I to innlegg av henholdsvis Hans Jelbring og Anders Valland på forskning.no sine nettsider kritiseres vår kronikk om nettstedets omtale av kritikken mot forskningsarbeidene til Mann et al..

Anders Valland mener våre hensikt er å tåkelegge debatten. Nå er det jo alltid vanskelig å svare folk som vet bedre enn det vi selv gjør om våre hensikter med det vi skriver. Men vi får gjøre et forsøk.

1.

Vi har ikke sagt at Mann et al. sitt arbeid var/er uvesentlig. Det er et viktig arbeid, som fikk stor oppmerksomhet, og som selvsagt er blitt brukt både av FNs klimapanel IPCC og andre. Vi har ikke nedtonet viktigheten.

Våre innvendinger mot forskning.no sin dekning av M&M sin kritikk av Mann et al. dreier seg derimot om at journalisten fremstiller det som om FNs klimapanel IPCC omtrent bare har brukt dette arbeidet som basis for sin konklusjon om at en vesentlig del av oppvarmingen den siste delen av forrige århundre med sannsynlighet skyldes menneskelig påvirkning. Dette er feil.

Det hjelper ikke, som Valland gjør, å vise til at resultatet er blitt brukt, og så utelate at det er en rekke andre resultater, som er vel så overbevisende som Mann et al. sine, som også er med som premisser for konklusjonene i IPCC-rapporten.

Om IPCCs konklusjoner skulle bli diskreditert, er det følgelig langt mer enn Mann et al. sitt arbeid som må falle. Her sviktet forskning.no sin oppgave ved å gi et unyansert og feilaktig bilde av det forskningsgrunnlaget IPCC faktisk bygger på. Dette var vårt anliggende. Og å få belyst helheten i en sak slik vi har gjort, er vel mer oppklarende enn tåkeleggende?

2.

Vi påpekte også at det finnes en rekke andre resultater som i likhet med Mann et al. heller ikke rekonstruerer de varmere forhold enn nå på 1400-tallet som M&M finner. Dette må vel være relevant i forhold til å gi informasjon om i hvilken grad Mann et al. sine resultater er reproduserbare med andre metoder. Se forøvrig figuren nedenfor.

Vi er selvsagt kjent med at M&Ms kritikk dreier seg om å reprodusere Mann et al. sine resultater med samme metodikk. I hvilken grad M&M virkelig gjør dette er omdiskutert (se blant annet her). Vi tar til etterretning at Mann et al. vil komme med et svar på kritikken i et arbeid i et anerkjent fagtidsskrift med kvalitetskontroll etter fagfelleevaluering (peer review).

I sitt foreløpige tilsvar påpeker Mann at M&M ikke har brukt det samme datagrunnlaget/metodikk. Inntil et slikt tilsvar foreligger, og har gjenomgått normal fagfellevurdering i et tidsskrift, slik all forskning bør, har vi ikke noe grunnlag for å konkludere med at Mann et al. sitt arbeid, som ble trykt i Nature, ikke er holdbart.

Og selv om det skulle vise seg å være feil i det, bør man kjenne til de andre arbeidene, basert på til dels andre grunnlagsdata og annen metodikk som heller ikke får det samme resultat som M&M om oppvarmingen på 1400-tallet.

Så langt er det altså M&Ms resultat som er avvikende, ikke Mann et al.. Valland sier at da Mann et al. sitt arbeid ble publisert, var resultatene på tvers av alle andre kjente funn. Dette er helt feil. Vi må være klar over at rekonstruksjonen til Mann et al. er for middeltemperaturen på nordlige halvkule, mens mange andre enkeltresultat er representative for spesielle regioner, og kan derfor avvike fra middelverdien for hele nordlige halvkule.

3.

I både Valland og Jelbrings innlegg kritiseres vi for å peke på at Mann, Bradley og Hughes er kjente forskere med en anerkjent publisering i gode, vel ansette tidsskrift. Dette er en rar kritikk. Det er åpenbart at man ved en analyse av forskningsdebatt må se på hvem det er som uttaler seg, hvilken erfaring de har, og hvilken faglig vurdering deres publisering har vært gjennom. Her syndes det mye i forskningsjournalistikken, der journalister ofte kun søker etter uenighet og konflikt, uten å vurdere hvem det er som uttaler seg og i hvilken kontekst det skjer.

Det er klart at peer review-systemet i anerkjente tidsskrifter ikke er perfekt, og at feil kan oversees. Fra såkalte klimaskeptikere blir det ofte insinuert at forskningsmiljøene fungerer som en intern klubb og ikke slipper kritikk gjennom. Dette er en premiss vi er helt uenige i, og med den sterke konkurransen som eksisterer mellom forskningsmiljøene, er det utenkelig at dette skulle være et allment problem.

Se bare på de alternative rekonstruksjonene som er gjengitt i Fig.1, med tildels avvikende forløp. Alle er publisert i vel ansette tidsskrifter, flere i Nature og Science.

4.

Anders Jelbring sier at det nærmest er en fordel å ikke publisere i velrenommerte tidsskrifter. Dette sier en god del om hans ståsted. I dette utsagnet plasserer han seg godt utenfor de alminnelige kvalitetskrav innenfor naturvitenskapelig forskning.

Uttalelsen står i en ironisk motsetning til hans allmenne diskusjon om krav til reproduserbarhet og kvalitetskontroll, som det selvsagt ikke er noen uenighet om, og som vårt innlegg heller ikke dreide seg om. Vårt innlegg dreide seg om kvalitetskrav til forskningsjournalistikken.

5.

Jelbring kommer med en rekke feilaktige påstander om paleoklimatiske datasettt og eksistensen av tidligere varmeperioder. Han hevder at eksistensen av tidligere perioder med like høye temperaturer som i dag er allment kjent, og at de er forbigått av Mann og medarbeidere. Men den varme middelalderen er et regionalt fenomen, og datasettet som er brukt i Mann-rekonstruksjonen inneholder selvsagt mange av disse enkeltseriene (se bl.a. Ray Bradleys publikasjoner om klima de siste 1000 år, og artikkelen som Fig. 1 er hentet fra (se nedenfor)).

Her har tydeligvis ikke Jelbring satt seg inn i litteraturen. De forskjellige regionene har forskjellig utvikling i mange perioder, og man kan ikke finne én periode som er uniformt varm eller kald over hele den nordlige halvkule. Går man inn i datasettene for de forskjellige regionene er det lett å se at om man lager klimatologiske middelverdier, for eksempel for 30-årsperioder, så faller den varmeste perioden på forskjellig tid i forskjellige regioner.

Den varme middelalderperioden (varmest på 1200-tallet) er i stor grad et europeisk/nordasiatisk fenomen. Gjør man midling for hele halvkulen blir det derfor vanskelig å rekonstruere en uniform varmeperiode. En midling for halvkulen er, i motsetning til hva Jelbring hevder, viktig fordi det som kjennetegner oppvarmingen de siste tiårene er en mer uniform oppvarming over hele halvkulen, i motsetning til flere av tidligere varmeperioder, deriblant den vi hadde mellom 1920 og 1940, som har et mere regionalt uttrykk. Dette mønsteret er da også en forventet respons til økt pådriv fra drivhusgassene. Mann et al. sitt forsett er derfor vitenskaplig sunt. Det er en god måte å sette klimaendringer som har sitt opphav i den økte drivhuseffekten i perspektiv med fortidens endringer, fordi det regionale uttrykket er forskjellig.

Vi må vente til vi ser den publiserte gjennomgangen fra Mann og medarbeidere. Men derfor er det ikke noen grunn til å vente med å konkludere at økningen av drivhusgasser gir klimaendringer. I den grad forskning.no sitt oppslag har skapt inntrykk av det motsatte, er det ensidig og i utakt med den vitenskapelige erkjennelsen. Dette er ikke noe vi er alene om å hevde. Senest siste uke kom det en velbalansert uttalelse fra American Geophysical Union (AGU med 41000 medlemmer fra hele verden) som hevder det samme som oss (les mer her), også omtalt i Science 2003, vol. 302:2049).

Blant dem som har forfattet uttalelsen er John Christy. Christys egen forskning er forøvrig flittig brukt av de såkalte klimaskeptikerne. Vi vil anbefale alle som følger debatten her om å lese uttalelsen fra AGU. Den setter saken i sitt rette perspektiv.