Det har den siste tiden kommet ikke mindre enn fire delrapporter som evaluerer ulike sider av barnevernreformen fra 2004.

Reformen innebar statlig overtakelse av det fylkeskommunale barnevernet. Det statlige barnevernet, barne- ungdoms og familieetaten (bufetat) ble delt inn i 5 ulike regioner fra og med 2004. I tillegg fikk vi barne- ungdoms og familiedirektoratet.

Delrapportene som er kommet bekrefter at reformen på en del områder har bidratt til ønskede endringer og ikke fullt så ønskede på andre områder.

Den siste delrapporten ble nylig offentligjort, «Den vanskelige samhandlingen» fra Norsk Institutt for by- og regionforskning. Et av områdene som får oppmerksomhet i denne rapporten er fag- og tiltaksutvikling i barnevernet.

Stramt eller fleksibelt?

Bufetat har hele tiden hatt målsetting om å sikre og bidra til god fag- og tiltaksutvikling. NIBR-rapporten karakteriserer etatens fag- og tiltaksutvikling som i stor grad top down orientert. Flere av informantene som siteres i rapporten understreker denne karakteristikken, deriblant informanter fra ulike utdanningsinstitusjoner.

Rapporten konkluderer da også med at det statlige barnvernets satsing på utvikling av «evidensbaserte metoder har vært nyttig, men for ensporet og smal. Systematisering av og forskning på tiltak som benyttes for det store flertall av barn i det kommunale barnevernet, har vært lite prioritert».

Det er med en grad av gjenkjennelse i slike konklusjoner og et formål om å oppfordre både utdanningsinstitusjoner, bufetat og kommuner til å samhandle mer, jeg skriver dette innlegget. Det bør vekke disse aktørenes oppmerksomhet at utdanningsinstitusjonene, vår primære leverandør av arbeidskraft, i så begrenset grad identifiserer seg med de kunnskapsvalgene som er foretatt i det statlige barnevernet. Hvorfor er det slik? Hva kan og bør vi gjøre for endre dette? Spørsmålene bør stilles med tanke på debatt og samhandling.

En snever kunnskapstilnærming vil nødvendigvis gå på bekostning av et bredere perspektiv og redusere mulighetsbetingelsene for alternative former for tiltaks- og kunnskapsutvikling. Dersom vi forstår kunnskap som for stringent og rigid i kantene vil det kunne medføre tatt for gitt sannheter, begrenset utsyn og vilje til endring. Av denne grunn er det i alle parters interesse å sørge for en smidig samhandling i forhold til felles primærmålsetting: Sikre våre barn gode utviklings- og oppvekstvilkår.

Dårlig butikk

I bufetats strategi for FoU arbeid i perioden 2009-12 fremkommer ikke et eksplisitt kunnskapssyn, snarere er det et dokument som tar sikte på å initiere forskning avhengig av anvendelsesområde. Kunnskap og/eller metoder som virker skal vektlegges står det. Det er vel kjent at det nevnte fokuset på evidens har sine tilhengere og kritiske tilskuere, men selve definisjonen på det kunnskapsbaserte barnevernet i strategien er åpen:

”Med kunnskapsbasert barnevern mener vi at barnevernet skal basere fagutøvelsen på best mulig tilgjengelig vitenskapelig kunnskap sammen med utøverens erfaringer, kritiske og etiske vurderinger, brukernes preferanser og med kontekstuelle hensyn.” (FoU-strategi s, 4)

En klargjøring kommer kanskje i følgende formulering: ”I denne strategien skiller vi mellom eksplisitt kunnskap, dvs. å vite noe om fakta, og erfaringsbasert kunnskap, dvs. kunnskap knyttet til utførelse.” (Ibid)

Etaten ønsker altså å realisere kunnskap med krav til etterprøvbarhet og gjøre den erfaringsbaserte kunnskapen eksplisitt og etterprøvbar i større grad.
Manglende samhandling og samarbeid om satsningsområder på kryss og tvers av nevnte arenaer i forhold til FoU, må nødvendigvis medføre relativt omfattende koordineringsbehov og behov for utvikling av praksistilpasset kompetanse etter endt utdanningsløp. En tilnærming som sannsynligvis er dårlig butikk for alle parter i et lengre løp.

Når vår FoU strategi, ifølge NIBR, ikke tillegger utdanningsinstitusjonene særlig vekt og utdanningsinstitusjonene ikke tillegger FoU strategien særlig vekt på grunn av ulike syn på kunnskapssatsing, da er det etter mitt skjønn grunn til å undre seg.

Hvordan skal barnevernet virke?

Det er selvsagt at barnevernets tiltak skal virke. Spørsmålet er snarere i hvilken grad og på hvilken måte virkningsfulle tiltak skal dokumenteres og utvikles. Er det en realistisk målsetting å anta at barnevernets tiltak samlet sett skal kunne vise til et grunnlag basert på en begrenset metode- og forskningstilnærming?

Er barnevernet tjent med det tradisjonelle skillet mellom ekspert og praktiker, eller som i denne sammenheng et strategisk skille mellom kunnskap og handling? Er dette en struktur som er i ferd med utviskes i takt med økende kunnskapsnivå generelt blant praktikere?

Dersom det sistnevnte er tilfelle er det en risiko for økt motstand mht implementering av ekspertkunnskap, med mindre organisasjonen er homogen og har en harmonisert kunnskapsforståelse. Dersom top down karakteristikken i rapporten er riktig er dette sentrale problemstillinger. Dette er også en understrekning av at kunnskaps gyldighet fremskaffes under ulike regimer – spørsmålet er i hvilken grad bufetat ønsker å avgrense seg, alternativt hvor mye ressurser en ønsker å prioritere i å kontekstualisere og anvende kunnskap fremskaffet på ulike måter.

Som den ansatte ved Atferdssenteret uttalte : «For å si det sånn, jeg tenker at evidensbaserte tiltak er en av veldig mange ting barnevernet må ha tilgang på. Barnevernets arbeid krever mye bredere kunnskap enn evidens, det alene løser ikke barnevernsproblematikken.» (NIBR, 2011:308)

Jobber for bredde og fagutvikling

I bufetat region sør har det i lengre tid vært et samarbeid om barnevern og fagutvikling med Praxis Sør ved Universitetet i Agder. Nylig undertegnet bufetat region sør også en intensjonsavtale med Høgskolen i Telemark om samarbeid innen barnevernområdet.

Målsettingen med begge disse samarbeidsrelasjonene er blant annet å sikre en bredde og støtte opp under de behovene for fagutvikling bufetat til enhver tid har. Det er samtidig spennende å tenke seg både lokalt/regionalt og nasjonalt hvordan vi kunne videreutvikle samhandlingen på kryss og tvers.

Hvordan kan vi i enda større grad skape rom for et kunnskapsmangfold? Kunnskap som gjennom forskning og samhandling har stor grad av nærhet til praksis og som er relevant for alle parter uavhengig av institusjonell tilhørighet.