Kommentar: Venus

Men som alle som fikk på seg briller og virkelig så den vesle flekken der ute i uendeligheten kan skrive under på: Det VAR skikkelig kult å se den!

Og så kan jo de som ennå ikke har fått med seg det faglige, sjekke ut hva forskning.no skrev om saken.

Ut i det ukjente 1

Samtidig, på en annen planet i Solsystemet, står den tapre lille mars-roveren Opportunity klar til å dykke ned i Utholdenhetskrateret, Endurance Crater, en tur
den kanskje ikke overlever. Men gevinsten er så lokkende, sier NASAs forskere, at de er villige til å ta risikoen. Det finnes eksponerte gamle berglag nede i krateret, som forskerne gjerne vil kikke nærmere på.

Forskerne teller nå på fingrene. Den endelige avgjørelsen vil bli tatt til uken.

Ut i det ukjente 2

Samtidig, på en tredje planet i Solsystemet - nærmer romsonden Cassini-Huygens seg målet for sin sju år og 3,4 milliarder kilometer lange ferd gjennom det store intet: Saturns ringer. Casini-Huygens fikk sin første nærkontakt med målet igår, fredag, da den passerte Saturns ytterste mane, Phoebe.

Cassini er den første romsonden til å gå i bane rundt Saturn. Den skal bruke fire år på å studere planetens mange måner. Huygensdelen av fartøyet, en robot, kommer til å lande på den største av dem, Titan, neste år.

Det ukjente

Samtidig, på en fjerde planet i Solsystemet, har en satellitt fått øye på noe merkelig: Kan det være restene av Atlantis?

Alle mine ryggmargsreflekser slår inn når slike meldinger dukker opp på skjermen - men det at de rektangulære strukturene i søla befinner seg i Marismas, nær Cadiz sør Spania, gjør meg unektelig litt nysgjerrig.

Det er ikke mange årene siden forskere fant sunkne - eller snarere druknede, havet har steget - øyer rett vest for Gibraltar. Dette kan tolkes til å stemme med noe av det Platon i sin tid skrev om Atlantis. Ingen har imidlertid så langt funnet spor av mennesker, langt mindre byer, på disse tidligere øyene.

Men øyene ble dekket av vann for kanskje så mye som 10 000 år siden. Den tyske forskeren som nå mener han har funnet disse sagnomsuste byene, mener Platons Atlantis ikke var på en øy, men rett og slett var et kystområde i Spania, som ble ødelagt av flom en gang mellom år 800 og 500 f.kr, altså langt senere.

Dr Kühne, som han heter, har foreløpig ikke kommet opp med mer enn et par litt utydelige satellittbilder, så han stiller fremdeles i klasse med et ukjent antall andre som også mener å ha lokalisert stedet - på alle kontinenter, fra Sør-Afrika i sør til Svalbard i nord.

Men kanskje Platons historie var, slik svært mange har antydet, av ren litterær art, og følgelig basert på en sammenblanding av flere hendelser og legender? I så fall kan man jo være på sporet av noe hvis man lete grundigere sør i Spania og i farvannene utenfor?

Rottene har svaret

Vi kan vel si at de første menneskene som turte å sette utover Stillehavet i kano beveget seg ut i det ukjente - i ordets rette betydning.

Det finnes kanskje ikke like mange forskjellige myter om denne hendelsen, som det finnes om Atlantis (selv om visse norske forskere har gjort sitt for å øke forvirringen), men forskerne opererer likevel med flere mulige scenarier for hvordan mennesket spredte seg utover Polynesia.

De fleste forskerne synes å være enige om at det startet på alvor en gang for 3500 år siden, ved at den såkalte Lapitakulturen spredte seg østover.

Den modellen som har vært mest populær de siste årene (les for eksempel Jared Diamonds bok “Guns, germs and steel”.), baserer seg på språklige likheter. I følge denne “ekspresstog-teorien” spredte de første polynesere seg meget raskt, fra Taiwan og utover i havet - og passerte det som allerede måtte ha eksistert at lokale befolkninger.

I en alternativ modell, utviklet Lapitakulturen seg langsommere, i området rundt Ny Giunea.

Man skulle tro det kunne være enkelt å få klarhet i forvirringen gjennom genetiske analyser, men dette er befengt med flere problemer: Moderne polynesere er svært genetisk utvannet, og de lar sjelden forskerne få lov til å ta prøver av forfedrene.

Her kommer rottene til unnsetning. For de gamle polynesere var rotter nemlig utmerket reiseproviant, så over alt hvor lapitaene kom, kom også den østasiatiske rotta Rattus exulans.

Så, i stedet for å analysere slektskap mellom mennesker for å finne ut hvordan de har beveget seg over havet, kan man i stedet analysere rottene de tok med seg - både restene av de gamle og de som lever idag.

Et team forskere fra New Zealand gjorde nettopp det, og fant at rottene som idag lever i Sørøst-Asia ikke er i nær slekt med de lapitaene i sin tid tok med seg. Dette gjør hurtigtog-teorien mindre sannsynlig. Folkene som koloniserte Polynesia stammet mer sannsynlig fra en mye eldre folkegruppe fra Ny Guinea, sier forskerne. Rottene i dette området har nemlig et arvestoff som likner mye mer på det de fant i restene av rotter fra gamle polynesiske utgravninger.

Verdens eldste maskin?

Science melder at regelmessig inngraverte spiraler i en 2500 år gammel kinesisk jadering kan ha vært laget med en relativt komplisert, sammensatt maskin. Spiralenes opphav kan i så fall ha vært verdens eldste maskin. Noe liknende, en maskin, med andre ord, dukket ikke opp i Vesten før flere hundre år senere, rundt år 100 e.kr.

Har det klikket?

Og så til en annen grensesprengende oppfinnelse: dobbeltklikket.

Noen har sikkert fått med seg at nevnte fingerbevegelse er patentert - av, ikke overraskende, nei, Microsoft! (Men var det ikke Apple som kom med musa, forresten?)

Så vidt vi forstår vedrører ikke patentet selve museklikket, men snarere bruk av korte, lange eller doble klikk for å aktivere ulike applikasjoner på “limited resource computing devices” - hvilket kanskje betyr - la oss gjette - mobiltelefoner?

Betyr dette at Nokia, som lager mobiltelefoner hvor man ved et laangt klikk, skifter fra bokstaver til tall når man skriver sms, nå skal betale lisens til Microsoft?

Som vi skrev om patenter i denne spalten sist uke: Dette er litt teit.

Hjernen jobber nattskift

Urovekkende ofte leser du om at forskere har forsket seg fram til resultater du kjente utmerket godt fra før. De kunne jo bare ha spurt meg!, tenker du. Men da glemmer du at forskning ikke bare dreier seg om oppdagelse, men også om systematisering og utforskning av viten.

Tanken slo meg nok en gang denne uken, da jeg leste at amerikanske forskere nå har vist at en god natts søvn er hardt arbeid for hjernen. De delene av hjernen som er assosiert med læring jobber på høygir, dersom du har brukt kvelden til å lære deg noe nytt.

Men dette vet vi jo alle? Står du fast i en vanskelig oppgave om kvelden, legg deg. Og så løser hjernen problemet til i morgen tidlig! Mang en artikkel på forskning.no har blitt til på den måten.

Men nå har et team amerikanske forskere studert og beskrevet fenomenet nærmere, og konkluderer med at søvn ikke bare er en form for hjernens standby, men snarere noe hjernen er nødt til å foreta seg for å kunne samle seg om all den nye kunnskap den samler i løpet av den våkne perioden.

Forskerne målte de elektriske hjernesignalene hos forsøkspersoner som hadde lært et enkelt dataspill rett før de gikk til sengs.

På de personene som nettopp hadde lært spillet viste et lite område av hjernen, på størrelse med et kronestykke, søvnaktivitet allerede før hjernen sovnet. De som kunne spillet fra før, og altså ikke lærte det, hadde ikke denne aktiviteten.

Forskerne konkluderte med at læring - endring i hjernens synapser og koblinger - får de berørte hjerneområdene til å sovne.

De klarte også å påvise at de personene som hadde mest slik aktivitet, behersket det nylærte spillet bedre neste morgen, enn de som hadde mindre aktivitet.

Så, hvorfor sover vi? Er det kroppen som trenger hvile, eller er det for at hjernen skal bearbeide alle sine nye inntrykk, endre på de nødvendige koblinger?

Baobab-død

Afrikas baobabtrær er ekstreme på alle måter, og noen av de merkeligste trærne vi kjenne. Stammen har et voldsomt volum, men prøver du deg med en motorsag, spruter det vann. Treet er slik sett nærmest som en kjempestor kaktus, det lagrer vann i stammen. Hvilket forklarer hvordan det kan overleve i lange perioder i områder med ekstrem tørke.

Når det i tillegg kan bli noen tusen år gammelt, kan vi forstå hvilken betydning det kan ha i lokalsamfunnet. Dets videre økonomiske betydning er imidlertid begrenset, så professor Mike Wingfield ved universitetet i Pretoria i Sør-Afrika frykter at det kan bli vanskelig å få midler til å undersøke hvorfor baobabtrærne nå dør.

Lokale bønder har rapportert om dette lenge, sier han, og da vi nå dro ut for å undersøke de døende trærne, fant vi at de var angrepet av sopp.

Men er det soppen som dreper, eller er det slik at den bare etablerer seg i svake trær? Her kreves, som sagt, flere undersøkelser.

Den ensomme leopard vender tilbake

Som vi kan se på flere tusen år gamle hulemalerier, var leoparden en gang et vanlig europeisk rovdyr.

Det er en stund siden noen har sett dem i Frankfurts og Londons forsteder nå (selv om engelskmennene har en hang til ABCs - Alien Big Cats. Men, når sant skal sies, jeg tror det egentlig er noe annet de leter etter?). Litt lenger øst i Eurasia, i Kaukasusfjellene, holdt dyret ut litt lenger.

I oldtiden var leoparden så utbredt i området, at den har fått en sentral plass i Georgias eventyr og mytologi. Etter hvert ble bestanden mindre og mindre, og ved begynnelsen av det tjuende århundre hadde jakt og habitatsødeleggelser gjort dyret mer enn litt sjeldent. Georgias siste leopard ble skutt så sent som i 1954 - trodde man.

Sent på 1990-tallet begynte ryktene å svirre. Folk hadde sett store kattedyr. Dette fikk en miljøvernorganisasjon til å reagere.

De lette i flere år, men fant ingen ting. Før vinteren 2003, da man fant spor av en leopard! Nå har de til og med klart å fotografere en leopard i området.

Men er det en der, må det være flere.

Miljøvernorganisasjonen Nacres er svært ivrige etter å finne resten av populasjonen - før krypskytterne finner den.