29. januar deltok justis- og beredskapsministeren på en EU-konferanse i Brussel om bekjempelsen av radikalisering og voldelig ekstremisme.

Dagen før presenterte regjeringen sin status for handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble startet opp i desember 2010.

Kampen mot ekstremisme må også involvere fengslene.

Fengsel kan skape radikalisering

Radikalisering defineres som en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske mål.

I fengselssammenheng handler begrepet særlig om hvordan to grupper av innsatte skal håndteres: Avsenderne er de som er mistenkt eller dømt for terrorhandlinger, samt de som sitter inne for annen kriminalitet og samtidig forkynner ekstreme ideologier.

Mottakerne er ofte innsatte med bakgrunn som småkriminelle og en livshistorie som gjør dem sårbare for radikalisering. Men det kan også være innsatte som ikke har hatt noe tidligere forhold til ekstreme ideologier.

Erfaringer fra utlandet tilsier at radikalisering i fengsel skjer i tre tilfeller:

1) Dårlige fengselsforhold skaper et miljø hvor ekstreme ideologier kan blomstre opp. Slike forhold forsterker belastningen ved fengselsoppholdet og fører til motreaksjoner fra innsatte. Radikalisering er én opsjon blant flere.

2) Fengsler er arenaer hvor avsendere og mottakere møtes i ulike sammenhenger. En slik kontakt kan i verste fall føre til at fengsler ufrivillig produserer ekstremister.

3) Fengsler inngår i ekstremistenes tankegang. Et fengselsopphold gir status og kan brukes til studier, ideologispredning, planlegging av ny kriminalitet, nettverksbygging og rekruttering av nye medlemmer.

Norge kan på ingen måte sammenlignes med store europeiske land der radikalisering i fengsel er et kronisk problem. Det har likevel skjedd en endring de siste årene. Norske fengsler opplever en situasjon der man for første gang på lenge har noen innsatte som er mistenkt eller dømt for terrorhandlinger. Dette byr på flere utfordringer. Mange er velkjente, mens noen er helt nye.

Ekstreme ideologier kan også fungere som identitetsmarkør og skalkeskjul for gjengvirksomhet. Det fører til økt fare for at enkelte fengsler kan bli arnesteder for rekruttering i ulike ekstremistiske miljøer.

Dagens utfordringer

Radikalisering håndteres gjerne ved hjelp av forebygging og nøytralisering.

Ideelt sett vil en effektiv forebygging innebære at man finner en rett balanse mellom sikkerhet og humanisme. Demper man belastningen ved fengsling, vil noe av grunnlaget for radikalisering svekkes. Humane krav til fengsler, høy yrkesetikk, nære og meningsfulle rehabiliteringstilbud, tilpasset etisk, religiøs og faglig veiledning for innsatte og en økning av tilsattes kompetanse i kultur, ideologi og religion, er adekvate verktøy i en slik strategi.

Allmenn forebygging kan suppleres av mer individuell tilrettelegging, som sikrer at sårbare innsatte ikke fanges opp av ekstreme ideologier og at de som vil kan ta avstand fra ekstreme grupper. Dette er ikke lett å implementere i dagens fengsler, der tilsatte opplever utfordringer med å forholde seg til en fangepopulasjon med innsatte fra flere og ulike kulturer og miljøer.

Nøytralisering innebærer på sin side at man klarer å avverge planlegging av ideologisk motivert vold under fengselsoppholdet og at ekstreme ideologier verken slipper til fengsel eller blomstrer opp der. Det impliserer at man identifiserer eventuelle avsendere og hindrer dem i å påvirke innsatte eller tilsatte og at ekstremistiske budskap i ulike former ikke slipper ut.

Bevisstheten rundt faren for radikalisering i fengsel og friomsorg har økt i lys av erfaringene som er gjort de siste tre årene og av utfordringene fengsler møter hver dag. Men er det nok? Et samfunn som vil kunne gå i retning av økt polarisering, der ekstreme meninger og holdninger vil kunne resultere i at flere individer blir dømt for ideologisk motivert vold, vil kreve en betydelig styrking av tiltak i norske fengsler.

Morgendagens løsninger

Er det nok at kampen mot radikalisering i fengsler bare handler om forebygging og nøytralisering? Burde fengslene arbeide mer aktivt for at innsatte som er dømt for voldelig ekstremisme, samt de som blir radikalisert i fengsel, ikke er like eller mer ekstreme når de løslates?

Statusrapporten lister opp flere tiltak som peker i riktig retning: kompetanseløft for tilsatte; styrket informasjonsutveksling mellom fengsler og politiet; økt samarbeid med statlige og kommunale myndigheter og bedre individuell risikokartlegging.

Hvilken rolle fengsler kunne spille i forhold til rehabiliteringen av ekstreme innsatte både under og etter soning, utenom eksisterende tiltak, nevnes ikke. Igjen viser erfaringer fra andre land at innsatte som i utgangspunktet var små kriminelle, er blitt radikalisert under soning og involvert i politisk eller religiøst motivert vold etter løslatelse.

Skal man hindre at dette skjer i Norge, må tilbakeføringsarbeidet tilpasses for effektivt å håndtere problemstillingene knyttet til ekstreme ideologier og ekstreme grupper.

Andre land har iverksatt flere relevante tiltak. I 2011 startet dansk kriminalomsorg og sosial- og integreringsdepartementet et pilotprosjekt som sikter til å motvirke kriminaliteten relatert til ekstremisme, samt redusere risikoen for tilslutning eller tilbakefall til voldelig ekstremisme etter soning.

I Storbritannia og Tyskland sørger også samarbeidet mellom fengsler, friomsorgen, familien til innsatte, lokale religiøse myndigheter og ikke-statlige aktører for at rehabiliteringen av ekstreme innsatte starter under soning.

Slike eksempler viser at samfunn og fengsler ikke er to separate verdener, men må jobbe hånd i hånd. Radikalisering begynner ikke ved fengselsmurene og slutter heller ikke der.