammenhenger, de samlende, forenende prinsipper som gir tilværelsen og det vi observerer en mening og retning. Og i en atmosfære av gjensidig respekt kan vi faktisk finne berøringspunkter.

Hvordan og hvorfor

Plottet i Angels and Demons fokuserer veldig på et konfliktbilde, og det mener jeg er noe overdrevet og ikke helt riktig rent historisk. Slik mange ser det, også undertegnede, handler forholdet mellom tro og vitenskap mer om å tilnærme seg den samme virkelighet, men fra ulike vinkler. Den ene spør hvordan, den andre hvorfor.

Som religiøst menneske kan jeg spørre videre:
Hvor kommer naturlovene fra? Er det en mening, en vilje bak naturens forbløffende orden, forteller den oss noe om Skaperen?

Skapelsesberetningen i første Mosebok blir en enda mer gripende visjon når den kan finne gjenklang i Big Bang og evolusjonsteorien. Det er kanskje det mest fulle og sammensatte bildet som er det mest riktige “Og i dypene bor sannheten”.

La meg derfor få lov til å avslutte med en poetisk tekst fra den jødisk-kristne visdomslitteratur, fra Siraks bok:

Alt han har skapt er underfullt å skue,
like til den minste synlige gnist!
Alt dette lever og består til evig tid;
alt virker slik det er tenkt.
Alt forekommer parvis,
og det ene har sin motsetning i det andre.
Ikke noe han har skapt er overflødig,
det ene utfyller det gode hos det andre.
Hvem kan se seg mett på hans herlighet!
(Sirak 42, 22-25)